Stort behov - liten hjelp

[Gjest En med asperger syndrom og mange spørsmål]

Jeg har et stort problem, at jeg er så pliktoppfyllende og går på arbeid selv om jeg egentlig ikke orker, og dermed får problemer på kvelden. Rett og slett at jeg får små sammenbrudd som jeg må avreagere på egen hånd. Jeg orker ikke at noen skal se at jeg gråter.

Problemer som vi diskuterer, mannen min og jeg, blir en ekstra belastning og fører til ytterligere sammenbrudd. Jeg tror jeg må være et nærmest uutholdelig menneske, selv om han ikke direkte sier det, men jeg tror det er det han mener. Og så holder han ut med det, fordi han er glad i meg. Og jeg makter ikke å snakke med noen om det. Men selv om jeg snakket med noen om det, så måtte jo vedkommende bry seg om meg. Og det er vanskelig, så og si umulig, å finne noen som kan bry seg om sånne som meg. Jeg skulle ønske jeg kunne ha noen å fortelle slike ting til, og vite at de brydde seg om meg. En psykolog eller psykiater gjør ikke det, de utfører bare et arbeid. Jeg har ei venninne som jeg av og til snakker med om ting, men hun bor litt langt unna, og har sine egne problemer å stri med. Jeg synes jeg befinner meg i en umulig situasjon for tiden. Så har vi tenkt å selge huset og flytte, så blir det kanskje bedre dit vi kommer, mere sentralt slik at spesielt jeg kan komme meg litt mere ut blant folk, uten angst. Men jeg er livredd for at mannen min skal gå fra meg, fordi jeg har fått den diagnosen som jeg har og han finner ut at livet med meg blir altfor vanskelig. Fram til nå, har det ikke vært så enkelt, jeg har alltid vært sliten, helt siden før vi ble gift.

[happy1365380345]

Hei på deg

Har akkurat lest innlegget ditt og forstår at du befinner deg i en vanskelig situasjon, og fikk derfor lyst til å sende deg noen ord bare.

Jeg vet svært lite om deg og ditt, men du skriver på en måte som gjør at jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Jeg har GAD og som deg er jeg alltid sliten og redd og har følt at jeg har liten egenverd og er til liten nytte for andre.

Jeg vet at i mine dårligste perioder så hjalp det ikke om mine nærmeste besøkte, ringte, ville hjelpe og forsøke å forstå, fordi jeg følte allikevel ikke at jeg var bra for noen eller til noe. Nå har jeg gått i terapi i 1 1/2 år og begynner å finne ut av ting. Jeg begynner å like meg selv, syk eller ikke syk. Jeg er i stand til å se at jeg har en positiv virkning på mennesker rundt meg uansett. Jeg gir alt jeg orker og aksepterer sykdommen min i den grad det er mulig. Allikevel må jeg jobbe fremover og gjøre en del endringer, men jeg gjør ikke endringene for andre, men for meg selv! Og så får de andre allikevel merke at jeg sakte, men sikkert har mer å gi.

Det jeg ønsker å si deg er at du kan ikke leve livet ditt gjennom andre. Du må lære å like deg selv, selv om du er syk. Du skriver at du er redd for at mannen din skal forlate deg, og jeg kan ikke ta fra deg den redselen. Det kan bare du gjøre. Du må stole på at han er glad i deg, akkurat deg, som den du er. Jeg tror du ville hatt stor nytte av kognitiv terapi hos en psykolog/psykriater, selv om denne personen i utgangspunktet ikke bryr seg om deg, men utfører et yrke.

Jeg tror at du ville oppdage at det kan være godt å snakke med noen som du egentlig ikke behøver å prestere noe for, men som gjør at du kan være deg selv på godt og vondt. Dessuten er det en god avlastning i forholdet deres. Det vil slite enormt på mannen din hvis han skal være "terapeut" hele tiden. Et forhold har ikke godt av det. Tro meg, jeg har vært der. I dag er jeg fortsatt redd for at samboen min skal kaste inn håndkleet å si at han ikke orker mer, men jeg vet at jeg kan takle det hvis det skjer. Og jeg vet at hvis det skjer så er det rett og slett fordi han ikke er glad i meg lenger og det kan skje i alle forhold, ikke bare i forhold hvor en av partene er syke. Med andre ord: jeg kan like gjerne komme til å forlate ham en dag.

Du har ingen garantier for hva som vil skje i livet ditt, men du må jobbe med deg selv slik at du kan klare å møte de utfordringer som vil komme før eller senere. Om det er fra de "små" hverdagslige tingene, til de "større" tingene som møter oss på livets vei.

Du må tro at du har en verdi i deg selv, da står du stødigere.

Sykdommen din gjør deg ikke til et dårlig menneskeske. Jeg kjenner mennesker med denne sykdommen og de er ikke det.Men det hjelper ikke hva jeg enn sier, hvis ikke du begynner å jobbe for selv å tro det. Igjen, jeg anbefaler kognitiv terapi.

