Søskenforsøk - erfaringer søkes (langt)

[lilium]

Hei,

vi har som flere sikkert vet fått en liten icsi-prins som nå er 15 mnd. gammel. Jeg er litt ambivalent til å skrive dette innlegget her, men siden det er her alle kjente vanker blir det her det kommer. Vi har det helt herlig med gutten vår, men til tid og stunder kommer savnet etter flere barn. Jeg ønsker meg flere barn, og jeg ville gjerne at vår lille sønn hadde hatt et søsken eller to. Selv om vi er overlykkelige over han vi har fått, for all del!

Min mann vil ikke være med på flere forsøk, selv om det per def. er eneste muligheten for oss å få barn. De tre forsøkene vi var gjennom ble for tøffe for ham. Jeg reagerer ganske kraftig på hormoner, blir veldig opp og ned i humøret, noe som går ut over de aller nærmeste. I tillegg syns han det var fælt å være med på alle undersøkelsene vi måtte gjennom. Særlig det å se meg bli behandlet reagerte han på.

Så nå står vi der da. Jeg ønsker å ta flere forsøk for å få søsken. Min mann vil gjerne ha flere barn, men ikke vha. icsi. Jeg syns det er synd at han skal "nekte" meg flere barn..... Jeg kan ikke tvinge ham, men føler meg litt overkjørt. Han føler det muligens likedan fra min side.

Vet også at flere andre har samme problemstillingen i sine forhold.

Akkurat nå er barn ikke et tema i heimen hos oss. Håpet er at han kommer seg over dette etterhvert, selv om jeg tviler.

Dere som har vært gjennom søskenforsøk. Hvilke erfaringer har dere? Blir det like "stort" og altoppslukende som med nummer 1? Humørmessige svingninger, hormonene? Håper det er noen som kan skrive litt om det, så kanskje jeg har noen erfaringer jeg kan videreformidle hvis det igjen blir et tema.

Klem fra

[tillajo]

Joda - problemstillingen er kjent. Som du vet, har jeg ikke erfaring med søskenforsøk, men vi har i alle fall blitt enig om å forsøke å få en til. Jeg har brukt drypp-metoden helt siden jeg var gravid. Dvs. at jeg har ymtet om at vi måtte få en til etter hvert sånn innimellom. Ikke så mye at det har blitt masing, men nok til at det etter hvert har festet seg. Han har fått tenkt grundig på det og latt det modnes. Så har det vært forskjellige varianter av forklaringer og unnskyldninger om at han ikke orker å gå igjennom forsøkene, at det blir for dyrt, at han er for gammel, at to er ti ganger så slitsomt, at han mister friheten til å gjøre andre ting han har lyst til å gjøre, tenk om det blir tvillinger osv. Etter hvert har vi funnet løsninger på alle problemene, og i sommer gikk han med på å prøve en til.

Så har det vært litt frem og tilbake. Han har ombestemt seg og bestemt på nytt minst ti ganger etter det. Når han sier nei, sier jeg at vi trenger ikke ta stilling til det akkurat nå, eller at vi får snakke grundigere om det når vi har en rolig stund. Her i huset kan positive svar bare komme når det er rolig rundt oss. Og nå har vi en avtale: Vi reiser til Danmark i mai, kjøper en 3-pak, og setter inn bare ett egg i gangen.

Han har lagt to forutsetninger:

1) At vi bare setter inn ett egg i gangen.

2) Om noen år ønsker han mulighet til å legge ned firmaet og reise til varmere strøk på vinteren. Forutsetningen hans er at han kan gjøre det med god samvittighet - dersom han ønsker det. Det er OK for meg. Hvis det passer slik på det tidspunktet, kan jeg og ungene bli med. Hvis ikke kan vi komme ned og besøke ham noen uker, og han kommer hjem til oss i jula.

