Mannfolk og adopsjon

[Gjest kvinnen i huset]

Vi bestemte oss for at vi skal adoptere barn så vi blir en familie. Det var mitt forslag ettersom jeg ikke får barn selv. Mannen min sa seg fort enig uten større argumentering fra min side. Etterhvert i prosessen merker jeg at han er svært lite hjelpsom i forhold til ting som må gjøres, innhenting av papirer osv. Han virker egentlig uengasjert. På spørsmål svarer han allikevel at han ønsker å adoptere barn. Jeg er svært usikker, og vurderer rett og slett å avbryte hele prosessen til han kommer på banen. Er det flere som har det slik? Er dette et vanlig fenomen?

[Nyco]

Nå vet jeg ikke mye om adopsjon og adoptanter, men hvis du går inn på gravidforum får du se samme klagen fra damene som går gravide på "gamlemåten".

Mannen engasjerer seg lite, og de føler at han ikke bryr seg.

Kanskje samme syndromet for den blivende far?

[AAA]

Tror ikke det er så uvanlig det du beskriver der nei...

Mannen min var ned på alt det han måtte være med på, men var skeptisk til å være med å kjøpe utstyr, til å diskutere navn osv osv. Det hjalp riktignok etter at godkjennelsen var i boks, men i forhold til meg var han ganske så passiv.

Men så kom tildeling og bilde. Og den entusiasmen jeg har brukt 2 år på å bygge opp, tok han igjen på en dag etter at vi hadde fått bilde. Helt sant! ))

Og på fredag reiser vi... Tralalalalala!

MVH

[Abeba]

Jeg vet ikke hvor langt dere har kommet i prosessen? Hvordan var han da dere hadde hjemmebesøk, dersom dere er ferdige med dem?

Selv har vi gjennomført to adopsjoner, og det er jeg osm har ordnet med de fleste papirene. Følte nok innimellom at alt falt på meg, men vi prata om det og jeg visste at han var engasjert i adopsjonene.

Etter at vi fikk barna er han mer engasjert enn noen gang. Bedre far enn mannen min kunne de ikke hatt :-)!

Det bedrer seg sikkert!

Lykke til!

[olga]

Kjenner meg godt igjen der.

Min mann var heller ikke kjempeengasjert, og jeg lurte mang en gang på om han var interessert i det hele tatt.

Men jeg tror det er litt typisk, vi kvinner er ofte mer detaljorienterte, liker å ta styringen, og klarer å se for oss barnet og familien lenge før det skjer. Mens menn er mer rolige og avventende.

I hvertfall har jeg valgt å tolke det slik, for når barnet kom til oss ble min mann minst like mye "oppi det" som jeg, han er svært glad i gutten vår og deltar i det meste. Vi bestemte oss med en gang at vi skulle få nr. 2, han var ikke negativ til det i det hele tatt.(men det er jeg som gjør "forarbeidet" denne gangen også.....:-))

Så det er ikke unormalt, det er visst bare sånn de er.

[bangkok]

Dette høres kjent ut ja :-)

Men som de andre skriver, det endrer seg ofte når det nærmer seg tildeling og ting begynner å bli litt mer "konkret". Dette er i hvertfall min erfaring :-)

Kanskje handler det om at det kan være "skummelt" å snakke om navn og andre ting som gjør det kommende barnet veldig tydelig for tenk om ikke alle drømmene/fantasiene blir til virkelighet ?

Jeg har hørt om de som ikke ville se bilder av andre barn fra deres adoptiv land - av frykt for å lage seg for mange drømmer og fantasier om hvordan deres eventuelle kommende barn skulle se ut.

Mange kvinner ( og sikkert noen menn også ) er rake motsetningen - helt "utsultet" etter å se bilder av barn fra det aktuelle landet :-) Sånn var det i hvertfall for meg :-)

Ønsker dere masse lykke til !!

[hix]

Her kommer en liten teori fra en mann som kjenner seg så altfor godt igjen i det du skriver.

Kvinner har behov for å _snakke_ om problemer, ikke å løse dem.

Menn har behov for å _løse_ problemer, ikke å snakke om dem.

