stemor

[Gjest (Anonymous)]

Hei! Jeg lever i et fint forhold med min samboer og hans lille datter på 3 år. Barnets biologiske mor er død, og vi tre lever i dag som en etablert familie. Barnet kaller meg "mamma", og jeg har gått fullt inn i morsrollen, noe jeg ikke har angret på. Vi er sterkt knyttet til hverandre. Det jeg lurer på iblant, er om mine følelser for dette barnet er eller kan bli like sterkt som om jeg var hennes biologiske mor. Hva skjer dersom jeg får egne barn? Vil jeg ha sterkere følelser for dem? Kan dette bli vanskelig i forhold til den vesle jenta? Vil mine følelser for henne forandres? Finnes det noe forskning rundt dette? Og hva kan skje - følelsesmessig - dersom vi får problemer av noe slag (økonomi, sykdom, problemer i forholdet til min kjæreste)?

Litt bekymret for fremtiden...

[Gjest (Anonymous)]

Hei! Jeg lever i et fint forhold med min samboer og hans lille datter på 3 år. Barnets biologiske mor er død, og vi tre lever i dag som en etablert familie. Barnet kaller meg "mamma", og jeg har gått fullt inn i morsrollen, noe jeg ikke har angret på. Vi er sterkt knyttet til hverandre. Det jeg lurer på iblant, er om mine følelser for dette barnet er eller kan bli like sterkt som om jeg var hennes biologiske mor. Hva skjer dersom jeg får egne barn? Vil jeg ha sterkere følelser for dem? Kan dette bli vanskelig i forhold til den vesle jenta? Vil mine følelser for henne forandres? Finnes det noe forskning rundt dette? Og hva kan skje - følelsesmessig - dersom vi får problemer av noe slag (økonomi, sykdom, problemer i forholdet til min kjæreste)?

Litt bekymret for fremtiden...

[oslogutt]

Hei stemor!

Fint at du har kommet så godt i gang med den nye famielien. Det du tar opp vitner om at du selv har forutsetningene på plass for å få det til.

Erfaringer tilsier at dette kan godt gå bra. Andre jeg kjenner har vært i din situasjon eller lignende, og det har gått bra for de.

Det finnes forskning på dette, selv om jeg ikke kan henvise til noe konkret nå. Følelsene det er snakk om er i første omgang dine egne følelser og jentas følelser. Om disse er like sterke som andres er et åpent spørsmål. Husk at blant de "andre" er det store variasjoner. Innlegget vitner om at dine egne følesler er på plass. Hvordan jenta føleleser er og vil bli er du selv nærmest til å vurdere. En fordel er at du kom inn mens jenta var såpass liten. Tilknytningen blir bedre jo tidligere den skjer. Hvor gammel var hun da du kom inn? Hvordan var forholdet til den biologiske moren? Vet hun at du ikke er hennes biologiske mor? Hvis ikke, skal dere fortelle det senere?

Dine følelser for jenta vil helt sikkert forandre seg, for det gjør det for alle foreldre. Men du lurer vel på om du vil miste den spesielle følelsen som er knyttet til morsrollen? Vanskelig å sette opp noe svar på dette. En biologisk forelder vet jo alltid dypt inne at dette barnet skal du ta vare på og det skal ta vare på deg resten av livet. Slik får man et fundament som for de fleste bringer deg videre gjennom kriser i forholdet forledre/barn. Du tviler kanskje på om du selv har et slikt fundament? Det er flere måter å få dette på. Du vil antagelig være mer bevisst enn de fleste mødre på hva din rolle er og vil være i forhold til jenta. Dette kan være både en fordel og bakdel.

En annen ting er også hvordan din samboer (jentas far) forholder seg til deg og jenta deres. Blir du brukt som en fullverdig mor, eller tar han hovedansvaret? Husk at de fleste foreldre har en oppgave og ansvarsdelling seg imellom samtidig som de også inntar litt forskjellige roller, så det trenger ikke være helt likt dere imellom. På det praktiske plan kan dere jo vurdere om du skal få formelle juridiske rettigheter som mor og hun som datter. Dette vil være med på å bygge opp plattformen...

