Når en vet at en bør flytte....

[Gjest fortvila og usikker på framtida]

fra mannen, hvorfor er det da så vansklig å ta steget fult ut??

Vi har vært gift i 8 år, sammen i 12. Har ingen "egne" barn men to fosterbarn, og det er der hovedproblemet ligger. Jeg ønsker å fortsatt ha omsorgen for barna mine - men viss vi går fra hverandre står jeg uten jobb og uten inntekt siden jeg har vært hjemme med guttene i 5 år. Jeg klarer ikke tanken på å miste ungene, og er usikker på hvordan vi vil stå dersom jeg ikke har jobb.

Mannen min har de siste tre årene utviklet et alkoholproblem - han drikker aldri mens ungene er våkne, men kan sitte oppe til langt på natt og drikke og chatte på internet. Jeg orker ikke ha det sånn lenger, men er så i tvil om hvordan jeg skal gå fram for å skilles fra ham.

Han er flink med guttene, og de er glade i ham og han i dem.

Han vet at jeg vil ut av ekteskapet. Men vi krangler ikke og er ikke uvenner - men har heller ingenting sammen mer. Men selv om han sjønner at jeg vil skilles ønsker ikke han skilsmisse for vi har det jo greit sammen - mener han. Vi har ikke hatt sex på over et år, og lever sammen som venner. Selv om jeg har problemer med drikkinga hans om nettene (hver helg). + at han tar en dram eller tre nesten hver kveld ellers i uka.

Noen som har noen gode råd om hvordan jeg skal finne styrke til å komme meg ut av dette å starte på nytt?? Jeg må finne en utveg der jeg får med meg barna ivertfall - for mister jeg dem da mister jeg en del av hjertet mitt.

Jeg har foreslått familierådgivning men han vil ikke, og han ønsker heller ikke å prate med legen sin om problemet. Så nå er vel eneste utveg å flytte hver for oss, men det er det med konsekvensene da..

[Gjest Print]

Så vidt jeg vet fungerer det på samme måte som om de var dine egne barn. Men dersom de "bare" er fosterbarn må du undersøke hvordan barnevernet vil stille seg til et samlivsbrudd. Jeg tviler ikke et sekund på at barnevernet da muligens kan få det for seg at ungene må plasseres et annet sted...

[punkyB]

Så vidt jeg vet fungerer det på samme måte som om de var dine egne barn. Men dersom de "bare" er fosterbarn må du undersøke hvordan barnevernet vil stille seg til et samlivsbrudd. Jeg tviler ikke et sekund på at barnevernet da muligens kan få det for seg at ungene må plasseres et annet sted...

Jeg kjenner et par som brøt opp - og de har et fosterbarn. De har vanlig samværsordning - så der mistet de ikke barnet hvertfall.

[serendipity]

"Jeg må finne en utveg der jeg får med meg barna ivertfall - for mister jeg dem da mister jeg en del av hjertet mitt."

Tror du ikke mannen din også mister en del av sitt da. Litt egoistisk tankegang du har der. Skjønner at det er et problem med drikkingen hans, men du sier jo selv at han er en flott far ! Drikkingen blir vel ikke bedre om du tar begge barna og stikker! Ikke det at du ikke skal flytte, men at det eneste du tenker på er å beholde barna er egoistisk!

[Gjest fortvila og usikker på framtida]

"Jeg må finne en utveg der jeg får med meg barna ivertfall - for mister jeg dem da mister jeg en del av hjertet mitt."

Tror du ikke mannen din også mister en del av sitt da. Litt egoistisk tankegang du har der. Skjønner at det er et problem med drikkingen hans, men du sier jo selv at han er en flott far ! Drikkingen blir vel ikke bedre om du tar begge barna og stikker! Ikke det at du ikke skal flytte, men at det eneste du tenker på er å beholde barna er egoistisk!