Jeg skal ikke snakke for alle andre, men for meg er dette en sannhet som jeg har erfart gjennom et etterhvert ganske langt samliv. Først når mannen og kvinnen begge forstår denne enkle forskjellen kan man knekke koden i forholdet og virkelig begynne å forstå/akseptere hverandre.

At jeg i min tid ikke engasjerte meg i adopsjonen av barnet vårt var bare tilsynelatende riktig. Jeg var faktisk mye mer engasjert enn kona mi var klar over. Men jeg var det på min måte!! Når vi snakket sammen om adopsjon tok samtalene alltid av i den retningen som kona ville. Det ble mye snakk om hvordan foreldrene våre hadde reagert, om skuffelse over ditt og datt som den ene hadde sagt og frustrasjon over hva den andre sikkert hadde ment og gud hjelpe meg... Jeg forstår at mange kvinner er sånn, og at jeg tidvis må fylle rollen som sjelesørger for kona. Nå er det bare det at med all denne ventingen og frustrasjonen som følger med en adopsjonsprosess, så kan det bli i overkant med sånne samtaler etterhvert. Det ble for meg et selvforsvar å ikke berøre temaet ettersom jeg ville unngå den typen samtaler. Konklusjonen ble jo selvsagt at jeg var uengasjert. Helt feil!! men kona så det slik, og ble naturligvis bare mer frustrert over hvordan jeg vred meg unna hele greia. Etter noen år hadde vi kjørt oss fullstendig fast i en ond sirkel, og nærmest sluttet å snakke om det begge to.

Skiftet kom ved tildelingen av barnet vårt! Fra å gå i en frustrerende ventetilstand ble plutselig alt konkretisert. Kona sluttet å klage over den trege saksgangen i SUAK og alle de tullete underskriftene og de unødvendige dokumentene. Med ett glemte hun alt det der og ble kun opptatt av dette lille barnet som kikket på oss fra bildet sitt. Først når situasjonen ble virkelig nok, og kona skiftet fra å være irrifrustrert til gladspent våget jeg også å komme følelsesmessig på banen. Dagene ble fylt med nødvendige oppgaver og vi snakket masse sammen og vi gledet oss. Jeg tok meg selv i å delta engasjert i diskusjoner om hvorvidt det var nok med tre bodyer, og om smokken på tåteflaskene vi hadde kjøpt kunne brukes til barnegrøt. Kona tror antagelig fremdeles at jeg ikke våknet før vi fikk bildet, men faktum var at jeg var med hele veien.

Til kvinnen i huset vil jeg si følgende; Selvfølgelig kan det godt hende at mannen din rett og slett er en uengasjert dott, men prøv likevel å tenke litt konstruktivt igjennom hvordan og i hvilke sammenhenger dere snakker om adopsjon. Er han sjelesørgeren din, så finn deg snarest en annen som kan overta den rollen! Prøv heller å finne positive og glade vinklinger når du snakker med ham om adopsjon. Konkretiser ting! Hva med å låne en nevø en helg. Utrolig hva en treåring og en skuff legoklossser kan gjøre med oss menn.

Lykke til!

[freshte]

Her kommer en liten teori fra en mann som kjenner seg så altfor godt igjen i det du skriver.

Kvinner har behov for å _snakke_ om problemer, ikke å løse dem.

Menn har behov for å _løse_ problemer, ikke å snakke om dem.

Jeg skal ikke snakke for alle andre, men for meg er dette en sannhet som jeg har erfart gjennom et etterhvert ganske langt samliv. Først når mannen og kvinnen begge forstår denne enkle forskjellen kan man knekke koden i forholdet og virkelig begynne å forstå/akseptere hverandre.

