Hvordan best gjennomføre samlivsbrudd med barn ? (SV)

12. november 2000

Har av hensyn til barna (6+8) holdt ut i et kjærlighetsløst ekteskap i mange år, men det begynner å gå opp for meg at dette ikke er holdbart lenger, og kanskje heller ikke det beste for barna. Er nå overbevist om at et brudd er til det beste for alle parter dersom det gjennomføres riktig, og er på jakt eller alle tips og eventuelle literaturhenvisninger. Er særlig redd for muligheten for maktmisbruk fra morens side dersom jeg ved dårlig diplomati skulle vekke behov for hevn hos henne. Ønsker delt omsorg, evt. daglig omsorg til meg.

12. november 2000

Har av hensyn til barna (6+8) holdt ut i et kjærlighetsløst ekteskap i mange år, men det begynner å gå opp for meg at dette ikke er holdbart lenger, og kanskje heller ikke det beste for barna. Er nå overbevist om at et brudd er til det beste for alle parter dersom det gjennomføres riktig, og er på jakt eller alle tips og eventuelle literaturhenvisninger. Er særlig redd for muligheten for maktmisbruk fra morens side dersom jeg ved dårlig diplomati skulle vekke behov for hevn hos henne. Ønsker delt omsorg, evt. daglig omsorg til meg.

13. november 2000

Har ingen tips, men jeg vil bare skryte og si at du virker svært så fornuftig :-)

13. november 2000

Har ingen tips, men jeg vil bare skryte og si at du virker svært så fornuftig :-)

13. november 2000

Hei til deg "far som sliter".

Jeg forstår at du planlegger samlivs-brudd.

Det høres ut som det følelsesmessige bruddet til din partner skjedde for lenge siden, men at dere som foreldre har valgt å prioritere ungene og derfor har holdt ut i mange år.

Alle som har holdt ut i et kjærlighetsløst forhold, sli du har, vet at dette er en krevende samlivsform.

Jeg tror du har rett i at mange barn også vil oppleve det lettere å få mor og far hver for seg. Etter utflytting blir de voksnes forhold på en måte satt utenfor barnas arena. Barna blir fritatt for det som er de voksnes problemer og ansvar.

Så spørs det da om mor og far klarer å unngå krangel og press på hverandre, når de møtes f.eks. ved å hente og bringe barna.Det er en stor utfordring.

For å gjennomføre samlivsbrudd best mulig handler det først og fremst om dere to voksnes evne til å kommunisere og spille på lag.

Jeg lister opp 3 sentrale punkter:

1. Ekteskapet/samboerskapet er slutt.

De voksnes evne og vilje til å forstå og godta bruddet vil bidra til godt samarbeid om foreldreskapet som alltid vil være der.

Jo mer dere to klarer å bli ferdig med hverandre, jo bedre virker det på barna.

2. Foreldreskapet varer.

Jo mindre spenninger og gamle konflikter fra parforholdet som ligger uløst, jo bedre mulighet for et godt foreldreskap.

3. Enighet om barna er den største gaven til barna. Bruk lang nok tid til å enes om samværsavtalen om barna, delt eller felles omsorg.

13. november 2000

Hei til deg "far som sliter".

Jeg forstår at du planlegger samlivs-brudd.

Det høres ut som det følelsesmessige bruddet til din partner skjedde for lenge siden, men at dere som foreldre har valgt å prioritere ungene og derfor har holdt ut i mange år.

Alle som har holdt ut i et kjærlighetsløst forhold, sli du har, vet at dette er en krevende samlivsform.

Jeg tror du har rett i at mange barn også vil oppleve det lettere å få mor og far hver for seg. Etter utflytting blir de voksnes forhold på en måte satt utenfor barnas arena. Barna blir fritatt for det som er de voksnes problemer og ansvar.

Så spørs det da om mor og far klarer å unngå krangel og press på hverandre, når de møtes f.eks. ved å hente og bringe barna.Det er en stor utfordring.

For å gjennomføre samlivsbrudd best mulig handler det først og fremst om dere to voksnes evne til å kommunisere og spille på lag.

Jeg lister opp 3 sentrale punkter:

1. Ekteskapet/samboerskapet er slutt.

De voksnes evne og vilje til å forstå og godta bruddet vil bidra til godt samarbeid om foreldreskapet som alltid vil være der.

Jo mer dere to klarer å bli ferdig med hverandre, jo bedre virker det på barna.

2. Foreldreskapet varer.

Jo mindre spenninger og gamle konflikter fra parforholdet som ligger uløst, jo bedre mulighet for et godt foreldreskap.

3. Enighet om barna er den største gaven til barna. Bruk lang nok tid til å enes om samværsavtalen om barna, delt eller felles omsorg.