Han er fullt klar over at jeg har de største byrdene med både forsøk, graviditet, fødsel og småbarnsstell. Han ser også at vesla trenger noen å vokse opp sammen med. Etter alt dette synes han rett og slett ikke han kan nekte å være med. At han må være med til Danmark i 3-4 dager, blir liksom litt for tynt i forhold. Når det gjelder hormoner og slikt, har jeg vært heldig, og ikke hatt så store utslag i humøret. For hans del har det derfor vært selve Danmarksturen som har vært tøff. I tillegg liker han ikke ting han ikke kan planlegge i detalj. Usikkerhet om tidspunktet vi skal reise, og om det blir noe resultat, er derfor vanskelig for ham.

Men det har altså tatt tid. Og jeg regner ingenting som sikkert før jeg starter med nesesprayen.

Du sier at han syntes det spesielt var ille å se på behandlingen av deg. Men det trenger han jo strengt tatt ikke være med på. Kanskje kan det lette å slippe. Og hvilke muligheter har du til å skåne ham for de verste humørutslagene ? Kan det være en mulighet at en av dere for eksempel reiser bort litt i den verste perioden ? Skjønner at det kan høres litt rart ut, men kanskje kan slike løsninger være det som skal til for at prinsen slipper å vokse opp alene – og da er det vel verdt det meste. Gi ham forslag til løsning på de tingene han kommer med, vis at du er villig til å strekke deg langt, og vis at du setter pris på ham og hans innsats for saken (og for prinsen). Etter hvert tror jeg det kommer. Et forsøk varer tross alt bare noen få uker, og uansett hvor ille det er disse ukene, så er resultatet verdt det.

Ønsker deg og dere lykke til med videre modning av temaet. Gi ham den tiden han trenger.

Stor klem

[tango]

Hei lilium!

Vi fikk vår lille ivf-jente på 5. forsøk, da hun var 1 år begynte vi å sondere mulighetene for søsken. For oss hastet det litt pga min alder (var 37 da). Vi visste at vi ønsket oss et barn til og vi ønsket sterkt å gi jenta vår søsken. Vi kan heller ikke få barn på andre måter enn via ass. befruktning eller adopsjon. Jeg kjente en ganske sterk ulyst ifht å gå igang igjen. Hadde ikke spesielle plager/bivirkninger, men husket uroen og angsten som preget meg nesten konstant den tida vi holdt på, og hadde intenst liten lyst til frivillig å "oppsøke" det igjen. Vi undersøkte om adopsjon, men fikk beskjed om at yngste barn måtte være 2 år før vi kunne starte med det. Så vi bestemte oss for et forsøk til. Det gikk greit, merket lite og var nok mer "frakoblet" enn jeg var ved tidligere forsøk. Den psykiske belastningen ved forsøkene og nedturene har vært det værste for meg - men uroen ved tanken på ikke å få et barn til kan ikke sammenlignes med uroen og panikken over å ikke få barn i det hele tatt. Sånn var det iallefall for meg. Kanskje kan det være sånn for flere, når det psykiske presset reduseres, oppleves bivirkninger, hormon-/humør-svingninger anderledes?

En av hovedgrunnene til at presset for oss var mindre, var nok at vi hadde bestemt oss for adopsjon dersom det ikke gikk. Gjennom det hadde vi en visshet om at barn og søsken ble det uansett, på den ene eller andre måten. (NB! Dette er ikke et misjonerende innlegg ifht adopsjon kontra ivf, det skal jeg aldri, aldri skrive!)

Kjenner meg litt igjen i det du skriver om motstanden fra mannen din. Har ikke noe vitenskapelig belegg for å si dette, men har en følelse av at trangen til flere barn og viktigheten av søsken dukker opp først hos oss damer?? Mennene er litt lenger salig fornøyd med det de har... Vet ikke om det er aktuelt hos dere, men mannen min trengte mere tid enn meg på å la tanken modnes og til å starte opp igjen nå som livet endelig var blitt godt og vi hadde fått det vi hadde kjempet så lenge for.

