Hva kan jeg gjøre for meg... og han??

[AngelRose]

Jeg er 22, går mot 23. Jeg var frem til november i år samboer med en mann som var voldelig og som kuet meg totalt psykisk. På alle mulige måter, og jeg følte hele tiden at jeg ble løyet for. Dette varte i 4 år. Jeg ventet og håpet på at han ville være utro eller lign.. slik at jeg hadde en reell grunn for å gå(??). Det er tross alt ikke lett å bryte ut..Det endte med at det var jeg som var utro mot han. Med en venn fra jobb. Jeg klarte å komme meg vekk og innrømte selvfølgelig dette med en gang.

Jeg kom meg vekk, men hadde det ikke spesiellt godt med meg selv. Jeg flyttet også for meg selv og det gikk litt over stokk og stein.. trives relativt dårlig alene.

Jeg hadde et forhold til han jeg hadde hatt sex med en liten stund etter bruddet, men vi bestemte oss for å slutte da hele greia gikk ut på sex. Jeg hadde ikke fått noe varme, kyss eller sex det siste året av mitt forrige forhold.

Rett før jul traff jeg min store kjærlighet. Velger å kalle det for det, ettersom det er det jeg føler. En drøm i oppfyllelse.. en snill gutt som var interessert i meg. Han ville holde igjen.. ikke gå fort frem. Han hadde fått litt info om hva jeg hadde vært igjennom. Men jeg kastet meg ut i det av hele meg... Vi ble sammen på nyttårsaften.

Jeg koste meg og trivdes kjempegodt sammen med han. Men jeg trivdes ikke alene.

Den 10.januar var jeg på party med jobben.Jeg danset og koste meg. Ble for full. Skulle ta bussen hjem og satt da sammen med han jeg hadde hatt et forhold til etter forrige brudd. Det endte opp med at vi kysset og uten å fortelle i detaljer (vi hadde ikke sex) men gikk over grensen.

Jeg dro på byen. Skulle egentlig dratt hjem til gutten min. Men kom meg ikke hjem før sent. Festet med flere venner på byen, pratet ferdig med gjeldende person om at dette var feil og at jeg ville ha min gutt. Og dro hjem til han.....

Jeg fortalte ingenting da. Jeg fulgte råd fra andre... og holdt det inne i meg. Vi hadde det veldig fint sammen. Og følelsene for gutten min ble bare sterkere og sterkere.... Jeg fant meg selv, ble lykkelig. Trygg på meg selv. Begynte å tenke på fremtid, begynte å tenke på videre utdannelse. Fikk skikkelig lyst på livet.....

Men det måtte jo komme, jeg kunne ikke klare å holde dette inni meg. Jeg er jo en ærlig person. Jeg angret så utrolig, hadde enormt dårlig samvittighet. Og kunne ikke fatte hvordan det kunne ha skjedd... ettersom jeg i etterkant ikke kunne falle meg inn å gjøre noe sånt. Jeg var kanskje i følelsesmessig ubalanse den gangen det skjedde.... Jeg har ikke pratet med så mange om ting som jeg har vært igjennom.

Jeg fortalte det meste til gutten min. Og han tok pause fra meg, og måtte tenke. Vi traff hverandre igjen etter mange dager og pratet. Og etter en pause en stund kunne vi nok bli sammen igjen. Men jeg hadde en detalj til som jeg ikke hadde fortalt.. og det ble litt for mye for han. Og det ble endelig pause. Hvorfor jeg ikke fortalte alt på en gang.. det vet jeg ikke. Jeg fikk råd om å la være.. men klarte ikke det. Alt for ærlig.

Det kan være mulig.. om en stund når alt er roet seg.. at vi kan prøve igjen. Jeg elsker han høyt, og vet han bryr seg om meg også. Han har alltid fortalt meg hvor mye han er glad i meg. Og følelsene forsvinner ikke bare... Men tilliten er borte!!

Problemet mitt nå, er at jeg ikke er konfortabel med meg selv og det jeg har gjort. Jeg får ikke fred med meg selv.. Ikke før han kan tilgi meg tror jeg. Jeg er kvalm av meg selv, uvel over meg selv. Jeg har ren samvittighet, men føler allikevel ikke det. Det er sikkert dårlig samvittighet og anger jeg føler... Men, jeg føler meg dårlig. Noen tips? Noe jeg kan gjøre for å føle meg bedre...?? Hvordan kan jeg jobbe med meg selv og bygge meg opp etter dette?

