Satser han, satser han ikke ?

[gul1365380476]

Hei

Jeg er ei jente/dame på 38 år, jeg har 2 barn på 6 og 11år. Jeg har en

kjæreste som er 5 år yngre enn meg. Vi har vært sammen i 1,5 år nå og kjent

hverandre i 2 år før det. Vi har snakket mye om å flytte sammen, men han

blir litt nervøs når vi kommer inn på emnet. De siste 4 månedene har han

begynt å tvile på om det er dette han egentlig vil. Han har ikke barn fra

før og har levd ungkarslivet. Han har i alle år sett for seg et A4-samliv

med ei likesinnet jente som han kan få barn med. I og med at jeg har barn

fra før og er litt eldre har han fått kvaler. Jeg kunne tenke meg å få

felles barn med han og det har jeg fortalt. Han ser da for seg å skynde seg

med dette fordi jeg er såpass gammel og det er han ikke klar for. Han har

ikke snakket med mange om disse tankene sine, og de få han har snakket med

er skjønt enig om at han må tenke seg grundig om..."fordi det er jo ikke

bare bare å flytte sammen med ei som har barn fra før". I og med disse

påstandene blir hans kvaler enda større.

Nå etter 4 mnd med usikkerhet er min situasjon veldig vanskelig, jeg vet at

han er den rette for meg, han har kvaliteter jeg setter pris på. Det samme

sier han om meg, hadde det ikke vært for at han er glad i meg og setter pris

på mine kvaliteter hadde det vært meget enkelt å bryte sier han. Derfor har

jeg gått slik i usikkerhet. Nå har han sagt at hans kvaler er så store at

han ikke har noe god følelse når det gjelder tankene om å ta steget å bli

min samboer. Fornuften sier at dette skal han ikke ta sjansen på, følelsene

sier noe annet. Overbevisningen hans virker til å være sterk. Han har for

flere år siden hatt et lengre forhold, da det ble snakk om giftemål fikk han

kalde føtter og trakk seg ut....dette har han angret på mange ganger i

etterkant, sier han. Nå er han i ferd med å gå til det skrittet enda en

gang. Jeg får heller ikke overbevist han om å bli med til en familierådgiver

som kan hjelpe til å tenke annerledes.

Hovedproblemet er nok det som følger med meg, men han er nok også redd for å

binde seg, han er glad i ungkarslivet og det foregår veldig mye i hans

omgangskrets som er meget stor. Det er turer hit og dit, mye trening og

sosiale sammenkomster. Han trenger ikke tilbringe så mye tid på å være

alene. Vi har de samme interesser og vi har vært på veldig mye aktiviteter

sammen. Han vil ikke miste meg som en venninne, men kan vi som er glad i

hverandre, som har følelser overfor hverandre, bare kutte og kun leve som

venner ? Dette synes for meg veldig vanskelig.

Har du noen gode råd å tips til hva jeg bør gjøre ? Har du noen gode råd som

kan hjelpe han til å ta en endelig avgjørelse, enten den blir positiv eller

negativ sett fra mine øyne. Nå er det slik at jeg "tror" det er slutt, men

han kommer til meg og overnatter (uten at det skjer noe mer, han prøver nok

å stenge følelsene ute). Det er vanskelig samtidig som jeg vil så gjerne at

vi skal tilbringe mest mulig tid sammen.

Mvh. Gul

[Dorthe]

Jeg kan ikke hjelpe deg men jeg forstår veldig godt at du ikke har det bra nå.

Ang felles barn haster det ikke så veldig, du har muligheten noen år til.

Men det kan jo høres ut som dette bare er en unnskyldning og at han egentlig har det bra som han har det. Hadde du sagt tvert nei til flere barn hadde det vært mer forståelig.

Faktisk så tror jeg at de fleste menn i den alderen godtar barn fra tidligere forhold dersom de er skikkelig interessert.

Dette var kanskje ikke det du ønsket å høre men noe du vet innerst inne. Likevel er det vanskelig å godta det.

[Gjest werwe]

Synd at du ikke gjør et eneste avsnitt, altså gir innlegget ditt litt mer "luft", da hadde adskillig flere giddet å lese det.

[petter smart]

I en alder av 33 bør han være mer eller mindre klar for barn. Han virker litt umoden. Litt for glad i unkarslivet. Det blir en brå overgang å få en familie inkludert 2 barn, og flere senere.

Dere bør ikke vente lenge med barn. Mange påstår at du har godt tid (generelt grunnlag), men det stemmer ikke. Fra rundt 37 år går fruktbarheten brått nedover.

Det virker som om han vil ha noe uforpliktende, noe moro, uten å måtte ta ansvar eller være bundet til noe.

Du må nok stille et ultimatum. Håper dere finner ut av det.

[Spirea]

Så veldig moden er nok ikke denne mannenm, til tross for sine 33 år.

Jeg ser for meg at både du og ungene kan få det veldig vanskelig hvis du får ham til å "gå med på" å bli samboer. Hvis dere i tillegg legger opp til felles barn og han føler at han må skynde seg, kan det bli riktig ille. Se for deg hvem som får skylda når livet hans blir litt slitsommere enn det er når han er "ungkar"....