14. november 2000

Var selv 8år da foreldrene mine ble skilt og nå, 11 år senere, har jeg en masse synspunkter på dette. Først og fremst vil jeg si at jeg aldri har fått 'varige mên' av det å være skilsmissebarn, men nå som nittenåring har jeg plutselig innsett at jeg ikke aner hvordan en 'vanlig' famile med en far i huset fungerer. Jeg og de to søsknene mine har bodd hos mamma i alle de år, men besøkt pappa så og si hver helg og i ferier, noe som som har gjort det hele hvertfall litt bedre. Skjønner godt at du har utsatt et evt samlivsbrudd med hensyn til barna, men jeg vil di skal vite at en 6 og 8åring er ikke dumme. Det var aldri krangling hjemme hos oss, men husker godt at det var noe med hele stmosfæren som forårsaket at jeg på en måte var lettet da vi flyttet. Høres kanskje ut som jeg var en følelseløs unge, men det er absolutt ikke sant. Flere av mine venners foreldre bel skilt da de var små og de fleste husker det som en trist opplevelse men også lettet. Ikke misforstå meg. Jeg oppfordrer deg ikke til samlivsbrudd, men forsøker heller å støtte deg ved å si at du tat sansyligvis den rette beslutningen.

Råd...vel, de er det masse av.Tror foreldrede må innse at ingen part kan tilbrine like mye tid med barna som før, men ikke finn på å begynne å krangle med din forhenværende om foreldreretten. INGENTING er mer nedvergende og sårende enn å bli behandlet som en gjenstand. Joda, det uttrykker bare deres ønske om å få være med barna dine, men i en slik situasjon er det ofte ikke mengden, men kvaliteten som teller. En ting må jeg også advare mot. Husker godt fra mine egne erfaringer at mamma og pappa ville liksom være den 'beste' foreldren ved å hver gang finne på noe 'artigere, nyere, bedre' enn den andre slik at vi kanskje ville tilbringe mer tid han/henne. Dårlig valg. Foreldre kan ikke kjøpe sine barn i lengden. Igjen, omsorg og 'vanlig' kjærlighet er godt nok.

Uansett, bare pass på å hold kontakten med barna dine. Selv om jeg aldri har bod hos pappa har han ringt hver eneste dag osv. Det er det som teller.

Det finnes ingen oppskrift på hvordan barn kan kommer 'lykkelig' ut av skillsmisse, men vet at mye kunne ha vært bedre om forledre hadde svelget stoltheten og unlatt slossing om foreldrerett og det å være den beste. Så lenge du oppfører deg som en far og stiller opp når som helst barna trenger deg, er det godt nok.

14. november 2000

Var selv 8år da foreldrene mine ble skilt og nå, 11 år senere, har jeg en masse synspunkter på dette. Først og fremst vil jeg si at jeg aldri har fått 'varige mên' av det å være skilsmissebarn, men nå som nittenåring har jeg plutselig innsett at jeg ikke aner hvordan en 'vanlig' famile med en far i huset fungerer. Jeg og de to søsknene mine har bodd hos mamma i alle de år, men besøkt pappa så og si hver helg og i ferier, noe som som har gjort det hele hvertfall litt bedre. Skjønner godt at du har utsatt et evt samlivsbrudd med hensyn til barna, men jeg vil di skal vite at en 6 og 8åring er ikke dumme. Det var aldri krangling hjemme hos oss, men husker godt at det var noe med hele stmosfæren som forårsaket at jeg på en måte var lettet da vi flyttet. Høres kanskje ut som jeg var en følelseløs unge, men det er absolutt ikke sant. Flere av mine venners foreldre bel skilt da de var små og de fleste husker det som en trist opplevelse men også lettet. Ikke misforstå meg. Jeg oppfordrer deg ikke til samlivsbrudd, men forsøker heller å støtte deg ved å si at du tat sansyligvis den rette beslutningen.

Råd...vel, de er det masse av.Tror foreldrede må innse at ingen part kan tilbrine like mye tid med barna som før, men ikke finn på å begynne å krangle med din forhenværende om foreldreretten. INGENTING er mer nedvergende og sårende enn å bli behandlet som en gjenstand. Joda, det uttrykker bare deres ønske om å få være med barna dine, men i en slik situasjon er det ofte ikke mengden, men kvaliteten som teller. En ting må jeg også advare mot. Husker godt fra mine egne erfaringer at mamma og pappa ville liksom være den 'beste' foreldren ved å hver gang finne på noe 'artigere, nyere, bedre' enn den andre slik at vi kanskje ville tilbringe mer tid han/henne. Dårlig valg. Foreldre kan ikke kjøpe sine barn i lengden. Igjen, omsorg og 'vanlig' kjærlighet er godt nok.