Lykke til!

[Gjest trinelisa]

Hei på deg

Har akkurat lest innlegget ditt og forstår at du befinner deg i en vanskelig situasjon, og fikk derfor lyst til å sende deg noen ord bare.

Jeg vet svært lite om deg og ditt, men du skriver på en måte som gjør at jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Jeg har GAD og som deg er jeg alltid sliten og redd og har følt at jeg har liten egenverd og er til liten nytte for andre.

Jeg vet at i mine dårligste perioder så hjalp det ikke om mine nærmeste besøkte, ringte, ville hjelpe og forsøke å forstå, fordi jeg følte allikevel ikke at jeg var bra for noen eller til noe. Nå har jeg gått i terapi i 1 1/2 år og begynner å finne ut av ting. Jeg begynner å like meg selv, syk eller ikke syk. Jeg er i stand til å se at jeg har en positiv virkning på mennesker rundt meg uansett. Jeg gir alt jeg orker og aksepterer sykdommen min i den grad det er mulig. Allikevel må jeg jobbe fremover og gjøre en del endringer, men jeg gjør ikke endringene for andre, men for meg selv! Og så får de andre allikevel merke at jeg sakte, men sikkert har mer å gi.

Det jeg ønsker å si deg er at du kan ikke leve livet ditt gjennom andre. Du må lære å like deg selv, selv om du er syk. Du skriver at du er redd for at mannen din skal forlate deg, og jeg kan ikke ta fra deg den redselen. Det kan bare du gjøre. Du må stole på at han er glad i deg, akkurat deg, som den du er. Jeg tror du ville hatt stor nytte av kognitiv terapi hos en psykolog/psykriater, selv om denne personen i utgangspunktet ikke bryr seg om deg, men utfører et yrke.

Jeg tror at du ville oppdage at det kan være godt å snakke med noen som du egentlig ikke behøver å prestere noe for, men som gjør at du kan være deg selv på godt og vondt. Dessuten er det en god avlastning i forholdet deres. Det vil slite enormt på mannen din hvis han skal være "terapeut" hele tiden. Et forhold har ikke godt av det. Tro meg, jeg har vært der. I dag er jeg fortsatt redd for at samboen min skal kaste inn håndkleet å si at han ikke orker mer, men jeg vet at jeg kan takle det hvis det skjer. Og jeg vet at hvis det skjer så er det rett og slett fordi han ikke er glad i meg lenger og det kan skje i alle forhold, ikke bare i forhold hvor en av partene er syke. Med andre ord: jeg kan like gjerne komme til å forlate ham en dag.

Du har ingen garantier for hva som vil skje i livet ditt, men du må jobbe med deg selv slik at du kan klare å møte de utfordringer som vil komme før eller senere. Om det er fra de "små" hverdagslige tingene, til de "større" tingene som møter oss på livets vei.

Du må tro at du har en verdi i deg selv, da står du stødigere.

Sykdommen din gjør deg ikke til et dårlig menneskeske. Jeg kjenner mennesker med denne sykdommen og de er ikke det.Men det hjelper ikke hva jeg enn sier, hvis ikke du begynner å jobbe for selv å tro det. Igjen, jeg anbefaler kognitiv terapi.

Lykke til!

Har selv fått diagnosen asperger syndrom jeg også og har en del tilleggsproblemer som angst og depresjon,men til meg sa behandlerne mine at forskjellige slags former for psykoterapi, kognitiv terapi o.l ikke hadde noen innvirkning for folk som har Asperger syndrom.Da anbefalte dem heller støttesamtaler i stedet for,hvis noen kan forklare meg hva dem gjør for noe under slike samtaler.

[Gjest En med asperger syndrom og mange spørsmål]

Har selv fått diagnosen asperger syndrom jeg også og har en del tilleggsproblemer som angst og depresjon,men til meg sa behandlerne mine at forskjellige slags former for psykoterapi, kognitiv terapi o.l ikke hadde noen innvirkning for folk som har Asperger syndrom.Da anbefalte dem heller støttesamtaler i stedet for,hvis noen kan forklare meg hva dem gjør for noe under slike samtaler.

Støttesamtaler er sikkert vel og bra, men selv har jeg gjennomgått kognitiv terapi mot angst. Dette var før jeg fikk diagnosen asperger syndrom. Jeg syntes den kognitive terapien var svært hard å gjennomgå, og veldig belastende også, men den må også ha hjulpet endel mot angsten min, som nå er mindre påtrengende. Men jeg tror kanskje allikevel at den kognitive terapien som du eventuelt gjennomgår, bør tilpasses til en med asperger syndrom og kanskje ikke være riktig så hard som den jeg gjennomgikk. Men jeg har forstått det slik at angst og depresjon er en tilleggslidelse som ikke har så mye med asperger syndromet som sådan og gjøre, og som derfor kan behandles, og behandlingsmetodene kan være like som hos en som ikke har asperger.