Han har fått et tilbud - se slik på det - om å flytte sammen med deg, som etter hans mening har alle de beste egenskaper. Tilbudet innebærer "full pakke", barn og alt. Så får han velge deg eller la være. Det kommer ingenting godt ut av at du presser ham, selvom jeg forstår at du har lyst til å gjøre akkurat det.

Det lureste du kan gjøre, tror nå jeg, er å si ifra at du ikke vil vente lenger på avgjørelsen hans. Du må prøve å være sterk og "flink" og innse at hvis han ikke velger deg, var nok ikke dette det rette for deg heller. Ikke la ham komme og overnatte når du har inntrykk av at det er "slutt". Du trenger ikke være sutteklut for en voksen mann.

Slik du gjør det nå, lar du ham jo trekke ut valget hvor lenge som helst.... Du er et tilbud, ikke en belastning, husk det!

[toti]

Hei, jeg forstår hva du

føler,det er ikke alltid like lett.Min mening er at du ikke skal presse ham til å ta en avgjørelse med hensyn til om dere skal ha felles barn eller ikke. Han kan jo kanskje sitte med det inntrykket om at dersom dere ikke har et barn sammen,vil ikke forholdet deres være liv laga. Jeg synes du skal være glad i de barna du har, og ta deg godt av disse.Selv om følelsene dine tilsier at du har lyst å ha barn med ham.For en mann som har vært singel en stund kan de oppleves som sjokk å bli påpakket ansvar i full skala. Jeg synes du skal roe deg ned,og si til ham at du er glad i ham,og kanskje si at du har tenkt deg om og at temaet er lagt i ro.Det er ett godt uttrykk som heter "hastverk er lastverk".

[Goliath]

Det er et svært vanskelig tema du bringer opp. Jeg vet - for jeg har vært i situasjonen tidligere.

Det som er vanskelig er at dere har to veldig forskjellige utgangspunkt. Og de behov dere finner dekket gjennom hverandre, dekker nok ikke alle de behovene dere har hver for dere.

Det er da ikke så lett å sette seg helt inn i den andres situasjon, og hvordan det oppleves fra den andres ståsted.

Kommunikasjon vil være svært essensielt her, og utfordringen blir å få dette til på en måte som inkluderer begge parter fullt ut.

Jeg har ikke så mange andre råd å gi, for dette er også svært individuelt. Og jeg tror ikke at man enkelt kan overføre andres erfaringer i tilsvarende situasjon direkte inn i den situasjonen dere står i. Det er helt sikkert mange andre elementer som heller ikke er like.

Utfordringene i seg selv kan nok synes svært like, men løsningene kan være svært forskjellige.

I den situasjonen jeg var i, så tror jeg vi kunne ha lykkes hvis vi hadde tatt oss noe bedre tid - men det blir uansett bare spekulasjoner.

Vi gikk "desverre" hver vår vei. Når jeg skriver det i gåseøyne, så er det fordi jeg har det svært bra i det forholdet jeg nå er i. Et forhold som heller ikke har hatt den problemstillingen dere er i, og som jeg var i.

Jeg håper også det samme gjelder for hun som var min kjæreste den gang. Men siden vi valgte å bryte alle bånd (hennes valg), så vet jeg heller ikke hvordan hun har det nå.

Lykke til!

Mvh

[momsen]

Hei, jeg forstår hva du

føler,det er ikke alltid like lett.Min mening er at du ikke skal presse ham til å ta en avgjørelse med hensyn til om dere skal ha felles barn eller ikke. Han kan jo kanskje sitte med det inntrykket om at dersom dere ikke har et barn sammen,vil ikke forholdet deres være liv laga. Jeg synes du skal være glad i de barna du har, og ta deg godt av disse.Selv om følelsene dine tilsier at du har lyst å ha barn med ham.For en mann som har vært singel en stund kan de oppleves som sjokk å bli påpakket ansvar i full skala. Jeg synes du skal roe deg ned,og si til ham at du er glad i ham,og kanskje si at du har tenkt deg om og at temaet er lagt i ro.Det er ett godt uttrykk som heter "hastverk er lastverk".

Det er en utrolig stor overgang fra å være ungkar til å bli stefar. Jeg synes ikke du skal gå inn for å gå inn i for et slikt familieliv hvis ikke kjæresten din er 110 prosent motivert.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg forstår at du er i tvil om utfallet av forholdet til kjæresten din.

Det blir slik når en både vil og ikke vil på en gang. Slik du beskriver historien tenker jeg at du har å gjøre med en mann som fortsatt vil være fri og frank. Han vil ha deg som kvinne, men ikke som mor til barna dine. Og dine barn er vel det kjæreste du har, og de må du ha omsorg for i mange år fremover. Det virker som om han har liten innsikt i hva det innebærer å ha ansvar og omsorg for flere enn seg selv.

Siden han har tvilt i mange måneder allerede, ser jeg liten grunn til at han vil endre syn. Han vil jo heller ikke bruke en familierådgiver for å drøfte grundigere saken. Jeg anbefaler deg å tenke på om dette er mannen for deg i ditt liv.

Det blir helt umulig for deg å være venn med han hvis dere avslutter kjæresteforholdet og ikke vil binde dere. Det vil i så fall bety at han får deg som kjæreste, helt uforpliktende. Mens du får et falskt håp om at han skal like deg så godt at han gir etter en gang om noen år og blir hos deg. Det er for tynt å satse på.