Uansett, bare pass på å hold kontakten med barna dine. Selv om jeg aldri har bod hos pappa har han ringt hver eneste dag osv. Det er det som teller.

Det finnes ingen oppskrift på hvordan barn kan kommer 'lykkelig' ut av skillsmisse, men vet at mye kunne ha vært bedre om forledre hadde svelget stoltheten og unlatt slossing om foreldrerett og det å være den beste. Så lenge du oppfører deg som en far og stiller opp når som helst barna trenger deg, er det godt nok.

15. november 2000

Kjære "Far som sliter".

Det er mange ting å ta hensyn til i en slik situasjon, men her er litt av det jeg har lært gjennom egen erfaring:

Hvordan vurderer hun situasjonen? Vet du hvordan hun ser på et evt samlivsbrudd, hvilke oppfatninger hun har om fordeling av barn osv? Kanskje hun til og med også "ønsker" seg et brudd, men tør ikke ta første steget?

Jeg ville sjekket dette først, for hvis hun

1) er i mot brudd

2) er av den typen som mener at mor er den absolutt beste omsorgsperson i verden

3) er i mot delt omsorg eller at du har hovedomsorgen

kan det bli vanskelig for deg, og du bør gå ekstra forsiktig frem. Dessverre er det nok enda slik i Norge at mor har så nær som all makt ift barna hvis hun skulle velge å sette seg på bakbena, selv om dere er gift. Jeg er midt oppe i en sak selv der mor nekter ektefelle/engasjert far samvær med deres lille datter fordi han har valgt å gå fra henne. Hun har erklært i megling at hun vil trekke saken ut i det lengste for å unngå at han får se datteren. Det eneste han nå kan gjøre er å gå rettens vei, vente på tid i retten og en kjennelse som bekrefter samværsrett, og som gir rett til å bøtelegge mor om hun ikke samarbeider. Men, det vil i beste fall gå måneder der far ikke får se henne... Skremmende, men slik er det. Får meg til å skjemmes på vegne av kvinnestanden.

Et annet viktig spørsmål ift hvilken samværordning dere bør velge:

Hvilken rolle har du hatt i dine barns liv til nå - har du vært en deltagende, nær far som har tatt sin del av ansvaret eller en som holder seg mest mulig borte og gjemmer seg bak avisen når han er hjemme? Har dere samme oppfatning av dette?

Økonomi er dessverre et viktig poeng i en slik situasjon - den som blir sittende med mer enn ca 55% av tiden med barna regnes for å ha hovedomsorgen, og får alle de økonomiske "fordelene" ved bruddet. Tenk gjennom ulike økonomiske modeller på forhånd, slik at ingen av dere havner i en sterkt forverret situasjon økonomisk sett.

Totalt sett ville jeg forsiktig forsøke å sjekke ut mors følelser rundt et samlivsbrudd, så prøve å diskutere rolig rundt saken, fokusere mest på de tingene dere ER enige om til å begynne med. Ta de tyngere tingene etter hvert som tanken på bruddet har fått synke inn, og man kanskje har vennet seg noe mer til tanken. Gi hverandre tid og tålmodighet, også i denne siste fasen av forholdet, det får dere mangfoldig igjen for på sikt.

Ift barna ville jeg skjermet dem mest mulig til dere har (forhåpentligvis) enes om de praktiske tingene. Prøv å unngå at de skifter miljø, også når de veksler mellom foreldrene, ved at dere om mulig bosetter dere i nærheten av hverandre. Fokuser på at de skal kunne få fortsette å være like glade i dere begge, at de ikke skal dras inn i diskusjoner dere i mellom, og at de skal kunne slippe å føle dårlig samvittighet ift en av dere v. at du f.eks. ikke lar dem snakke om mor når de er hos deg osv. Og, i en overgangsfase kan det lette sit. for dem om dere klarer å være litt ekstra sammen når den ene har samvær - far kommer innom når de er hos mor og omvendt.

Jeg forklarte selv situasjonen til mine (yngre) barn v å si at far og jeg ikke ville være kjærester mer, men bare gode venner, og at vi derfor ikke skulle bo i samme hus lenger. Akkurat som de hadde det med sine venner som bodde i husene i nærheten. Men, vi skulle fortsette å være sammen i blant, slik venner er, spise middag sammen av og til osv. Det virket som det var innenfor rekkevidde av det mine små kunne forstå, og de ser på alle måter ut til å ha tilpasset seg den nye situasjonen godt.

Jeg tror, hvis dere klarer å skille det å være foreldre fra det å være ektefeller, kommer dere i mål til slutt.

Litteratur: forsker Kari Moxnes er en av Norges fremste innen området - søk på hennes navn.

15. november 2000