Kan dette ha skadet meg?

[Gjest livet er hardt]

Dette blir vel sett på som en bagatell, men da jeg gikk på ungdomsskolen ble jeg befølt av en fremmed mann på bussen. Jeg fikk sjokk og greide ikke å reagere da jeg satt innerst og han ytterst. Han gjorde det på en finurlig måte, da han hadde en pose på fanget som kom bort meg, men etterhvert merket jeg at noe beveget seg og han befølte meg ved skrittet og på låret. Det hele skjedde vel ca. 1/2 time. Etterpå bare gikk han. Jeg har slitt med psykiske problemer i voksen alder og har hatt et vanskelig forhold til menn. Da jeg fortalte dette til moren min, sa hun at dette ville jeg antagelig oppleve mer av (jeg fortalte det sammen dagen det skjedde). Jeg har derfor trodd at det skal være slik at menn kan ta seg til rette. Jeg skjønner nå at det ikke skal være slik, men det er som om jeg ikke har hatt personlige grenser til å vite hva som er galt og rett. Jeg har alltid vært ganske passiv og vært prisgitt mennesker som har kommet til meg. Jeg har aldri vært den som selv har tatt noe kontakt. Jeg ser nå at det må forandre seg. Jeg er nå 30 år uten noe langvarig kjæresteforhold bak meg. Jeg har de siste årene trukket meg unna sosiale aktiviteter da jeg syntes det er vanskelig å være sammen med folk på min egen alder fordi det blir så mye snakk om gutter og forhold. Og hvis man ikke er interessert i det blir man liksom automatisk utenfor.

[Gjest elskov]

Om det har skadet deg? Hva føler du selv? Det er bare du som kan si om dette har vært en så sterk negativ opplevelse for deg at du føler at den "henger i kroppen" din ennå. For meg høres det kjempetøft ut å bli utsatt for et sånt overgrep!(Jeg går ut fra at du opplevde det som et overgrep slik du beskriver det) Jeg synes også at din mors reaksjon var spesiell. Hun virket ikke særlig støttende for deg - tvert imot. Det høres også ut som om hun mente du hadde et ansvar for det som skjedde - noe du ikke hadde!! Jeg ville ha oppsøkt proffesjonell hjelp hvis jeg var deg - særlig hvis du tror at denne hendelsen medvirker til at du ikke klarer å få til bra kjæresteforhold. Alle fortjener å få til et godt forhold!! Kansje psykiateren her på nettet kan hjelpe?

[Gjest livet er hardt]

Om det har skadet deg? Hva føler du selv? Det er bare du som kan si om dette har vært en så sterk negativ opplevelse for deg at du føler at den "henger i kroppen" din ennå. For meg høres det kjempetøft ut å bli utsatt for et sånt overgrep!(Jeg går ut fra at du opplevde det som et overgrep slik du beskriver det) Jeg synes også at din mors reaksjon var spesiell. Hun virket ikke særlig støttende for deg - tvert imot. Det høres også ut som om hun mente du hadde et ansvar for det som skjedde - noe du ikke hadde!! Jeg ville ha oppsøkt proffesjonell hjelp hvis jeg var deg - særlig hvis du tror at denne hendelsen medvirker til at du ikke klarer å få til bra kjæresteforhold. Alle fortjener å få til et godt forhold!! Kansje psykiateren her på nettet kan hjelpe?

Jeg har gått i terapi i mange år nå. Jeg sliter mest med mellommenneskelige relasjoner. Det er akkurat som om jeg ikke tåler å ha folk innpå meg. Jeg må liksom dytte dem bort. Jeg har nok skremt bort mange gutter/menn (he he).

[Gjest elskov]

Jeg har gått i terapi i mange år nå. Jeg sliter mest med mellommenneskelige relasjoner. Det er akkurat som om jeg ikke tåler å ha folk innpå meg. Jeg må liksom dytte dem bort. Jeg har nok skremt bort mange gutter/menn (he he).

Synes ikke det er noe å le av...mest trist! Men tror du - som du selv at hendelsen du beskrev har skadet deg? Og hva sier terapeuten din?

[Gjest livet er hardt]

Synes ikke det er noe å le av...mest trist! Men tror du - som du selv at hendelsen du beskrev har skadet deg? Og hva sier terapeuten din?

Hun sier at det ikke er uvensentlig. Hun sier også at jeg har symptomer på overgrep. Jeg har jo hatt et vanskelig forhold til menn - trodd at de bare kunne forsyne seg av meg og latt dem gjøre det - noe som gjorde at jeg til slutt trengte psykiatrisk behandling og fikk etterhvert påvist en alvorlig psykisk lidelse. Om jeg utviklet den psykiske lidelsen på grunn av oppvekst/miljø samt denne hendelsen er ikke godt å si da det sies at genetikken spiller en rolle i bildet. Men som sagt jeg er nå 30 år og føler vel egentlig ikke at jeg har levd et like godt liv som mine jevnaldende. Jeg føler liksom at jeg tenker veldig annerledes enn dem noe som har gjort det vaskelig å være sosial. Har ikke kontakt med tidligere venner lenger da dette ble for vanskelig. Skal nå prøve å komme meg på beina igjen. Mitt største problem er at jeg liksom ikke fikser nærhet verken til venner eller menn.