Samlivsbrudd (langt)

5. mars 2003

(Dette innlegget har jeg også lagt inn på åpent- og foreldreforum.)

Venninna mi er i ferd med å flytte fra samboeren sin. De har to små barn sammen, og satser på delt omsorg. Mannen skal bo igjen i huset, hun skal leie seg en leilighet. De har bodd sammen i 11 år og eier huset sammen, skjøtet står på begge.

Nå er han så "såret" og fylt av hevntanker og sinne at han bare forlanger og forlanger. Hun legger seg helt flat, litt pga dårlig samvittighet fordi hun bryter ut (selvsagt har dette bygget seg opp, og begge har skyld i bruddet) og mye fordi at han nå kjører over henne totalt.

Hun er villig til å la han sitte igjen med nesten alt, det eneste hun ser for seg at hun skal ta med seg, er klær og noen få personlige eiendeler. Han argumenterer med at han ikke greier å betjene huslånet og må flytte han også, hvis hun skal ha noe mer. Hun er innstilt på å ta opp et lån og kjøpe seg nytt innbo og utstyr.

Jeg gjør alt jeg kan for å få henne til å forstå at de må dele litt mer rettferdig, men hun orker ikke. Jeg sier at hun må ta kontakt med advokat eller familiekontoret i kommunen eller... Jeg har ikke vært borte i lignende før, og vet vel litt lite om hva som bør gjøres jeg også. Men kanskje det kunne gå an for henne å få en panteobligasjon i huset e.l. slik at hun kan få dele en gevinst ved et evt. senere salg, eller ett eller annet lignende?

Hva skal jeg råde henne til å gjøre? Og hvor skal jeg råde henne til å ta kontakt? Hun sier at hun ikke har råd til advokat, men ett sted må hun da vel kunne henvende seg og få litt veiledning?

5. mars 2003

Din venninne er i ferd med å begå en grov og tragisk tabbe. Hun må ikke finne seg i dette, boet skal fordeles rettferdig.

Men: Dersom du ikke får henne med på å kontakte advokat, må du I ALLE FALL få henne til ikke å signere noe som helst, med unntak av samværsavtalen for barna.

Det er nemlig slik at et skifte kan skje i inntil tre år etter samlivsbruddet. Det betyr at hun slik sett trygt kan flytte ut, og så innen tre år kreve å bli betalt ut på en ordentlig måte. Dette skjer i så fall via skifteretten.

Likevel vil ta skiftet være prisgitt andre mennesker. Det er mye bedre å ta det nå. Om exen må selge huset, javel, så er det det som må skje. Hun har vært med på å skape verdier hun skal ha igjen for selv å klare seg videre i livet.

Gyda, gjør hva du kan for å få henne til å våkne. Hvis ikke vil hun på et tidspunkt, når sårene fra bruddet er i ferd med å gro, sitte igjen med mye bitterhet over at hun var så dum.

Alle har råd til en advokat i en time, og ofte er førstetimen hos mange advokater gratis.

5. mars 2003

Hmmm. Dette er jo egentlig to ting. For det første hva som er rettferdig, og riktig etter loven. For det andre hva som er riktig i akkurat den situasjonen de er i.

Ordet "rettferdig" har jeg aldri likt. Jeg assosierer det med pukke på sine rettigheter, og å være firkanta. I en sånn situasjon bør det nok handle mer om å være romslig, og å gjøre det beste utav det. Men jeg skjønner at det ikke er lett når mannen er alt annet enn samarbeidsvillig.

Hu bør nok sørge for å få med seg noe. Og de bør også inngå en slags form for avtale om å dele overskuddet dersom huset blir solgt innafor ei viss tidsramme. Eventuelt at han kjøper hu ut. Men jeg skjønner godt at hu føler for å være ettergivende, for å bli enklest mulig ferdig med saka.

Jeg har vært i akkurat samma situasjon som mannen, jeg blei boende og eksen fløtta. Måten vi ordna det på var ganske grei. Jeg stolte på eksens dømmekraft, og sa at hu kunne ta med seg det som hu følte var rett og rimelig, men at vi skulle skille mellom "mine" og "hennes" ting. Jeg kjøpte hu ut for 100 000, som vi så på som en grei sum, siden vi hadde mye gjeld på huset.