Hva i alle dager gjør jeg nå?

[Gjest Zira]

Jeg har vært sammen med min mann i 11 år og gift i 6 av dem. Vi har en datter sammen og jeg er gravid på ny. Vi har hatt det veldig fint sammen disse årene, vært gode venner og sexlivet har vært kjempebra det også.

Nå i helgen skjedde det noe som snudde opp ned på denne lykken. Min mann var på toalettet da mobilen hans ringte, så jeg tok den. Vedkommende la på når jeg svarte, men jeg så jo i displayet hvem det var. Det var en kollega av mannen min, en kvinnelig en.

Jeg konfronterte han med dette, og da tilsto han. Han har vært utro.

Det hadde startet med at de hadde jobbet overtid en kveld og hun hadde ikke bil så han hadde kjørt henne hjem. De hadde sittet i bilen og pratet en stund, og så hadde de småklina litt. Da hadde hun blottet brystene sine for ham, og hun hadde visstnok veldig fine store bryster, så han hadde blitt tent. Det hadde ikke skjedd noe mere denne kvelden, men de avtalte et møte hjemme hos henne en annen kveld. Og det gjorde de. Og de hadde hatt sex.

Han sier at han angrer veldig, det er meg han er glad i og vil være sammen med. Jeg har det veldig vondt nå, er blitt veldig usikker. Jeg er jo veldig glad i ham, og ønsker jo å dele livet mitt med han. Men akkurat nå er jeg utrolig skuffet.

Hadde aldri ventet meg dette av han!

Det sliter også veldig at de jobber sammen, og tilbringer X antall timer sammen på jobb.

Jeg vet ikke min arme råd lenger, og er det virkelig sånn at alle menn er utro???

Jeg mener, hvis sjansen bare byr seg, kan man ikke stole på noen?

[Gjest doll]

Hei.

Jeg kan ikke si så mye annet enn at jeg vet hvordan du har det. Jeg skrev innlegget, min mann gikk fra meg og vil tilbake igjen. Han traff en på jobben, men flyttet sammen med henne og vi ble separert. Jeg tror ikke jeg kan stole på ham igjen. Vi er jo alle forskjellige, men usikkerheten din vil nok være der når han er på jobb. De skal alltid få det til å høres ut som om det er henne som begynte. Lokket ham liksom.

Hadde jeg vært deg ville jeg ringt henne og sagt at du vet og lurer på hva som egentlig skjedde. Kanskje hun sier noe helt annet. Vet det er tøft, men det trengs kanskje.

Vil bare ønske deg lykke til jeg. Kan godt skrive med deg hvis du ønsker. Klem:)

[Zarek]

Huff jeg føler med deg...

Har vært i nesten samme situasjon som deg. Hadde to uker igjen av svangerskapet da jeg ved en tilfeldighet oppdaget en tekstmeld.på min manns mobil.konfronterte min mann om dette (sammen i 10år,gift i vell 6 og et barn fra før) og han tilsto alt sammen. Jeg fikk rett og slett sjokk hadde ingen anelser om dette i forkant. Vi var lykkelige for endelig å være gravid (prøvd i 4,5 år)har hatt et godt sex liv selv i svangerskp.vi er blitt karaktisert som "skjorta og reva". Selfølgelig endte dette med at jeg startet fødselen.... min mann kunne ikke være med på denn pga. han var full....lå på sykh.i 6d.pga keisersn.ble veldig dårlig fikk betennelse en plass i kroppen de ikke kunne finne ut av, men var nokk syk av situasjonen jeg var i. Kunne ikke fortelle legene om hva jeg hadde funnet ut av, måtte jo holde masken.....

Men min mann var på sykh.mange timer vær dag, vi pratet ikke mye om denne affæren...han gråt,sa han elsket kun meg,viste ikke hvorfor dette haddde skjedd,jeg var hans støttepilar.. Når jeg kom hjem fra sykh.satt vi oss ned og pratet og jeg fikk vite "alt". Men jeg var tross alt i en tøff situasjon fra før(fødseln)så jeg klarte ikke å få alt inn..Nu 6 mnd etter har jeg det veldig bra, vi har pratet når jeg har tatt det opp og han forteller så godt han kan. Han ønsker å fortrenge dette og bli ferdig med det.Men han skjønner at jeg trenger tid siden jeg har vært i den situasjonen jeg har vært i, og har egentlig hatt nokk med den lille og meg selv.

Men minn mann var hjemme i fire uker etter fødselen, og denne tiden trengte vi. Har sagt gang på gang hadde jeg ikke vært gravid hadde han fått foten i r.. og rett ut. Men jeg elsker min mann og har ikke et ønske om at min lille skal miste sin rett til å bli kjent med sin far, for det ville aldri bli det samme forholdet med den lille og min største unge om jeg skulle ha jaget han på dør rett etter den lille var født. Selvf.skulle dette skje igjen,bor han fortere enn han aner en annen plass.

