Mer ang. strutseinnlegget

[Gjest rota]

Jeg har ikke selv noe erfaring direkte med psykolog, bortsett fra en gang for mange år siden da jeg var hos en som ga meg opp etter 3 timer fordi jeg ikke ville slutte med min interesse som etter hans mening var farlig. Jeg interesserer meg for astrologi.

Det var like greit for meg, da jeg bare var der for å tilfredstille min lege som trodde jeg hadde panikkangst. Noe jeg visste jeg ikke hadde, og som jeg heller ikke hadde. Men siden jeg ikke har vært hos noen andre, så håper jeg og tror at han ikke var representativ.

Jeg har skummet gjennom alle svarene på dette strutseinnlegget og kan ikke se nevnt det jeg lurer på angående dette med å fortelle alt. Tilgi meg dersom jeg har oversett det.

Jeg har en venninne (blant flere) som går i terapi. Hun vil gjerne snakke om det som for henne føles vanskeligst, men psykologen vil snakke om noe annet, som han mener er det som bør snakkes om. Hva som er rett har ikke jeg den faglige kunnskapen til å vurdere. Men resultatet blir ihvertfall at min venninne blir veldig frustrert da han ikke vil høre på henne. Hun har veldig stort behov for å snakke om det, og slik jeg ser det som kjenner henne, er det viktig at hun finner ut av dette. Det hun vil snakke om er en grunnleggende ting i hennes personlighet som skaper problemer i hverdagen, mindreverdighetskompleks som gir sjalusi og kontrollbehov, mens det han vil snakke om er en spesiell ting som hun ikke kan gjøre noe med, annet enn å vente å se om hun er heldig eller uheldig på dette området. Hvis det viser seg at hun er blant de uheldige, kan det sikkert bli større behov for å bearbeide det.

Spørsmål til dere som har erfaring med psykologer: Er det vanlig dette at pasienten ikke får snakke om det som tynger mest fordi psykologen ikke mener det?

Jeg sitter nå med en følelse av at jeg hjelper henne med å snakke om det hun har behov for, mens hun hjelper psykologen sin ved å komme og snakke om det som han vil.

Ikke misforstå, jeg har ikke noe i mot og hjelpe henne, siden hun er en god venninne og jeg interesserer meg for psykologi generelt, men er dette vanlig?

[Gjest appendix]

Jeg får da inderlig ikke håpe det!

Men de har jo personlighetstrekk som alle andre disse psykologtypene. Noen har også mindre heldige trekk.

Jeg hadde en psykiater som bar så utrolig lett å 'lese' at det var plagsomt.

Var han syk, så han ut som en liten hyndevalp som ventet klapp på hodet. Han sa da betandig noe om sykdommen som fikk meg til å føle at jeg (av pur høflighet) måtte stille et spørsmål om det. Så pratet han om sin sykdom. Det likte han visst. Det tok ikke mye tid, men det plaget meg. Jeg fikk opplysnigner om hvilke sykehus han hadde vært på, om han var eller ikke var fornøyd med behandlingen.

En gang var han så 'velvillig' at han informerte meg om at han var redd han kom til å få hjerteinfarkt! Kan tro jeg var forsiktig med å bombardere han med vanskelige ting den timen!!

Jeg fikk også innføring i hvor vanskelig det var for han å følge opp dette med å trene når blodtrykket fløy opp med en gang. det dreiv han visst å målte stadig vekk. (Glad jeg har sluttet hos fyren).

Har en venninne som gikk iterapi og satt for det meste og hørte på behandlerens problemer med sine egne barn. det var kan hende for å trekke sammenligninger mot hennes egne problemer, men det utartet. Hun fikk alt for mye private opplysninger om vedkommende.

En må faktisk som pasient være så tøff at en setter grenser for hva en tåler fra psykologen. Men det er det ikke alle som tør. Jeg har gjort det, og det falt ikke heldig ut.

Jeg sitter hele tiden, både hos lege og psykolog, å vurderer hvor mye de 'tåler' på den ene og andre måten. Etterhvert finner jeg ut hvilken personlighet de har, og det stemmer som regel. Da går det bedre. Jeg liker folk som er direkte, på godt og vondt (det er jeg selv). De kommuniserer jeg best med.