Og hva kan jeg og bør jeg gjøre for å bygge opp hans tillit til meg? Vi er utrolig glade i hverandre... Kan jeg få han til å stole på meg igjen?

Jeg har på toppen av det hele verdens mest enorme kjærlighetssorg....

[mrxx]

En ting er at du har rotet det til for deg selv, men jeg skjønner ikke hva han tar så mye på vei for? Etter som jeg leser i innlegget ditt så er det ikke stort galt du har gjort, hvis det ikke er noe du har unnlatt å si i innlegget ditt da?

Greit nok at han ikke likte det du gjorde, men når du tross alt ikke gjorde mer så burde han ikke be om ei pause, det var da tross alt ikke så alvorlig.

Dere burde kunne få snakket grundig ut om dette og han burde sette stor pris på at du har vært helt ærlig.

Vanskelig å gi noen råd her, bortsett fra at du får holde kontakten med han og forsøke å overbevise han om at du er til å stole på.

Han bruker ikke dette som ett påskudd for å gjøre det slutt med deg da? At han kanskje begynner å trekke seg og ikke vil såre deg på grunn av det du har opplevd tidligere og bruker dette som en unnskyldning??

Skjønner godt at du ikke har det så bra og ønsker deg lykke til videre, uansett hva som skjer.

[-Riksklysa]

"Problemet mitt nå, er at jeg ikke er konfortabel med meg selv og det jeg har gjort. Jeg får ikke fred med meg selv.. Ikke før han kan tilgi meg tror jeg. Jeg er kvalm av meg selv, uvel over meg selv. Jeg har ren samvittighet, men føler allikevel ikke det. Det er sikkert dårlig samvittighet og anger jeg føler... Men, jeg føler meg dårlig. Noen tips? Noe jeg kan gjøre for å føle meg bedre...?? Hvordan kan jeg jobbe med meg selv og bygge meg opp etter dette?"

vel, fryktet at dette kunne skje, hvilket de fleste her inne også gjorde, ellers hadde du vel ikke fått de rådene som ble gitt, når det er sagt:

for at du skal kunne vinne hans tillit tilbake, så er det først og fremst viktig at du vinner din egen tillit tilbake. at du klarer å tilgi deg selv... det som har skjedd er historie, du må komme deg videre... når du klarer å leve med din egen historie og bakgrunn, så kan du begynne å bygge fremtiden.

Lykke til...

[Lyon]

Jeg klarer ikke helt å synes synd på deg jeg...

Hva hadde du egentlig forventet med å fortelle typen din at du sugde en kollega i bussen på tur fra firmafesten??? Jeg skjønner godt at han ville ha en pause, det er jo klart at han blir usikker når han hører noe slikt.

Jeg synes hele greia vitner om at du er veldig umoden i følelseslivet ditt. Det virker som at du er redd for å være alene.

Og kanskje det er nettopp det du trenger? Være alene en stund, å finne deg selv og utvikle deg selv på egenhånd før du går inn i et nytt forhold? Å tenke fremtid med giftemål og barn med en du har vært sammen med i knappe to uker er ikke det jeg definerer som normalt ihvertfall. Det er jo klin umulig å kjenne noen etter så kort tid.

Hvordan du evt kan få han tilbake vet jeg ikke, eller om du vil lykkes med det, men jeg tror det er viktig at du prøver deg litt på egenhånd og blir litt mer selvstendig før du vurderer et nytt forhold.

[AngelRose]

"Problemet mitt nå, er at jeg ikke er konfortabel med meg selv og det jeg har gjort. Jeg får ikke fred med meg selv.. Ikke før han kan tilgi meg tror jeg. Jeg er kvalm av meg selv, uvel over meg selv. Jeg har ren samvittighet, men føler allikevel ikke det. Det er sikkert dårlig samvittighet og anger jeg føler... Men, jeg føler meg dårlig. Noen tips? Noe jeg kan gjøre for å føle meg bedre...?? Hvordan kan jeg jobbe med meg selv og bygge meg opp etter dette?"

vel, fryktet at dette kunne skje, hvilket de fleste her inne også gjorde, ellers hadde du vel ikke fått de rådene som ble gitt, når det er sagt:

for at du skal kunne vinne hans tillit tilbake, så er det først og fremst viktig at du vinner din egen tillit tilbake. at du klarer å tilgi deg selv... det som har skjedd er historie, du må komme deg videre... når du klarer å leve med din egen historie og bakgrunn, så kan du begynne å bygge fremtiden.