At jeg i min tid ikke engasjerte meg i adopsjonen av barnet vårt var bare tilsynelatende riktig. Jeg var faktisk mye mer engasjert enn kona mi var klar over. Men jeg var det på min måte!! Når vi snakket sammen om adopsjon tok samtalene alltid av i den retningen som kona ville. Det ble mye snakk om hvordan foreldrene våre hadde reagert, om skuffelse over ditt og datt som den ene hadde sagt og frustrasjon over hva den andre sikkert hadde ment og gud hjelpe meg... Jeg forstår at mange kvinner er sånn, og at jeg tidvis må fylle rollen som sjelesørger for kona. Nå er det bare det at med all denne ventingen og frustrasjonen som følger med en adopsjonsprosess, så kan det bli i overkant med sånne samtaler etterhvert. Det ble for meg et selvforsvar å ikke berøre temaet ettersom jeg ville unngå den typen samtaler. Konklusjonen ble jo selvsagt at jeg var uengasjert. Helt feil!! men kona så det slik, og ble naturligvis bare mer frustrert over hvordan jeg vred meg unna hele greia. Etter noen år hadde vi kjørt oss fullstendig fast i en ond sirkel, og nærmest sluttet å snakke om det begge to.

Skiftet kom ved tildelingen av barnet vårt! Fra å gå i en frustrerende ventetilstand ble plutselig alt konkretisert. Kona sluttet å klage over den trege saksgangen i SUAK og alle de tullete underskriftene og de unødvendige dokumentene. Med ett glemte hun alt det der og ble kun opptatt av dette lille barnet som kikket på oss fra bildet sitt. Først når situasjonen ble virkelig nok, og kona skiftet fra å være irrifrustrert til gladspent våget jeg også å komme følelsesmessig på banen. Dagene ble fylt med nødvendige oppgaver og vi snakket masse sammen og vi gledet oss. Jeg tok meg selv i å delta engasjert i diskusjoner om hvorvidt det var nok med tre bodyer, og om smokken på tåteflaskene vi hadde kjøpt kunne brukes til barnegrøt. Kona tror antagelig fremdeles at jeg ikke våknet før vi fikk bildet, men faktum var at jeg var med hele veien.

Til kvinnen i huset vil jeg si følgende; Selvfølgelig kan det godt hende at mannen din rett og slett er en uengasjert dott, men prøv likevel å tenke litt konstruktivt igjennom hvordan og i hvilke sammenhenger dere snakker om adopsjon. Er han sjelesørgeren din, så finn deg snarest en annen som kan overta den rollen! Prøv heller å finne positive og glade vinklinger når du snakker med ham om adopsjon. Konkretiser ting! Hva med å låne en nevø en helg. Utrolig hva en treåring og en skuff legoklossser kan gjøre med oss menn.

Lykke til!

Takk for opplysende innlegg. Akkurat det trengte!

[Gjest har også følt det slik]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Mannen min er ikke heller "så opp i" dette med adopsjonen. Joda, han ønsker å adoptere, men synes at jeg har mest greie på å holde i orden papirer etc. Når det gjaldt papirinnsamlinger, bildepresentasjonen og følgebrevene så var det jeg som satt med dette. Han godkjente bare :-)

Det føltes veldig skuffende at det var kun meg som på en måte engasjerte meg i prosessen, men nå så er papirene avgårde og vi venter sammen. Jeg prøver å dra han med i "adopsjonsprat", forteller om tips som man får både på DOL og andre steder, men AF møter har jeg ennå ikke fått han med på. Dette er fordi han jobber mye og er på reisefot stadig (enn så lenge) Så det kommer seg, han har skyndet seg langsomt.

Jeg synes at hix skriver mye godt og jeg tror nok at mye der stemmer.

Lykke til, ikke gi opp, han kommer nok etter :-)

[snø]

Kjenner meg igjen fra vår første prosess, ja. Men jeg kan love deg at da vi fikk Bella var vi to stykker som var nøyaktig like glade :-))

Nå som vi er i gang med nummer to er han atskillig mer engasjert i det aller meste - selv sier han at det er fordi han nå vet hva det dreier seg om. Tror hele prosessen var rimelig abstrakt for ham forrige gang ;-)

Ser det er mange som sier det samme, og jeg må stemme i: Manglende engasjement i adopsjonsprosessen trenger ikke bety at han ikke ønsker å adoptere.

Jeg kjenner forresten ei som sier at mannen var null interessert i hennes voksende mage og nektet å ta på den fordi den var ekkel...

Tror rett og slett vi må konkludere med at (noen i alle fall!!) mannfolk er noen rare dyr som vi kvinnfolk ikke alltid forstår oss på ;o)

Lykke til!