Lykke til!

[oslogutt]

Hei stemor!

Fint at du har kommet så godt i gang med den nye famielien. Det du tar opp vitner om at du selv har forutsetningene på plass for å få det til.

Erfaringer tilsier at dette kan godt gå bra. Andre jeg kjenner har vært i din situasjon eller lignende, og det har gått bra for de.

Det finnes forskning på dette, selv om jeg ikke kan henvise til noe konkret nå. Følelsene det er snakk om er i første omgang dine egne følelser og jentas følelser. Om disse er like sterke som andres er et åpent spørsmål. Husk at blant de "andre" er det store variasjoner. Innlegget vitner om at dine egne følesler er på plass. Hvordan jenta føleleser er og vil bli er du selv nærmest til å vurdere. En fordel er at du kom inn mens jenta var såpass liten. Tilknytningen blir bedre jo tidligere den skjer. Hvor gammel var hun da du kom inn? Hvordan var forholdet til den biologiske moren? Vet hun at du ikke er hennes biologiske mor? Hvis ikke, skal dere fortelle det senere?

Dine følelser for jenta vil helt sikkert forandre seg, for det gjør det for alle foreldre. Men du lurer vel på om du vil miste den spesielle følelsen som er knyttet til morsrollen? Vanskelig å sette opp noe svar på dette. En biologisk forelder vet jo alltid dypt inne at dette barnet skal du ta vare på og det skal ta vare på deg resten av livet. Slik får man et fundament som for de fleste bringer deg videre gjennom kriser i forholdet forledre/barn. Du tviler kanskje på om du selv har et slikt fundament? Det er flere måter å få dette på. Du vil antagelig være mer bevisst enn de fleste mødre på hva din rolle er og vil være i forhold til jenta. Dette kan være både en fordel og bakdel.

En annen ting er også hvordan din samboer (jentas far) forholder seg til deg og jenta deres. Blir du brukt som en fullverdig mor, eller tar han hovedansvaret? Husk at de fleste foreldre har en oppgave og ansvarsdelling seg imellom samtidig som de også inntar litt forskjellige roller, så det trenger ikke være helt likt dere imellom. På det praktiske plan kan dere jo vurdere om du skal få formelle juridiske rettigheter som mor og hun som datter. Dette vil være med på å bygge opp plattformen...

Lykke til!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Anonymous!

Min erfaring med steforeldre er at det ofte oppstår forskjellige følelser overfor ens biologiske barn og stebarn. Jeg tror ikke det handler om sterkere eller svakere følelser, men de er forskjellige. Båndet til et eget født barn blir annerledes enn til et stebarn.

Det er lurt å være klar over muligheten for at det kan kjennes forskjellig, når du og samboer eventuelt får barn sammen.

Viktigste faktor for godt forhold til stebarn er de voksnes enighet om barnet.

Som stemor har du ingen rettigheter eller plikter overfor stebarn, med mindre dere lager avtaler som bestemmer slike.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Anonymous!

Min erfaring med steforeldre er at det ofte oppstår forskjellige følelser overfor ens biologiske barn og stebarn. Jeg tror ikke det handler om sterkere eller svakere følelser, men de er forskjellige. Båndet til et eget født barn blir annerledes enn til et stebarn.

Det er lurt å være klar over muligheten for at det kan kjennes forskjellig, når du og samboer eventuelt får barn sammen.

Viktigste faktor for godt forhold til stebarn er de voksnes enighet om barnet.

Som stemor har du ingen rettigheter eller plikter overfor stebarn, med mindre dere lager avtaler som bestemmer slike.

[momsen]

Hei stemor!

Fint at du har kommet så godt i gang med den nye famielien. Det du tar opp vitner om at du selv har forutsetningene på plass for å få det til.

Erfaringer tilsier at dette kan godt gå bra. Andre jeg kjenner har vært i din situasjon eller lignende, og det har gått bra for de.