Lykke til...

Hei Riksklysa..

Fryktet at jeg ville slite med dette i ettertid??

Jeg vil bare si at jeg hadde det mye vondere med meg selv før jeg fortalte det.

Jeg angrer hvertfall ikke på at jeg var ærlig.

Det er jeg i hvertfall stolt over.

Tror jeg må jobbe litt med meg selv.. jeg vet at jeg aldri vi gjøre det igjen.. mot noen! Jeg har lært.. Men jeg må kanskje bevise over tid for meg selv slik at jeg blir ordentlig trygg på meg selv. Da kanskje kan jeg slappe av litt...

Takk for alt.

[AngelRose]

Jeg klarer ikke helt å synes synd på deg jeg...

Hva hadde du egentlig forventet med å fortelle typen din at du sugde en kollega i bussen på tur fra firmafesten??? Jeg skjønner godt at han ville ha en pause, det er jo klart at han blir usikker når han hører noe slikt.

Jeg synes hele greia vitner om at du er veldig umoden i følelseslivet ditt. Det virker som at du er redd for å være alene.

Og kanskje det er nettopp det du trenger? Være alene en stund, å finne deg selv og utvikle deg selv på egenhånd før du går inn i et nytt forhold? Å tenke fremtid med giftemål og barn med en du har vært sammen med i knappe to uker er ikke det jeg definerer som normalt ihvertfall. Det er jo klin umulig å kjenne noen etter så kort tid.

Hvordan du evt kan få han tilbake vet jeg ikke, eller om du vil lykkes med det, men jeg tror det er viktig at du prøver deg litt på egenhånd og blir litt mer selvstendig før du vurderer et nytt forhold.

Vi ble sammen for to måneder siden.. men jeg vet hva du sier.

Jeg er ikke så hard mot meg selv som du er. Det som skjedde var en stor feil, men også et resultat av hva jeg har vært igjennom.

Men takk allikevel.

[Gjest Goldis]

Tror du har lært leksen din..

Ta tiden til hjelp..

Lykke til!

;-))

[AngelRose]

En ting er at du har rotet det til for deg selv, men jeg skjønner ikke hva han tar så mye på vei for? Etter som jeg leser i innlegget ditt så er det ikke stort galt du har gjort, hvis det ikke er noe du har unnlatt å si i innlegget ditt da?

Greit nok at han ikke likte det du gjorde, men når du tross alt ikke gjorde mer så burde han ikke be om ei pause, det var da tross alt ikke så alvorlig.

Dere burde kunne få snakket grundig ut om dette og han burde sette stor pris på at du har vært helt ærlig.

Vanskelig å gi noen råd her, bortsett fra at du får holde kontakten med han og forsøke å overbevise han om at du er til å stole på.

Han bruker ikke dette som ett påskudd for å gjøre det slutt med deg da? At han kanskje begynner å trekke seg og ikke vil såre deg på grunn av det du har opplevd tidligere og bruker dette som en unnskyldning??

Skjønner godt at du ikke har det så bra og ønsker deg lykke til videre, uansett hva som skjer.

Hei

Han bruker ikke dette som en unnskyldning nei. Det er nok ikke det... Vi er utrolig glade i hverandre. Og når vi er sammen sliter vi med å holde oss fra hverandre.

Men det er nok best, slik at han kan sortere ut sine følelser og tanker. Hadde han fulgt hjertet hadde vi vært sammen....

Jeg tenkte jeg skulle høre om han ville være med ut å spise middag i neste uke.. Sånn at vi kan prate litt, også vanlig normal prating og kose oss litt sammen.Er dette en god idee?

[AngelRose]

Tror du har lært leksen din..

Ta tiden til hjelp..

Lykke til!

;-))

Tusen takk Goldis.

Leksen er lært.

[Lyon]

Hei

Han bruker ikke dette som en unnskyldning nei. Det er nok ikke det... Vi er utrolig glade i hverandre. Og når vi er sammen sliter vi med å holde oss fra hverandre.

Men det er nok best, slik at han kan sortere ut sine følelser og tanker. Hadde han fulgt hjertet hadde vi vært sammen....

Jeg tenkte jeg skulle høre om han ville være med ut å spise middag i neste uke.. Sånn at vi kan prate litt, også vanlig normal prating og kose oss litt sammen.Er dette en god idee?

Ja, AngelRose det er en god ide`!

Men ikke snakk særlig mer om det som skjedde, og IKKE gå mere i detaljer!