Men et råd skal jeg gi deg

snakk,snakk og vær åpen om alt.

Ellers må du lytte til hjertet og fornuften din og la det vise vei på hva du skal gjøre vidre.

Lykke til og en go klem!

[memorex]

Få hjelp av en samlivsekspert, både for din egen og barnas skyld.

[Gjest Mor til 5 barn]

Hei.

Jeg kan ikke si så mye annet enn at jeg vet hvordan du har det. Jeg skrev innlegget, min mann gikk fra meg og vil tilbake igjen. Han traff en på jobben, men flyttet sammen med henne og vi ble separert. Jeg tror ikke jeg kan stole på ham igjen. Vi er jo alle forskjellige, men usikkerheten din vil nok være der når han er på jobb. De skal alltid få det til å høres ut som om det er henne som begynte. Lokket ham liksom.

Hadde jeg vært deg ville jeg ringt henne og sagt at du vet og lurer på hva som egentlig skjedde. Kanskje hun sier noe helt annet. Vet det er tøft, men det trengs kanskje.

Vil bare ønske deg lykke til jeg. Kan godt skrive med deg hvis du ønsker. Klem:)

Jeg kan bare ikke fatte og begripe hva man skal med utroe menn! Jeg hadde kastet han på dør. Hadde ikke vært snakk om annet. Hvordan klarer du å stole på ham igjen? Du kan jo ikke vite om det skjer igjen. Gi ham et spark bak. Konsentrer deg om barnene og glem din svake mann.

[Gjest been there]

Hei,

Vet ikke om du vil gøre min historie, men den startet også der. Han lovet bot og bedring. Etter halvannet år kom det for en dag at det aldri hadde vært slutt!

Jeg synes det er fryktelig trist overfor ungene, men av hensyn til egenrespekten er der vel ingen vei tilbake.

[Gjest Goldis]

Det kan være lett og tilgi i slike situasjoner..

Men glemmer gjør man aldri..

Lykke til..

[Gjest ikke undertegnet]

Min erfaring nå som jeg er femti år, er at en kan faktisk ikke stole på så mange menn. Ihvertfall ikke når de er alkoholpåvirket.

Så vidt jeg vet har ikke min mann vært utro, men jeg regner med at han hadde vært det hvis han hadde hatt anledning. Kanskje hadde han heller ikke tatt initiativet selv, men hvis situasjonen var slik at han både hadde anledning og at kvinnen tok initiativ, så tror jeg nok han hadde 'slått til'.

Jeg bor i en liten by hvor det er veldig gjennomsiktig. Har hørt kvinner sitte og snakke om utroskap. Noen er veldig sikre på at ihvertfall deres mann ikke er utro. Det er et paradoks da at jeg og flere andre rundt bordet vet at nettopp han har hatt seg et eventyr. Det er småbyens virkelighet, alle vet det utenom den som har blitt sviktet. Virker som om folk på en måte (misforstått eller ikke) beskytter den som har vært utro. Eller kanskje håper de å skåne den som har blitt bedratt. Ikke vet jeg.

Har også selv hatt noen ekle opplevelser hvor bekjente som jeg har sett på som staute, trygge og trofaste ektemenn har kommet med forslag til meg om at vi skulle ha sex sammen. Er absolutt ikke lett på tråden, flørter nesten ikke engang. Blir sett på som litt prippen og forsiktig. Blir flau over mine medsøstres oppførsel når vi er på byen av og til. Så når mannfolk kan tørre å ta initiativ overfor meg, hvor de må være temmelig utsikre på svaret på tilnærmelsen, så kan de ikke ha problemer med å sjekke opp ei av de damene som alltid finnes rundt omkring med litt 'løsere' moral. På folkemunne blir jo disse jentene navngitt, så alle kjenner til dem, enten det er ufortjent eller ikke.

Selv så har jeg aldri i hele mitt liv vært utro. Noen ganger lurer jeg på om jeg er den eneste i hele lokalmiljøet.

[petter smart]

Min erfaring nå som jeg er femti år, er at en kan faktisk ikke stole på så mange menn. Ihvertfall ikke når de er alkoholpåvirket.

Så vidt jeg vet har ikke min mann vært utro, men jeg regner med at han hadde vært det hvis han hadde hatt anledning. Kanskje hadde han heller ikke tatt initiativet selv, men hvis situasjonen var slik at han både hadde anledning og at kvinnen tok initiativ, så tror jeg nok han hadde 'slått til'.

Jeg bor i en liten by hvor det er veldig gjennomsiktig. Har hørt kvinner sitte og snakke om utroskap. Noen er veldig sikre på at ihvertfall deres mann ikke er utro. Det er et paradoks da at jeg og flere andre rundt bordet vet at nettopp han har hatt seg et eventyr. Det er småbyens virkelighet, alle vet det utenom den som har blitt sviktet. Virker som om folk på en måte (misforstått eller ikke) beskytter den som har vært utro. Eller kanskje håper de å skåne den som har blitt bedratt. Ikke vet jeg.

