Kan dette ha skadet meg?

[Gjest livet er hardt]

Dette blir vel sett på som en bagatell, men da jeg gikk på ungdomsskolen ble jeg befølt av en fremmed mann på bussen. Jeg fikk sjokk og greide ikke å reagere da jeg satt innerst og han ytterst. Han gjorde det på en finurlig måte, da han hadde en pose på fanget som kom bort meg, men etterhvert merket jeg at noe beveget seg og han befølte meg ved skrittet og på låret. Det hele skjedde vel ca. 1/2 time. Etterpå bare gikk han. Jeg har slitt med psykiske problemer i voksen alder og har hatt et vanskelig forhold til menn. Da jeg fortalte dette til moren min, sa hun at dette ville jeg antagelig oppleve mer av (jeg fortalte det sammen dagen det skjedde). Jeg har derfor trodd at det skal være slik at menn kan ta seg til rette. Jeg skjønner nå at det ikke skal være slik, men det er som om jeg ikke har hatt personlige grenser til å vite hva som er galt og rett. Jeg har alltid vært ganske passiv og vært prisgitt mennesker som har kommet til meg. Jeg har aldri vært den som selv har tatt noe kontakt. Jeg ser nå at det må forandre seg. Jeg er nå 30 år uten noe langvarig kjæresteforhold bak meg. Jeg har de siste årene trukket meg unna sosiale aktiviteter da jeg syntes det er vanskelig å være sammen med folk på min egen alder fordi det blir så mye snakk om gutter og forhold. Og hvis man ikke er interessert i det blir man liksom automatisk utenfor.

[favn]

Du har rett, buss-episoden er for en bagatell å regne. Men i sammenheng med din mors meningsløse utsagn og din hang til passivitet og tilbaketrekning er det jammen på tide at du tar affære i og med at tilværelsen har blitt slik du skildrer.

Du kan ha godt av å snakke med en psykolog. Fastlegen din vil gi deg henvisning.

Du har kanskje noen du er eller kan være fortrolig med? Å snakke med noen som bryr seg, trøster og som ikke minst kan gi konstruktive innspill kan ikke vurderes høyt nok.

Prøv også å være litt i aktivitet. Trening er fine saker, kropp og sjel henger nøye sammen. Gå turer.

Om du ikke greier å forholde deg avslappet i sosiale settinger bør du likevel prøve å komme deg ut blant mennesker. Gå på utstillinger, kafeer, kino, konserter osv. selv om du går alene.

Helt banalt: Skaff deg en hobby, det er kjempebra å fokusere på noe artig framfor å gjøre egen sorg og ulykke til det alt kverner rundt.

Lykke til.

[Gjest livet er hardt]

Du har rett, buss-episoden er for en bagatell å regne. Men i sammenheng med din mors meningsløse utsagn og din hang til passivitet og tilbaketrekning er det jammen på tide at du tar affære i og med at tilværelsen har blitt slik du skildrer.

Du kan ha godt av å snakke med en psykolog. Fastlegen din vil gi deg henvisning.

Du har kanskje noen du er eller kan være fortrolig med? Å snakke med noen som bryr seg, trøster og som ikke minst kan gi konstruktive innspill kan ikke vurderes høyt nok.

Prøv også å være litt i aktivitet. Trening er fine saker, kropp og sjel henger nøye sammen. Gå turer.

Om du ikke greier å forholde deg avslappet i sosiale settinger bør du likevel prøve å komme deg ut blant mennesker. Gå på utstillinger, kafeer, kino, konserter osv. selv om du går alene.

Helt banalt: Skaff deg en hobby, det er kjempebra å fokusere på noe artig framfor å gjøre egen sorg og ulykke til det alt kverner rundt.

Lykke til.

Takk for svar. Jeg er allerede i full gang. Jeg elsker å trene og prøver å trene 3 ganger i uka. Jeg har mange interesser, men har ennå ikke meldt meg på noen kurser da det koster en del penger. Ellers så holder jeg på å jobbe med problemene. Har gått til psykolog i mange år nå, men syntes vel egentlig ikke at det hjelper så mye mer, da jeg må gjøre jobben selv. Jeg har blitt kjent med noen gjennom nettet - kanskje det kan bli noen venner for livet.

[dewey]

En av de tingene mødre og fedre bør lære døtrene (og for den saks skyld sønnene!) sine, er at man ikke skal trenge å sitte passiv og bli befølt. At det ikke er ditt ansvar, og at du kan gjøre anskrik. Moren din burde fortalt deg at det var HAN som dreit seg ut, og du om noe sånt skulle skje igjen, burde reise deg og gå, eller be han holde fingrene unna.

Selve bussepisoden er vel ikke problemet her, heller lærdommen du trakk av den.

[Gjest livet er hardt]

En av de tingene mødre og fedre bør lære døtrene (og for den saks skyld sønnene!) sine, er at man ikke skal trenge å sitte passiv og bli befølt. At det ikke er ditt ansvar, og at du kan gjøre anskrik. Moren din burde fortalt deg at det var HAN som dreit seg ut, og du om noe sånt skulle skje igjen, burde reise deg og gå, eller be han holde fingrene unna.

Selve bussepisoden er vel ikke problemet her, heller lærdommen du trakk av den.

Hun sa også at det var syke mennesker som gjør slik. Faren min sa at hvis det skulle skje igjen kunne jeg bare reise meg å gå. Men det er nok riktig at jeg har lært feil av min mor. Jeg forstod det slik at menn bare kunne ta seg til rette og dette har også skjedd i ettertid noe som har gitt meg større psykiske problemer. Moren min har sagt at jeg skal være snill og føyelig mot menn. Dette har blitt feil for meg.