Er jeg (p)syk..? Om utroskap osv.. (langt)

[Gjest skjønner ingenting..]

Jeg er 19 år, og har snart vært sammen med "kjæresten" min (også 19 år) i to år. Tingen er.. at.. jeg vet ikke helt hva som skjer på en måte. Hvorfor ting skjer. Ting er så.. komplisert. Jeg er forvirret.

Skal prøve å gjøre det så kort som mulig..

Da jeg først så ham var han det vakreste jeg noen gang hadde sett. Han var drømmemannen min - utseendemessig. Jeg husker jeg tenkte -får jeg HAM blir jeg lykkelig. Og etter noen mnd'er ble vi sammen. Vi kjente ikke hverandre i det hele tatt, hadde knappt snakka sammen. Kun rota et par ganger på fest osv. Uansett, jeg fant fort ut at han ikke helt levde opp til forventningene mine. De første to-tre mnd'ene vi var sammen kan jeg ikke kalle et forhold engang, vi var nesten aldri sammen, kun i helgene hvor vi møttes og hadde litt sex. Jeg var faktisk litt småforelska og rota så smått med andre gutter i denne perioden.

Men jeg ville likevel ikke gjøre det slutt med ham for han så så UTROLIG bra ut (jeg var 16-17år, heh).. og jeg håpa han kom til å vise en litt bedre side av seg selv etterhvert. Og det gjorde han. Når det hadde gått ca. seks mnd'er begynte jeg å få følelser for ham, og vi var masse sammen. Orntli kjærester liksom. Det var også i denne tida jeg fikk vite (av noen andre) at han hadde holdt på med x'en sin de to første mnd'ene vi var sammen. 5 ganger hadde de møttes og hatt sex. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke gjorde det slutt med ham dengang, men jeg gjorde altså ikke det. Tok det ikke så tungt når han fortalte det til meg. Jeg hadde jo også smårota med andre gutter i den tida liksom. Men uansett, etter som tida gikk fikk jeg mere og mere følelser for ham, og jo mere tenkte jeg på at han hadde hatt sex med x'en sin. Jeg gravde og spurte, og ville vite hver minste detalj, gang på gang. Jeg gråt masse, og han gråt også mye. Jeg visste at han angra på det, men greide liksom ikke helt å komme over det, selv om det hadde skjedd for lenge siden. Men tiden leger alle sår, sies det jo, og det gjorde den. Vel, nesten.

Vi hadde vel vært sammen i ca. et år da jeg ble russ. Jeg var mye ute og farta og drakk, og rota en kveld med en fyr jeg hadde vært litt småforelska i før jeg møtte Ham. Så skjedde det en kveld til, og enda en. Og en av de siste kveldene hadde vi sex. Veldig, veldig dårlig og rar sex. Han stakk den inn og ut 5 ganger før vi liksom ikke gidda mer. Jeg løp hjem til kjæresten min og fortalte det som hadde skjedd. Jeg hadde ikke dårlig samvittighet i det hele tatt, tror jeg gjorde det gjorde for å "hevne" meg på kjæresten min på en måte, Det høres rart ut.. Men etter dette hadde vi det kjempefint. Nå lå vi på en måte "likt" (i mitt hode).

Det gikk et halvt år, helt frem til sommeren, og vi hadde det suuupert. Snakka om fremtiden, at vi ville flytte sammen osv. etter sommeren og sånne ting.

Jeg dro til syden sammen noen, og han dro til syden sammen noen kompiser (vi ville egentlig dra sammen, men turene var bestilt når vi kke hadde det så fint sammen). Jeg frykta at han kom til å være utro, og gråt mye de første dagene vi var borte fra hverandre, men vi maila og snakka sammen nesten hver dag, så jeg greide til slutt å stole 100% på ham. Han loooovte at han ikke skulle være utro (ingen av oss ville gå gjennom det vi hadde gått gjennom en gang til).

Han kom og møtte meg på flyplassen når jeg kom hjem, lovte meg med hele sitt hjerte at han ikke hadde vært utro. Han oppførte seg litt rart de første dagene, men jeg tenkte ikke mere over det og vi hadde det kjempefint sammen resten av sommeren.

Men så fant jeg plutselig ut at jeg ville ha pause (vi var kjæresten, jeg bare kalte det "pause"), og jeg gjorde jeg det igjen. Jeg dro på byen, møtte en fyr, og tok ham med meg hjem. Jeg vet ikke hvorfor, tror det var for å hevne meg på "kjæresten"

min enda mer (pga det med x'en), og kanskje var jeg ute etter litt spenning. Det var like dårlig sex som sist. Jeg stoppa ham etter et par støt og ba ham gå. Så løp jeg hjem til kjæresten min. Denne gangen uten å si noe.

Det skjedde en gang til også. Jeg tok med meg en fyr hjem, vi rota litt, og så løp jeg hjem til kjæresten min. Sa ikke noe nå heller.

Og så kom "sjokket". Jeg fant ut at kjæresten min hadde vært utro i syden. Han var veldig full, og husket ikke helt hva som hadde skjedd. Men han visste at han hadde hatt sex..

