Gravid og alene...

[Gjest kaotisk]

Jeg er den første til å innrømme at situasjonen jeg har viklet meg inn i er alt annet enn ideell. Trodde ikke smarte jenter rotet det sånn til for seg, jeg... En mulighet er jo at jeg har holdt meg selv for narr og innbildt meg at jeg har intelligenskvotient nok til å komme meg 'ripefritt' gjennom livet.

Nok om det. Jeg er to måneder på vei. Han jeg trodde jeg skulle dele resten av livet med flyttet ut for to uker siden. Jeg har ennå ikke maktet å fortelle ham at jeg er gravid. Han gjorde det slutt på valentinsdagen, samme dag som jeg fant ut at jeg er gravid. Tok med seg sakene sine og reiste. Etter fire år tok det ham en halv time og mindre enn tre fullstendige setninger å være ute av livet mitt.

Jeg høres vel bitter ut. Og på en slags - om enn irrasjonell måte - er jeg vel det. Jeg søler meg så alene. Han har forlatt meg, uten en forklaring. Til hans forsvar vet han ikke at jeg er gravid, allikevel føler jeg på en slags forskrudd måte at han har forlatt både meg og barnet. Jeg er så SINT. Det er bare det. Jeg har lyst til å hyle, kaste noe i veggen... Jeg gruer meg til barnet kommer, er redd for å være alene om ansvaret... Samtidig, midt oppe i det hele, kjenner jeg en slags ro. Det er jo tross alt et lite mirakel dette her...

Men det er alt annet enn planlagt. Terminen sammenfaller med en svært viktig praktisk eksamen som skal foregå i utlandet over tre uker... Dersom jeg ikke klarer å gjennomføre den, er det 250.000 kr ut av vinduet og ny sjanse om tidligst to år. Jeg er så forvirret, usikker... og ikke minst kvalm.

Hvordan i all verden skal jeg kunne greie å fortelle ham dette uten at han tror det er et stunt for å få ham tilbake? Det er jo ikke det. Jeg er virkelig gravid. Og jeg vil egentlig ikke ha ham tilbake, jeg er så vanvittig skuffet. Men jeg er redd jeg kommer til å ta imot ham om han vil forsøke igjen. "For barnets skyld..."

[Angela1365380318]

Skal dere forsøke igjen må det være fordi DERE vil det, barnet har det mye bedre med to lykkelige foreldre som bor hvær for seg, en to ulykkelige som bare krangler og bor sammen.

Eksamen kan du sikkert klare, begyn å lese i god tid , isiden du blir sikkert veldig sliten når tiden nærmer seg.

Du kan jo risikere å føde før eksamen, så det ville nok vært luret å alliere seg med barnefaren at han skal være med å være barnevakt dersom barnet er født de timene du har eksamen. Du har egne rettigheter dersom du er gravid eller ammer.

Du bør nok fortelle han det, og si det som det er dersom du ikke vil ha han tilbake at det var ikke planlagt fra din siden.

Også tilslutt: Gratulerer med ditt lille mirakel!

[sigga]

Hei. Jeg var i samme situasjon som deg da jeg fant ut at jeg var gravid med førstemann....nesten iallefall...

Vi hadde nettopp gjort det slutt, dvs. han gjorde det slutt..Jeg sørget og savnet han masse og hadde masse spørsmål om hvorfor osv. osv....

Det gikk et par uker og jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg holdt på å frike helt ut, og grudde meg for å fortelle det. Jeg var redd han ville ta meg tilbake bare pga. barnet, eller at han ville hate meg enda mer... Jeg tenkte meg godt om, for å finne ut hva JEG ønsket..Noen vil nok si at jeg var egoistisk, men tross alt var/er det min kropp.

Jeg tenkte meg godt om, og bestemte meg for å beholde barnet. Jeg bestemte meg også for å fortelle det til han, uten å si at om han ikke ville ha noe med oss å gjøre hadde jeg bestemt meg for å flytte tilbake til mitt hjemsted. Jeg var sikker på at det var det jeg ville, og den dagen jeg fortalte dt var jeg drit nervøs. Jeg sa enkelt og greitt at jeg var gravid, og at han fikk noen dager til å tenke på, så ville jeg ringe han hvis ikke han ringte meg. Jeg sa ikke mer enn det.

Jeg kan love deg at jeg gikk med klump i halsen noen dager, men han ringte tilbake, og vi begynte på nytt...

Så mitt råd til deg er å tenke deg godt om hva DU vil...fortell han det da, og gi han en sjanse til å tenke seg om uten press...Det er alltid mulig å studere selv om du måtte bli alene, men det krever ekstra planlegging...

Lykke til.