Beste hilsen fra

[molli]

Det er et vanlig fenomen når det gjelder "kroppslige svangerskap" også, ikke bare "papir-svangerskap" som adoptanter går gjennom.

Menn har generelt en merkelig evne til å "dra seg litt unna", og ikke like å fordype seg for mye i sakene. Kvinner klager på manglende interesse fra mannen for den voksende magen også.

Menn kommer gjerne sterkere på banen når ungen vel er et faktum og "i hus" :-)

[laurits]

Her kommer en liten teori fra en mann som kjenner seg så altfor godt igjen i det du skriver.

Kvinner har behov for å _snakke_ om problemer, ikke å løse dem.

Menn har behov for å _løse_ problemer, ikke å snakke om dem.

Jeg skal ikke snakke for alle andre, men for meg er dette en sannhet som jeg har erfart gjennom et etterhvert ganske langt samliv. Først når mannen og kvinnen begge forstår denne enkle forskjellen kan man knekke koden i forholdet og virkelig begynne å forstå/akseptere hverandre.

At jeg i min tid ikke engasjerte meg i adopsjonen av barnet vårt var bare tilsynelatende riktig. Jeg var faktisk mye mer engasjert enn kona mi var klar over. Men jeg var det på min måte!! Når vi snakket sammen om adopsjon tok samtalene alltid av i den retningen som kona ville. Det ble mye snakk om hvordan foreldrene våre hadde reagert, om skuffelse over ditt og datt som den ene hadde sagt og frustrasjon over hva den andre sikkert hadde ment og gud hjelpe meg... Jeg forstår at mange kvinner er sånn, og at jeg tidvis må fylle rollen som sjelesørger for kona. Nå er det bare det at med all denne ventingen og frustrasjonen som følger med en adopsjonsprosess, så kan det bli i overkant med sånne samtaler etterhvert. Det ble for meg et selvforsvar å ikke berøre temaet ettersom jeg ville unngå den typen samtaler. Konklusjonen ble jo selvsagt at jeg var uengasjert. Helt feil!! men kona så det slik, og ble naturligvis bare mer frustrert over hvordan jeg vred meg unna hele greia. Etter noen år hadde vi kjørt oss fullstendig fast i en ond sirkel, og nærmest sluttet å snakke om det begge to.

Skiftet kom ved tildelingen av barnet vårt! Fra å gå i en frustrerende ventetilstand ble plutselig alt konkretisert. Kona sluttet å klage over den trege saksgangen i SUAK og alle de tullete underskriftene og de unødvendige dokumentene. Med ett glemte hun alt det der og ble kun opptatt av dette lille barnet som kikket på oss fra bildet sitt. Først når situasjonen ble virkelig nok, og kona skiftet fra å være irrifrustrert til gladspent våget jeg også å komme følelsesmessig på banen. Dagene ble fylt med nødvendige oppgaver og vi snakket masse sammen og vi gledet oss. Jeg tok meg selv i å delta engasjert i diskusjoner om hvorvidt det var nok med tre bodyer, og om smokken på tåteflaskene vi hadde kjøpt kunne brukes til barnegrøt. Kona tror antagelig fremdeles at jeg ikke våknet før vi fikk bildet, men faktum var at jeg var med hele veien.

Til kvinnen i huset vil jeg si følgende; Selvfølgelig kan det godt hende at mannen din rett og slett er en uengasjert dott, men prøv likevel å tenke litt konstruktivt igjennom hvordan og i hvilke sammenhenger dere snakker om adopsjon. Er han sjelesørgeren din, så finn deg snarest en annen som kan overta den rollen! Prøv heller å finne positive og glade vinklinger når du snakker med ham om adopsjon. Konkretiser ting! Hva med å låne en nevø en helg. Utrolig hva en treåring og en skuff legoklossser kan gjøre med oss menn.

Lykke til!

AMEN

[thaimor]

Du har mest sannsynlig en helt normal mann!

Vi kjenner oss igjen i både dame- og manneinnlegg, både før og etter tildeling.

Bare vent til han tar av... :-)