Han hadde ikke fortalt det til kompisene sine, og turte ikke å fortelle det til meg av frykt for å miste meg. Jeg ble helt gal når han fortalte det. Ville igjen vite hver minste detalj, agng på gang. Skar meg opp på armene for å få oppmerksomhet. Jeg gråt og gråt og gråt. Ba han komme til meg, ba han gå hjem, for så å ringe ham igjen å si at jeg skulle ta livet mitt.Jeg ble helt syk i hodet, med andre ord. Han ble selvfølgelig redd, og visste ikke hva han skulle gjøre. Samtidig som dette fortalte jeg ham hva jeg hadde gjort med de to andre guttene. Sånn "jammen jeg har også knulla noen, så haha" på en måte.. Til slutt gjorde jeg det slutt med ham. Han sendte meg mld'er og skrev at han savnet meg, og ringte meg. Det var utrolig vanskelig..

Dette skjedde for litt over en mnd siden. Nå har jeg "tatt ham tilbake". Vi er fortsatt ikke helt sammen, men likevel "sammen", sånn som det var før. Vi skal liksom "begynne på nytt", med blanke ark. Glemme fortiden, se fremover. Vi har det utrolig fint sammen akkurat nå, og jeg elsker ham virkelig, men det er jo helt klart noe galt. Jeg greier ikke å leve uten ham. Det høres så rart ut når jeg sier det, jeg er jo bare 19 år, men det er sånn det føles. Følelsene ligger virkelig dypt.. Jeg vet at jeg har såra ham utrolig mye, han har vært veldig tolerant med meg. Men jeg greier bare å se det HAN har gjort mot meg. Det er så mye værre liksom. Men jeg vet jo innerst inne at det ikke er det..

Men det jeg lurer på er; Er det noe galt med meg? Eller er dette normalt? Jeg føler meg ikke så veldig normal..

Jeg vet at det egentlige rette å gjøre er å gjøre det slutt.

Men jeg får det ikke til. Jeg greier det ikke. Er redd for å være alene, for da blir jeg så.. "rar". Vi elsker virkelig hverandre, men fortsatt tenker jeg på andre gutter. Spenninga liksom. Jeg vet ikke.. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan oppføre meg sånn. I et øyeblikk kan jeg smile og være glad. to sek. etterpå begynner jeg å gråte.

Jeg vet ikke om dette har noe med saken å gjøre, men jeg kan jo også fortelle at jeg ikke hadde en så veldig fin barndom. Ble mishandla, ikke seksuelt. Både moren min og storesøstra mi er veldig dominerende, og har psykotiske trekk. Jeg ble slått, løfta etter håret, tatt kvelertak på, ja, jeg opplevde en del ekle ting. Har ikke kontakt med søstra mi lenger, og mamma har jeg et veldig anstrengt forhold til.

Kan alt dette ha noe med oppførselen min nå å gjøre? Jeg har aldri vært sånn "rar" før. Alltid vært ei normal, blid og hyggelig jente.

Jeg skjønner ikke dette.. Kan noen hjelpe meg?

[bravura]

Jeg tror både du og kjæresten din er ganske barnslige (når det kommer til følelser) i forhold til alderen deres. Dette er ikke noe å fortvile over, da dere har mye tid å vokse opp på.

Hva som er verre er at dere gang på gang sårer hverandre, med viten og vilje. Jeg forstår det sånn at dere tror alt skal bli bedre denne gangen. Dette er vel og bra, men har dere snakket om hva som gikk galt? Har dere en plan for hvordan dere skal takle eventuelle problemer i framtiden? Dere må snakke mye sammen og gå sakte fram. Ikke flytt sammen før fortiden _virkelig_ er bak dere, det skjer ikke magisk ved at dere sier den er det.

Du spør også om den vonde oppveksten din kan ha resultert i at forholdet ditt er så vanskelig. Det er fullt mulig og man kan lett finne belegg for dette i grunnleggende psykologi. Har du vurdert om du kanskje trenger noen å snakke med for å bearbeide problemene i barndommen? Det kan gjøre at du unngår å gjøre de samme tabbene igjen, både med den kjæresten du har nå og eventuelle nære forhold i framtiden.

Uansett, jeg ønsker dere begge to lykke til og håper ting blir bedre denne gangen

[Lillemus]

Det er meget mulig at du vil ha godt av psykiatrisk / psykologisk hjelp før du involverer deg tett med ham igjen. Du høres ut til å ha problemer i alle fall og trenger hjelp. Ta kontakt med legen din og be om en henvisning til en som kan hjelpe deg. Vil han ikke høre på deg så ta med deg en annen du stoler på (foreldre, tante, søsken, kjæresten eller noen) og få vedkommende til å snakke med legen. Lykke til!

[BettyBlue]

Du burde virkelig ta kontakt med en psykolog som kan hjelpe deg med å bearbeide ting du har gjennomgått. Du trenger å jobbe med selvtilliten din.

Slik får du det bedre med deg selv - og dermed blir du en mye bedre kjæreste for gutten din!!

[Gjest ghjghj]

Bla, bla. Nei du er bare enda ikke voksen. Og den som er med på leken, må tåle steken. (les: DU VAR UTRO SELV!!!)

Dere bør absolutt ikke flytte sammen, langt mindre få barn!!

Du bør få beina på jorda og heller fokusere på noe utenfor deg selv, da du er alt for selvopptatt. Meld deg inn i frelsesarmeen og gjør noe positivt for verden.

(Seriøst!)