Det finnes forskning på dette, selv om jeg ikke kan henvise til noe konkret nå. Følelsene det er snakk om er i første omgang dine egne følelser og jentas følelser. Om disse er like sterke som andres er et åpent spørsmål. Husk at blant de "andre" er det store variasjoner. Innlegget vitner om at dine egne følesler er på plass. Hvordan jenta føleleser er og vil bli er du selv nærmest til å vurdere. En fordel er at du kom inn mens jenta var såpass liten. Tilknytningen blir bedre jo tidligere den skjer. Hvor gammel var hun da du kom inn? Hvordan var forholdet til den biologiske moren? Vet hun at du ikke er hennes biologiske mor? Hvis ikke, skal dere fortelle det senere?

Dine følelser for jenta vil helt sikkert forandre seg, for det gjør det for alle foreldre. Men du lurer vel på om du vil miste den spesielle følelsen som er knyttet til morsrollen? Vanskelig å sette opp noe svar på dette. En biologisk forelder vet jo alltid dypt inne at dette barnet skal du ta vare på og det skal ta vare på deg resten av livet. Slik får man et fundament som for de fleste bringer deg videre gjennom kriser i forholdet forledre/barn. Du tviler kanskje på om du selv har et slikt fundament? Det er flere måter å få dette på. Du vil antagelig være mer bevisst enn de fleste mødre på hva din rolle er og vil være i forhold til jenta. Dette kan være både en fordel og bakdel.

En annen ting er også hvordan din samboer (jentas far) forholder seg til deg og jenta deres. Blir du brukt som en fullverdig mor, eller tar han hovedansvaret? Husk at de fleste foreldre har en oppgave og ansvarsdelling seg imellom samtidig som de også inntar litt forskjellige roller, så det trenger ikke være helt likt dere imellom. På det praktiske plan kan dere jo vurdere om du skal få formelle juridiske rettigheter som mor og hun som datter. Dette vil være med på å bygge opp plattformen...

Lykke til!

Kjære stemor,

Jeg tror nok at forholdet til biologiske barn vil bli forskjellig. Samtidig vil dette barnet alltid være det første barnet som kom inn i livet ditt.

Trøsten kan være at det er vanlig å ha slike tanker, også når det gjelder biologiske barn. Jeg er nå gravid med barn nummer to, og jeg klarer ikke helt å forestille meg at jeg kan bli like glad i dette barnet som i det første..... (Noe jeg helt sikkert blir)

Ellers kan du være «glad» for at du slipper å forholde deg til en biologisk mor. Jeg er også stemor, og det er forferdelig å se hvordan biologisk mor stadig bryter løfter og dropper samvær. Det influerer hele vår familie.

[momsen]

Hei stemor!

Fint at du har kommet så godt i gang med den nye famielien. Det du tar opp vitner om at du selv har forutsetningene på plass for å få det til.

Erfaringer tilsier at dette kan godt gå bra. Andre jeg kjenner har vært i din situasjon eller lignende, og det har gått bra for de.

Det finnes forskning på dette, selv om jeg ikke kan henvise til noe konkret nå. Følelsene det er snakk om er i første omgang dine egne følelser og jentas følelser. Om disse er like sterke som andres er et åpent spørsmål. Husk at blant de "andre" er det store variasjoner. Innlegget vitner om at dine egne følesler er på plass. Hvordan jenta føleleser er og vil bli er du selv nærmest til å vurdere. En fordel er at du kom inn mens jenta var såpass liten. Tilknytningen blir bedre jo tidligere den skjer. Hvor gammel var hun da du kom inn? Hvordan var forholdet til den biologiske moren? Vet hun at du ikke er hennes biologiske mor? Hvis ikke, skal dere fortelle det senere?