Kan ikke trives med folk (heller ikke behandlere) som inviterer til åpenhet, og når du tar mot til deg og er åpen, så blir de fornærmet - selv om du pakker ting inn i to lag bomull.

[Gjest rota]

Jeg får da inderlig ikke håpe det!

Men de har jo personlighetstrekk som alle andre disse psykologtypene. Noen har også mindre heldige trekk.

Jeg hadde en psykiater som bar så utrolig lett å 'lese' at det var plagsomt.

Var han syk, så han ut som en liten hyndevalp som ventet klapp på hodet. Han sa da betandig noe om sykdommen som fikk meg til å føle at jeg (av pur høflighet) måtte stille et spørsmål om det. Så pratet han om sin sykdom. Det likte han visst. Det tok ikke mye tid, men det plaget meg. Jeg fikk opplysnigner om hvilke sykehus han hadde vært på, om han var eller ikke var fornøyd med behandlingen.

En gang var han så 'velvillig' at han informerte meg om at han var redd han kom til å få hjerteinfarkt! Kan tro jeg var forsiktig med å bombardere han med vanskelige ting den timen!!

Jeg fikk også innføring i hvor vanskelig det var for han å følge opp dette med å trene når blodtrykket fløy opp med en gang. det dreiv han visst å målte stadig vekk. (Glad jeg har sluttet hos fyren).

Har en venninne som gikk iterapi og satt for det meste og hørte på behandlerens problemer med sine egne barn. det var kan hende for å trekke sammenligninger mot hennes egne problemer, men det utartet. Hun fikk alt for mye private opplysninger om vedkommende.

En må faktisk som pasient være så tøff at en setter grenser for hva en tåler fra psykologen. Men det er det ikke alle som tør. Jeg har gjort det, og det falt ikke heldig ut.

Jeg sitter hele tiden, både hos lege og psykolog, å vurderer hvor mye de 'tåler' på den ene og andre måten. Etterhvert finner jeg ut hvilken personlighet de har, og det stemmer som regel. Da går det bedre. Jeg liker folk som er direkte, på godt og vondt (det er jeg selv). De kommuniserer jeg best med.

Kan ikke trives med folk (heller ikke behandlere) som inviterer til åpenhet, og når du tar mot til deg og er åpen, så blir de fornærmet - selv om du pakker ting inn i to lag bomull.

Jammen litt av en type du har vært borti også. Synes jeg ser den hundevalpen for meg jeg.

Jeg er glad jeg egentlig ikke trengte hjelpen til ham jeg var hos, da hadde jeg nok måttet bytte. Noen år etter at jeg var hos han, begynte jeg og tenke på hva han måtte ha skrevet i journalen, og skrev til kontoret og ba om få den tilsendt. Da fikk jeg meg en god latter. Flere ting var helt feil til og med, så jeg skrev og ba dem rette opp. Da fikk jeg tilsendt en ny med beklagelse, så det var jo veldig realt da.

Jeg tror nok det er mange som sitter hos sin behandler og vurderer hva man kan si til vedkommende, uten å bli misforstått og feilbedømt. Kanskje det er mye av årsaken til strutseoppførselen. Jeg har hatt en jobb hvor jeg har kommet i kontakt med mange som sliter og har vært til behandling. Veldig mange fortalte meg at det de fortalte meg kunne de ikke fortelle psykologen for det ville han ikke takle. Tror det er veldig mange som sitter og gjerne skulle ha fortalt om ting, men som er redde for at det de sier skal bli overfokusert på. At man har lyst til å få tilbakemelding på ting, uten at det behøver og legges veldig stor vekt på.

Så en filleting for pasienten kan stikke av med hele showet hvis behandleren henger seg opp i det.

Slik jeg har erfart fra venner og bekjente samt folk jeg har truffet i mitt yrke, så gjelder åpenhet ikke bare pasientene men også behandlerne. Kanskje åpenheten burde starte hos behandlerne, for at de lettere skal få åpenhet av pasientene.

Tror nok det finnes en god del strutser blant behandlere også.

[Gjest appendix]

Jammen litt av en type du har vært borti også. Synes jeg ser den hundevalpen for meg jeg.