Kanskje jeg er egoistisk, men dersom jeg mister barna mister han dem også... siden det jeg er mest redd for er at barnevernet ikke vil godkjenne meg som aleineansvarlig for guttene. Så dersom jeg må velge mellom å bli et "dårlig" ekteskap eller miste ungene så må jeg jo bli der jeg er. Kan jo ikke akkurat spørre barnevernet om hva som skjer på forhånd - for det ser jeg ikke som noe sjakktrekk.

[Gjest fortvila og usikker på framtida]

Jeg kjenner et par som brøt opp - og de har et fosterbarn. De har vanlig samværsordning - så der mistet de ikke barnet hvertfall.

Takk for svar.

Høres litt oppmuntrende ut, men var begge foreldrene i jobb da de gikk fra hverandre?? Er redd for å ikke bli godkjent viss jeg ikke har en fast inntekt - når jeg er aleine med dem.

[Gjest fortvila og usikker på framtida]

Så vidt jeg vet fungerer det på samme måte som om de var dine egne barn. Men dersom de "bare" er fosterbarn må du undersøke hvordan barnevernet vil stille seg til et samlivsbrudd. Jeg tviler ikke et sekund på at barnevernet da muligens kan få det for seg at ungene må plasseres et annet sted...

Nettopp, det er det jeg er redd for.

[serendipity]

Kanskje jeg er egoistisk, men dersom jeg mister barna mister han dem også... siden det jeg er mest redd for er at barnevernet ikke vil godkjenne meg som aleineansvarlig for guttene. Så dersom jeg må velge mellom å bli et "dårlig" ekteskap eller miste ungene så må jeg jo bli der jeg er. Kan jo ikke akkurat spørre barnevernet om hva som skjer på forhånd - for det ser jeg ikke som noe sjakktrekk.

Jeg skjønner godt at du vil ut av et ekteskap du ikke føler gir deg noe. Og jeg skjønner også at du er redd for å miste barna til barnevernet, men jeg forstår det sånn at du er like redd for å "miste" dem til faren som til barnevernet. Tror ikke du har noe å tape på å ringe barnevernet og spørre.

Syntes det vilel være helt urimelig om dere ikke skulle oppfattes som barns biologiske foreldre, og få omsorgen slik som andre. Med samværs ordning.

Men ingenting sjokkerer lenger når det gjelder barnevernet.

[Gjest fortvila og usikker på framtida]

Jeg skjønner godt at du vil ut av et ekteskap du ikke føler gir deg noe. Og jeg skjønner også at du er redd for å miste barna til barnevernet, men jeg forstår det sånn at du er like redd for å "miste" dem til faren som til barnevernet. Tror ikke du har noe å tape på å ringe barnevernet og spørre.

Syntes det vilel være helt urimelig om dere ikke skulle oppfattes som barns biologiske foreldre, og få omsorgen slik som andre. Med samværs ordning.

Men ingenting sjokkerer lenger når det gjelder barnevernet.

Da har du misforstått, mannen ønsker også at jeg skal ha omsorgen for barna viss vi går fra hverandre. Han ønsker da samvær og det er jo en selvfølge sett fra min side. Tror ikke det er så smart å ringe barnevernet å si at hva skjer dersom vi skilles. Tar ikke kontakt der før jeg er 100% sikker, men det blir tyngre når den usikkerheten ang. barna henger over meg.

[punkyB]

Takk for svar.

Høres litt oppmuntrende ut, men var begge foreldrene i jobb da de gikk fra hverandre?? Er redd for å ikke bli godkjent viss jeg ikke har en fast inntekt - når jeg er aleine med dem.

Begge de hadde jobber med fast inntekt.

I en overgangsfase finnes det vel støtteordninger for deg - og du kan vel evnt. søke jobb senere ?

Nå tolker jeg litt ut fra det du skriver at hvis mannen din får skikk på alkoholproblemene sine så vil du fortsette samlivet ? Såfall uansett , han må skjønne alvoret , og for at han skal gjør det så må du flytte fra han for en periode. Han må innrømme at han har et problem og søke hjelp for det.