Dine følelser for jenta vil helt sikkert forandre seg, for det gjør det for alle foreldre. Men du lurer vel på om du vil miste den spesielle følelsen som er knyttet til morsrollen? Vanskelig å sette opp noe svar på dette. En biologisk forelder vet jo alltid dypt inne at dette barnet skal du ta vare på og det skal ta vare på deg resten av livet. Slik får man et fundament som for de fleste bringer deg videre gjennom kriser i forholdet forledre/barn. Du tviler kanskje på om du selv har et slikt fundament? Det er flere måter å få dette på. Du vil antagelig være mer bevisst enn de fleste mødre på hva din rolle er og vil være i forhold til jenta. Dette kan være både en fordel og bakdel.

En annen ting er også hvordan din samboer (jentas far) forholder seg til deg og jenta deres. Blir du brukt som en fullverdig mor, eller tar han hovedansvaret? Husk at de fleste foreldre har en oppgave og ansvarsdelling seg imellom samtidig som de også inntar litt forskjellige roller, så det trenger ikke være helt likt dere imellom. På det praktiske plan kan dere jo vurdere om du skal få formelle juridiske rettigheter som mor og hun som datter. Dette vil være med på å bygge opp plattformen...

Lykke til!

Kjære stemor,

Jeg tror nok at forholdet til biologiske barn vil bli forskjellig. Samtidig vil dette barnet alltid være det første barnet som kom inn i livet ditt.

Trøsten kan være at det er vanlig å ha slike tanker, også når det gjelder biologiske barn. Jeg er nå gravid med barn nummer to, og jeg klarer ikke helt å forestille meg at jeg kan bli like glad i dette barnet som i det første..... (Noe jeg helt sikkert blir)

Ellers kan du være «glad» for at du slipper å forholde deg til en biologisk mor. Jeg er også stemor, og det er forferdelig å se hvordan biologisk mor stadig bryter løfter og dropper samvær. Det influerer hele vår familie.

[jannet]

Kjære stemor,

Jeg tror nok at forholdet til biologiske barn vil bli forskjellig. Samtidig vil dette barnet alltid være det første barnet som kom inn i livet ditt.

Trøsten kan være at det er vanlig å ha slike tanker, også når det gjelder biologiske barn. Jeg er nå gravid med barn nummer to, og jeg klarer ikke helt å forestille meg at jeg kan bli like glad i dette barnet som i det første..... (Noe jeg helt sikkert blir)

Ellers kan du være «glad» for at du slipper å forholde deg til en biologisk mor. Jeg er også stemor, og det er forferdelig å se hvordan biologisk mor stadig bryter løfter og dropper samvær. Det influerer hele vår familie.

Ville bare gi en komentar til det siste i ditt inlegg.Jeg selv er "stemor" og det er utrolig frustrerende og ha en mor som ødelegger det meste man prøver å planlegge og vil for "all del" ikke bli enig om noen ting. Vi er faktisk ganske mange har jeg funnet ut, som har det sånn. Det sier seg kanskje litt selv, ettersom så mange forhold går "dukken"!Lykke til!:-)

[jannet]

Kjære stemor,

Jeg tror nok at forholdet til biologiske barn vil bli forskjellig. Samtidig vil dette barnet alltid være det første barnet som kom inn i livet ditt.

Trøsten kan være at det er vanlig å ha slike tanker, også når det gjelder biologiske barn. Jeg er nå gravid med barn nummer to, og jeg klarer ikke helt å forestille meg at jeg kan bli like glad i dette barnet som i det første..... (Noe jeg helt sikkert blir)

Ellers kan du være «glad» for at du slipper å forholde deg til en biologisk mor. Jeg er også stemor, og det er forferdelig å se hvordan biologisk mor stadig bryter løfter og dropper samvær. Det influerer hele vår familie.

Ville bare gi en komentar til det siste i ditt inlegg.Jeg selv er "stemor" og det er utrolig frustrerende og ha en mor som ødelegger det meste man prøver å planlegge og vil for "all del" ikke bli enig om noen ting. Vi er faktisk ganske mange har jeg funnet ut, som har det sånn. Det sier seg kanskje litt selv, ettersom så mange forhold går "dukken"!Lykke til!:-)