Uansett hva dere velger, lykke til og kos dere med prinsen!

[Gjest tidligere golf]

Kjære lilium!

Jeg kan bare svare ut fra mitt ståsted - men det er vel det du ønsker også.

Som kjent er jeg gravid med søsken til vår lille ICSI prins Ted. Jeg er jo av den litt pågående typen da, så jeg hadde satt som klausul at om vi ikke fikk tvillinger i første omgang, ja så ble det søskenforsøk på oss.

Ted har jo aldri sovet (ikke før nå) fordi han har melkeallergi - noe som tok over 1 år å få konstatert. Da jeg snakket om søskenforsøk letta mannen min og forsvant nesten hver gang. Han hadde evig nok med 1 sa han. Han følte seg for gammel for flere, osv. osv.

Jeg forsatte å stå på mitt, og etterhvert skjønte han at jeg ikke kom til å gi meg, dessuten var en avtale en avtale dermed basta.

Ved de andre forsøkene har jo forsøk - spray - sprøyter og alt det andre vært altoppslukende, men jeg kan skrive under på at denne gangen var alt helt annerledes. Det er faktisk ikke mulig å sammenligne. Sprayperioden gikk unna på no time. (Har ikke vært særlig plaget tidligere, og slettes ikke nå) Sprøyteperioden kan jeg nesten ikke huske å ha vært gjennom denne gangen. Reising til og fra RH er jo den slitsomme biten. Vi har ingen som kan passe Ted når vi må noe begge to, så han fikk bli med. Men det gikk helt flott. Egguthenting - insetting gikk også flott. Dessuten var jeg ikke så "sykelig" denne gangen som sist ved uttak/innsett.

Det ble jo litt venting fram mot testing - men det gikk også mye fortere denne gangen. Og som du og de andre vet - den var jo positiv. Jeg er allerede i uke 21, kjenner liv og røre inni der, men har slettes ikke tid til å tenke på graviditeten slik som sist. Sist kjente jeg liv i uke 16, nå kjente jeg ikke med sikkerhet liv før uke 19, bare fordi det ikke er tid. Husk du har en gutt som krever deg fullt og helt nå. Det å få en søsken er jo en bonus - så man tenker kanskje litt annerledes en sist gang.

Er enig med Tillajo - la ham slippe å bli med på alle undersøkelsene. Du vet jo hva du skal gjennom og det fixer du selv. La ham slippe det han synes er ubehagelig. Humørsvingningene tror jeg med sikkerhet blir mindre denne gangen. Man er ikke i en slik følelsesmessig ubalanse som før (tror jeg).

Håper inderlig for deg lilium at det ordner seg med søsken. Det er veldig ok at det ikke blir for stor avstand på søsken heller, et argument til for å sette igang snart.

Gjør som Tillajo - la det komme i små drypp. Tenk nøye gjennom hvordan du skal servere disse dryppene - hvor ofte osv. og tenk ut svar på de argumentene han kommer med imot at dere skal forsøke flere ganger. Du skal se det ordner seg. Du vant jo kjærligheten tilbake - du kan overvinne det meste. Men om det skulle være slik at du aldri får ham med på søskenforsøk - husk at verden ikke går under av den grunn (lett for meg å si som venter en til nå), men tross alt har vi fått gaven en gang. Tror faktisk jeg kunne slått meg til ro med en om jeg ikke hadde greid å lage søsken på første forsøk igjen.

Uansett. Jeg ønsker deg lykke, lykke til.

Mange klemmer fra

[Gjest eljo]

Hei lilium!

Her i huset har gubben vært med på notene hele tiden når det gjelder søskenforsøk, så den diskusjonen har jeg ikke trengt å ta...

Men jeg vil bare si litt om selve forsøkene denne gangen: hadde et mislykket forsøk før jul, og holder på med sprøyter for det neste nå i disse dager. Jeg syns heller ikke det kan sammenlignes med de første gangene.