Har også selv hatt noen ekle opplevelser hvor bekjente som jeg har sett på som staute, trygge og trofaste ektemenn har kommet med forslag til meg om at vi skulle ha sex sammen. Er absolutt ikke lett på tråden, flørter nesten ikke engang. Blir sett på som litt prippen og forsiktig. Blir flau over mine medsøstres oppførsel når vi er på byen av og til. Så når mannfolk kan tørre å ta initiativ overfor meg, hvor de må være temmelig utsikre på svaret på tilnærmelsen, så kan de ikke ha problemer med å sjekke opp ei av de damene som alltid finnes rundt omkring med litt 'løsere' moral. På folkemunne blir jo disse jentene navngitt, så alle kjenner til dem, enten det er ufortjent eller ikke.

Selv så har jeg aldri i hele mitt liv vært utro. Noen ganger lurer jeg på om jeg er den eneste i hele lokalmiljøet.

Hvorfor er du sammen med en du har så lite tiltro til og synes så lite om?

Forøvrig er flere kvinner utro enn menn, og kvinnene er utro pga spenning, mens menn er det pga problemer i forholdet (generelle trender).

[hare1365380455]

jeg vet ikke hva jeg hadde gjort.. må være utrolig vanskelig når den man elsker viser seg å ha vært med en annen. hadde det vært meg ville jeg ha blitt ubeskrivelig lei meg, men jeg ville ikke ha skilt meg tror jeg. heller prøvd å få det til å fungere igjen. men det er fordi jeg elsker mannen min så mye, og vi ga et løfte da vi giftet oss. samtidig ville jeg vel også egentlig ha hevet ham ut.... må være vanskelig. lykke til! tenk på deg selv og på barna. snakk med ham. kan du stole på ham? jeg ville alltid ha vært nervøs for at det ville skje igjen. men det at han avtalte å møte henne igjen sier jo at det ikke var noe som skjedde f.eks. i fylla. han visste hva han gjorde! så når jeg tenker på det, ville jeg blitt så sint at..... men lykke til med alt

[Gjest ikke undertegnet]

Hvorfor er du sammen med en du har så lite tiltro til og synes så lite om?

Forøvrig er flere kvinner utro enn menn, og kvinnene er utro pga spenning, mens menn er det pga problemer i forholdet (generelle trender).

At jeg er sammen med en jeg har liten tiltro til, er av samme grunn som mange andre som er gift. Jeg _hadde_ tiltro til han da vi giftet oss. Han viste seg ikke tilliten verdig, men jeg har allikevel, pga barna, holdt meg til han. Som veldig mange andre altså!

At kvinner søker utroskap pga spenning er vel nettopp fordi det er noe galt med forholdet. At det er noe galt med forholdet er gjerne begge parters skyld. Det er det dummeste jeg har hørt det du sa der...

[petter smart]

At jeg er sammen med en jeg har liten tiltro til, er av samme grunn som mange andre som er gift. Jeg _hadde_ tiltro til han da vi giftet oss. Han viste seg ikke tilliten verdig, men jeg har allikevel, pga barna, holdt meg til han. Som veldig mange andre altså!

At kvinner søker utroskap pga spenning er vel nettopp fordi det er noe galt med forholdet. At det er noe galt med forholdet er gjerne begge parters skyld. Det er det dummeste jeg har hørt det du sa der...

Å søke spenning trenger slett ikke bety at det er noe galt med forholdet. Det kan være mindre spennende enn det første året en var sammen, men det er ikke det samme som problemer.

Uansett hvem som har skylden for at et forhold er dårlig er utroskap uakseptabelt.

Og er det egentlig bra for barna at du er sammen med en mann du verken stoler på eller respekterer?

[Gjest ikke undertegnet]

Å søke spenning trenger slett ikke bety at det er noe galt med forholdet. Det kan være mindre spennende enn det første året en var sammen, men det er ikke det samme som problemer.

Uansett hvem som har skylden for at et forhold er dårlig er utroskap uakseptabelt.

Og er det egentlig bra for barna at du er sammen med en mann du verken stoler på eller respekterer?

Se _det_ er titusenkroners-spørsmålet!

Hadde jeg visst svaret på det så hadde jo alt vært greit. Da kunne jeg handlet ut ifra det. Men siden en ikke kan ta ungene med på råd i slike situasjoner så må en vurdere så godt en kan. Og det gjør folk. Jeg vurderte det slik at det var bedre for ungene at vi fortsatte å være en familie. At det var mest egoistiske, personlige hensyn til meg selv som gjorde at jeg ville ut av det. Var usikker på hva som var best for barna. Om det var rett av meg å bli får verken jeg eller noen andre noengang noe svar på. That's life!

Og så må en bare gjøre det beste ut av det...