[AngelRose]

Ja, AngelRose det er en god ide`!

Men ikke snakk særlig mer om det som skjedde, og IKKE gå mere i detaljer!

Jeg har fortalt alt som er å fortelle. Ærlig jente!

Jeg prater ikke om det. Jeg bedyrer min kjærlighet til han, og alt vi har sammen. Ellers prater vi som kjærster flest. Vi er så heldige at vi ikke har hevet stemmen, kalt hverandre stygge ting... eller sagt ting vi angrer på i ettertid. Slik er ingen av oss.. så vi har ikke noe slikt vondt å bære på i tillegg.

Vi prater litt om de små hverdagstingene som har betydd så veldig mye mens vi har vært sammen. Ellers prøver jeg å være litt mer normal overfor han...

Han har trøstet meg, og latt meg gråte ut på telefon og skulder osv. Jeg har jo vært helt ødelagt.. Dette har vært hardt. Særlig når man angrer så utrolig mye..

Tar tiden til hjelp, og håper på det beste. Og finner tilbake til glade meg selv igjen, i løpet av prosessen.

Takk

[Lyon]

Jeg har fortalt alt som er å fortelle. Ærlig jente!

Jeg prater ikke om det. Jeg bedyrer min kjærlighet til han, og alt vi har sammen. Ellers prater vi som kjærster flest. Vi er så heldige at vi ikke har hevet stemmen, kalt hverandre stygge ting... eller sagt ting vi angrer på i ettertid. Slik er ingen av oss.. så vi har ikke noe slikt vondt å bære på i tillegg.

Vi prater litt om de små hverdagstingene som har betydd så veldig mye mens vi har vært sammen. Ellers prøver jeg å være litt mer normal overfor han...

Han har trøstet meg, og latt meg gråte ut på telefon og skulder osv. Jeg har jo vært helt ødelagt.. Dette har vært hardt. Særlig når man angrer så utrolig mye..

Tar tiden til hjelp, og håper på det beste. Og finner tilbake til glade meg selv igjen, i løpet av prosessen.

Takk

Ok, får håpe at det går bra da. Men hvis han er så glad i deg som du sier, så kommer han nok tilbake. Du skremte han, og det er ikke noe rart.

Oppfør deg nå som en skikkelig og grei jente da, så går det nok bra.

Hold oss oppdatert da!

Lykke til!

)

[mrxx]

Hei

Han bruker ikke dette som en unnskyldning nei. Det er nok ikke det... Vi er utrolig glade i hverandre. Og når vi er sammen sliter vi med å holde oss fra hverandre.

Men det er nok best, slik at han kan sortere ut sine følelser og tanker. Hadde han fulgt hjertet hadde vi vært sammen....

Jeg tenkte jeg skulle høre om han ville være med ut å spise middag i neste uke.. Sånn at vi kan prate litt, også vanlig normal prating og kose oss litt sammen.Er dette en god idee?

Be han ut på middag, det synes jeg er en god ide. Du må forsøke å ha mest mulig kontakt med han uten å vrike påtrengende eller desperat.

Dere trenger kanskje å få ut endel følelser, så dere kan finne hvereandre igjen følelsesmessig.

Lykke til, håper det ordner seg for deg/dere:-))

[Gjest ghjkghjg]

Du bør ikke være i et forhold så lenge du ikke er comfy alene.

Du gjør noe svært mange i dagens syke samfunn gjør: Hopper fra gren til gren - tør ikke slippe den ene grena før du har et godt grep om den andre. Det er tegn på et usunt følelsesliv. Etter fire år med helvete, bør du ta deg en pause (og da mener jeg mye lengre enn et par måneder, minst et år) før du går videre inn i et forhold. Hvorfor ikke få deg noen venner istedet.