Jeg er glad jeg egentlig ikke trengte hjelpen til ham jeg var hos, da hadde jeg nok måttet bytte. Noen år etter at jeg var hos han, begynte jeg og tenke på hva han måtte ha skrevet i journalen, og skrev til kontoret og ba om få den tilsendt. Da fikk jeg meg en god latter. Flere ting var helt feil til og med, så jeg skrev og ba dem rette opp. Da fikk jeg tilsendt en ny med beklagelse, så det var jo veldig realt da.

Jeg tror nok det er mange som sitter hos sin behandler og vurderer hva man kan si til vedkommende, uten å bli misforstått og feilbedømt. Kanskje det er mye av årsaken til strutseoppførselen. Jeg har hatt en jobb hvor jeg har kommet i kontakt med mange som sliter og har vært til behandling. Veldig mange fortalte meg at det de fortalte meg kunne de ikke fortelle psykologen for det ville han ikke takle. Tror det er veldig mange som sitter og gjerne skulle ha fortalt om ting, men som er redde for at det de sier skal bli overfokusert på. At man har lyst til å få tilbakemelding på ting, uten at det behøver og legges veldig stor vekt på.

Så en filleting for pasienten kan stikke av med hele showet hvis behandleren henger seg opp i det.

Slik jeg har erfart fra venner og bekjente samt folk jeg har truffet i mitt yrke, så gjelder åpenhet ikke bare pasientene men også behandlerne. Kanskje åpenheten burde starte hos behandlerne, for at de lettere skal få åpenhet av pasientene.

Tror nok det finnes en god del strutser blant behandlere også.

Det gjør nok det!

Det viktigste blir derfor å finne en behandler som kan takle akkurat DIN personlighetstype uten problemer. Har i ettertid fått høre (av legen min) at han 'gamle' pfykiateren min, faktisk hadde hatt en del konflikter med min pasienttype. Dvs de som ikke finner seg i ting, som har lav terksel for å si ifra og som ikke har autoritetsskrekk, og som i tillegg har mye kunnskaper og derfor ikke ser opp til terapeuten sin som en 'gud'.

Jeg personlig trenger å føle at terapeuten er sterkere enn meg for å føle meg trygg. Ellers så mister jeg tillit og troen på at vedkommende kan hjelpe. DET problemet er jo mitt, men derfor må jeg også finne en terapeut som kan takle nettopp slike ting.

Da blir fort en sutrete, selvmedlidende terapeut med alle sine menneskelige trekk på godt og vondt helt åpent spredd utover i terapien, helt håpløst for meg. Jeg fikk så vondt av fyren også, at jeg tenkte like mye på hvordan han hadde det som at det jo var han som skulle hjelpe meg. Morsfølelse de luxe.

Den gangen hadde jeg så lite terapierfaring at jeg ikke ante at det beste for meg hadde vært å byttet umiddelbart. For jeg ante hvor det bar allerede første timen. Men det trodde jeg bare ville slått tilbake på meg selv. Jeg ville vært vanskelig og umulig og håpløs. Derfor prøvde jeg så godt jeg kunne. Og det gjorde vel han også. (Hehe). Han er garantert glad han er kvitt MEG også. Jeg kan være krass.

EN ting har det derimot lært meg. Før mente jeg at det var bra at terapeuten gav av seg selv og var menneskelig. Det tiltalte meg. Men NÅ skjønner jeg at dette kan stenge for terapien. Fokus kan komme feil sted. Jeg er glad i mennesker, føler med dem, og derfor gjorde kjennskap til hans problemer (og gleder) at jeg ble for opptatt av HAM som person.

Han jeg går til nå vet jeg INGENTING om. Ikke vil jeg vite noe heller. Helst ikke. Så slipper jeg å føle med han og HANS problemer. Nå er det full konsentrasjn om MINE ting, det er derfor jeg går i terapi. Det går mye bedre. Han er heldigvis en type som ikke 'trigger' mine dårlige egenskaper. Tror jeg lett kan irritere meg på folk som viser svakhet. Det er en dårlig egenskap, men jeg har dessverre den. Jobber med saken.

Jaja, jeg er nok en hard nøtt.