For det første har jeg sønnen på snart to år, som er propell hele dagen og krever 100% oppmerksomhet når vi er sammen. Får ikke tid til å kjenne etter symptomer på bivirkninger osv hele tiden, så de kjenner jeg nesten ikke noe til. OK - har nok vært litt mer irritabel enn vanlig mens jeg sprayer, men ikke verre enn en gjennomsnittlig PMS-periode!

For det andre har jeg vært gjennom det tre ganger før, og vet hva som skal skje, og har et positivt resultat fra før, noe som gjør at jeg er mye mer avslappet nå. Det vil jo være trist hvis det ikke blir noen søsken, men tross alt har vi en sønn allerede, og dermed har vi ikke den "prestasjonsangsten" som hang over oss på de første forsøkene.

Alt i alt syns jeg denne runden er mye mindre slitsom!

Lykke til med "dryppbehandlingen" i heimen! Jeg føler vel at det ikke er så farlig hvis vi ikke lykkes nå, men da har vi i hvertfall prøvd... Så jeg skjønner hvordan du har det.

[Gjest Wita]

Hei lilium!

Kjenner meg godt igjen her ja, selv om vår situasjon var litt annerledes.

Vi hadde jo som du vet 2 barn fra før laget på naturmåten. Men vi hadde likevel lyst på en til.Han også før han fikk greie på at sædkvaliteten var blitt så dårlig at sjangsen for å lage ett på naturmåten var nærmest lik null.

Plutselig hadde han ikke lyst på flere barn lenger. Hva skal vi med flere? Vi har jo allerede to,var argumentet han brukte.Hvorfor styre så mye for å få ett til. Jo da han hadde jo rett i det. Vi var heldig som hadde to barn.Men jeg kjenner han såpass godt at jeg visste det var prosessen han grudde seg til.

Jeg fortalte han da at han har bestemt flere veldig viktige ting i livet vårt,ting som betydde mye for han og at jeg ikke kan leve med at ikke skal ha noen innflytelse på hvordan livet vårt skulle være. Da kom jeg til og føle meg overkjørt, og ende opp som en bitter kjerring.Dessuten selv om det er styrete mens det pågår, så er dette en bitteliten del av vårt liv.Og det kan resultere i et barn, noe som vi vil ha glede av hele livet og som vi aldri kommer til å angre på. Den forsto han, og han var enig. Jeg fortalte han at hvis vi ikke lyktes kom jeg selvsagt til å være ett lykkelig menneske allikevel.Vi hadde jo som han sa allerede to.

MEN det var viktig for meg og vite at vi hadde prøvd.Bedre det enn og angre på det senere i livet når det er for sent.

Derfor bestemte jeg meg( For å slippe minst mulig bråk fra han underveis)for å gå gjennom dette alene. Og det gjorde jeg. Det eneste han trengte og gjøre var å levere sædprøven.

Jeg var selvfølgelig hundre prosent sikker på at hvis jeg lykkes ville han være overlykkelig.Jeg var i dårlig humør under forsøket, men jeg sa ingenting til han. Bet tennene sammen, og fikk heller trøst og støtte her inne.

Nå var vi som du vet heldige og fikk ei lita jente på første forsøk.

Når jeg ser hvor stolt og glad han er i henne, vet jeg at jeg gjorde det riktige.

Han berømmer meg nå for min viljestyrke, når det er noe jeg virkelig vil.Og han er nå glad for min stahet.

Ja det sant, men det har jammen han også.

Hvis jeg var deg, ville jeg si til mannen din at du vil gå gjennom dette alene, fordi det betyr så mye for deg,bare han vil levere sin dose med sæd.

Det høres litt brutalt ut.Det kan bli tøft for deg, men det er jo vært det da.Men du må selvfølgelig være HUNDRE prosent sikker på at mannen din har lyst på ett barn til.

LYKKE TIL.