Angående dine innrømmelser til denne nye flammen din, merker jeg at du ser på deg som "for ærlig". Og det reagerer jeg på. For det andre (det første er at du ikke burde hatt noe nytt forhold nå), viser du liten styrke når du lar deg rive med på den måten. For det tredje er du IKKE "for ærlig" når du endelig sier LITT etter lang, lang tid. Jeg vil heller bruke ordene svak, feig og egoistisk. For det var av pur egoisme du innrømmet det til han.. for å lette DIN egen samvittighet. Nå har du skapt masse hodebry hos han. Prøv å flytt fokus bort fra deg selv. Jeg vet hvordan det er å leve i destruktive forhold, men du kan ikke alltid gjemme deg bak hva du har opplevd. Søk hjelp hos en psykolog til å sortere det du har opplevd, og få etablert en sterkere følelse av selv, sånn at du slipper å være avhengig av å være sammen med noen. Du sårer bare folk rundt deg hvis du fortsetter med den evinnelige fra tre til tre dansen nå. Livet handler ikke bare om forhold. Livet ditt handler om deg, og du er ikke avhengig av en mann for å få et bra liv. Men du er ansvarlig for hva dine handlinger forårsaker av skader hos andre. Nå har du såret en snill gutt. Brutt det potensielt gode ned før det har rukket å begynne å vokse. La dette bli et veiskille hvor du begynner å stå støtt selv før du stuper i armene på en mann. Gjør du dette vil du også ha mye mindre sjans for noen gang å havne i et destruktivt forhold. For sånn som du er nå, er du en magnet på slike menn. Prøv å være noe for andre mennesker. Se rundt deg.

[AngelRose]

Du bør ikke være i et forhold så lenge du ikke er comfy alene.

Du gjør noe svært mange i dagens syke samfunn gjør: Hopper fra gren til gren - tør ikke slippe den ene grena før du har et godt grep om den andre. Det er tegn på et usunt følelsesliv. Etter fire år med helvete, bør du ta deg en pause (og da mener jeg mye lengre enn et par måneder, minst et år) før du går videre inn i et forhold. Hvorfor ikke få deg noen venner istedet.

Angående dine innrømmelser til denne nye flammen din, merker jeg at du ser på deg som "for ærlig". Og det reagerer jeg på. For det andre (det første er at du ikke burde hatt noe nytt forhold nå), viser du liten styrke når du lar deg rive med på den måten. For det tredje er du IKKE "for ærlig" når du endelig sier LITT etter lang, lang tid. Jeg vil heller bruke ordene svak, feig og egoistisk. For det var av pur egoisme du innrømmet det til han.. for å lette DIN egen samvittighet. Nå har du skapt masse hodebry hos han. Prøv å flytt fokus bort fra deg selv. Jeg vet hvordan det er å leve i destruktive forhold, men du kan ikke alltid gjemme deg bak hva du har opplevd. Søk hjelp hos en psykolog til å sortere det du har opplevd, og få etablert en sterkere følelse av selv, sånn at du slipper å være avhengig av å være sammen med noen. Du sårer bare folk rundt deg hvis du fortsetter med den evinnelige fra tre til tre dansen nå. Livet handler ikke bare om forhold. Livet ditt handler om deg, og du er ikke avhengig av en mann for å få et bra liv. Men du er ansvarlig for hva dine handlinger forårsaker av skader hos andre. Nå har du såret en snill gutt. Brutt det potensielt gode ned før det har rukket å begynne å vokse. La dette bli et veiskille hvor du begynner å stå støtt selv før du stuper i armene på en mann. Gjør du dette vil du også ha mye mindre sjans for noen gang å havne i et destruktivt forhold. For sånn som du er nå, er du en magnet på slike menn. Prøv å være noe for andre mennesker. Se rundt deg.

Du har nok helt rett. Men når man først har funnet kjærlighet, bør man da la den forsvinne uten å prøve i det hele tatt?

Og jeg har venner.. ihvertfall noen. Men jeg trives ikke alene, og må ha noen rundt meg nesten hele tiden. Skal prøve å få meg leilighet sammen med noen.. slik at jeg kanskje kan trives litt om litt alene, uten "å ha noe med" den personen å gjøre på den måten.

Jeg syns ikke jeg ser på meg selv som "For ærlig". Det har jeg da aldri sagt... Men ja, det var også for å lette min egen samvittighet at jeg fortalte. Man kan da ikke være uærlig, bare for å skåne en annen person..? Ikke om slikt svik....

Helt sant.. har han blitt såret. Og han har fått et stort hodebry.. Og jeg har det veldig vondt på grunn av det. Men jeg kunne ikke gjøre annet.

Jeg har nok ikke råd til psykolog og div. Men kan få samtaler på krisesenteret her jeg bor. Og prate med tanta mi som har vært gjennom tilsvarende.

Jeg har et stort behov for å føle meg elsket... Noe som jeg har hatt mangel på i alle år. Og jeg savner det.....

Det "flammen min" som du kaller han sliter med nå. Er å forstå hvorfor det skjedde.. Hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Kan noen hjelpe meg?

-"Hvorfor var ikke jeg nok for deg"? sier han f.eks. Og det gjør meg så vondt.....