Han er nok ikke glad i meg lenger

[Gjest i dag er jeg anonym]

Jeg og mannen min har vært sammen i 15 år. Vi har 3 barn og nr 4 på vei.

De siste tre årene har jeg vært hjemme (sykemeldt og fødselspermisjon) Jeg tar meg av alt av husarbeid og matlaging etc. Når han kommer hjem fra jobb og har spist middag, sover han på sofaen før han så tar fjernkontrollen fatt og sitter foran tv´n resten av kvelden.

Sist høst skjedde det noe i livet mitt som gjorde at jeg ble deprimert. Jeg begynte med medisin og ble bedre. Medisinen måtte jeg kutte ut fordi jeg ble gravid. Så nå går jeg her og er gravid og deprimert. Jeg er ikke sur, og jeg driver ikke å kjefter. Men jeg er mye trist og lei meg. De siste månedene har været vært sånn at jeg har vært mye innendørs (jeg kjører ikke bil) Dette fører til at jeg blir isolert og føler meg veldig ensom. Og det hjelper ikke på humøret. I gårkveld begynte jeg å gråte, ble så utrolig lei meg uten at jeg egentlig kan sette fingeren på hva som utløste det.

Da sa mannen min til meg at hvis det var sånn jeg skulle være så gidder ikke han mere, man lever bare en gang som han sa.

Hva med meg da og mitt liv? Jeg har viet hele livet mitt til mann og barn. Hvorfor kan han ikke ha forståelse for at jeg sliter med kvalme? at jeg er trøtt og sliten, og har behov for mer hvile enn ellers (uten at jeg får det)

Jeg er så utrolig fristet nå til å kaste ham på dør. Hvis han tror han får det så mye bedre uten meg, så værsågod!

Eller kanskje han allerede har noe annet i kikkerten?

[Gjest Pricilla]

hei. kjente meg litt igjen i innlegget ditt, bortsett fra at vi ikke har barn da, men jeg har en kronsik sykdom som tar rotta på meg noen ganger. Føler meg sliten og bla bla.. Og samboern min er ego, synes jeg! Men så fant ejg ut at menn er ikke like flinke som kvinner å SE og legge merke til når noe ikke er som det skal. Så lenge vi ikke sier noe, så skjer det ikek noen forandringer heller.

Kvinner er mye flinkere til å tanek på andre når de syke, gravid, deprimerte osv.

Han er nok glad i deg, han bare "skjønner ikke" hva som er galt. Fortell han hvordan du føler det. Det er vanskleig å si tilng, selv om man har øvd på forhånd, men dt er enklere å skrive et brev. les igjen to ganegr før du leverer deg fra deg så det ikke oppstår misforståelser. Skriv at du føler at han ikke er glad i deg.

Og så må du finne ut hva du kan gjøre for DEG, så du ikke føler deg isolert og deprimert. Noe du kan finne på på dagtid? Noen du kan gjøre åp kvelden da han er hjemme? Svømme, yoga, malerkurs, marsipankurs osv osv. Finn deg nor DU kan glde deg over alene som individ, ikke forbli en "del" av han hele tiden. Du er deg og har egene behov utenom livet med han.

man blir enda mer deprimert av å sitte inne aleine. Gå en tur sammen, ta med barna en helg.

Men først og fremst er det viktig at du forteller han (med teskje om nødvendig) at du ikke har det bra for tiden og ikke kan leve sånn som nå. Men ikke legg hele ansvaret på han.. Du må selv finne ut ting du vil holde på med.

Det hjelper lite å tenke "han forstår meg ikke, han vet ikke hvordan jeg har det" når du ikke forteller an det. Som sagt, Menn er enkle dyr og har ikke sånne antenner som kvinner. håper inegn menn ble fornærma! ; )

Lykke til

[Gjest i dag er jeg anonym]

Hvis jeg er helt ærlig med meg selv, så vet jeg at jeg er sjalu på jobben hans. Ja, jeg VET at jeg er urimelig! Men han har en trivelig arbeidsplass, og det er alltid en munter stemning der blandt kollegene. Og så sitter jeg hjemme og er deppa og alene. Mannen min er en veldig utadvendt person som er vittig og munter. Han "hater" sure folk. Og jeg klarer bare ikke å være lykkelig for tiden, og dermed så føler jeg at han hater meg.

[hare1365380455]

si ifra til ham; si hva du føler og at du ønsker mer hjelp i huset! det siste må jeg mase om hver dag føler jeg.. si at "nå er jeg lei meg og sliten..", og la ham forstå at du trenger hvile deg eller f.eks. ta en tur ut og handle litt alene. jeg tror han er glad i deg! men min mann er også sliten når han kommer hjem fra jobb, og ser tv og sitter foran dataen. jeg synes det blir for mye, men vet han er glad i meg. gled deg over barnet dere venter! la mannen din ta del i det som skjer (når du leser om fosteret f.eks. vis ham bilder). håper jeg hjalp litt i alle fall:)