Skal jeg tilgi min mor....

[una1]

Jeg kunne hatt en storebror.Han døde dessverre kun 5år gammel.Min mor forgudet ham og tok tapet svært tungt.Samme natt som han døde(ca.6t.etter)ble jeg født 4 uker før tiden.Omstendighetene satte igang fødselen...og min mor som var i sjokk og i dyp sorg ga livet til meg.

Hun hatet meg fra første øyeblikk.Nektet å ta i meg eller å gi meg bryst.

I dag ville nok hele situasjonen til min mor ha fått navn.(svangerskapspsykose)

Men akkurat da sverget min far på at hun var blitt gal av savn til vesle gutten sin.

Jeg savnet min mor i hele oppveksten.Sett med sjalusi og forundring på hvordan hun "dullet" med mine 2 små søsken.

Min far var den som stillte opp for meg.Det siste han ba meg om før han døde var at jeg måtte tilgi min mor.Jeg sa ja-og har prøvd,men klarer det ikke.

Min mor prøver også å ta opp kontakten,men det er her jeg blir helt følelseskald.

Ser på henne med avsky forde hun tror at det å bli gammel automatisk skal gi henne tilgivelse.

Er det virkelig slik at så snart de ser gammel syk og skrøpelig ut så skal all djævelskapet være glemt?

[una1]

Jeg kunne hatt en storebror.Han døde dessverre kun 5år gammel.Min mor forgudet ham og tok tapet svært tungt.Samme natt som han døde(ca.6t.etter)ble jeg født 4 uker før tiden.Omstendighetene satte igang fødselen...og min mor som var i sjokk og i dyp sorg ga livet til meg.

Hun hatet meg fra første øyeblikk.Nektet å ta i meg eller å gi meg bryst.

I dag ville nok hele situasjonen til min mor ha fått navn.(svangerskapspsykose)

Men akkurat da sverget min far på at hun var blitt gal av savn til vesle gutten sin.

Jeg savnet min mor i hele oppveksten.Sett med sjalusi og forundring på hvordan hun "dullet" med mine 2 små søsken.

Min far var den som stillte opp for meg.Det siste han ba meg om før han døde var at jeg måtte tilgi min mor.Jeg sa ja-og har prøvd,men klarer det ikke.

Min mor prøver også å ta opp kontakten,men det er her jeg blir helt følelseskald.

Ser på henne med avsky forde hun tror at det å bli gammel automatisk skal gi henne tilgivelse.

Er det virkelig slik at så snart de ser gammel syk og skrøpelig ut så skal all djævelskapet være glemt?

[søkende]

Uffameg, det er så mye triste menneskeskjebner...

Jeg er mor selv, og må stadig vekk minne meg selv på at jeg også er en person. Ikke bare en mamma.

Det jeg vil fram til er at det ikke er deg som person moren din ikke klarte å være god mot. Hun er også mer enn din mor, hun er et menneske bak det navnet. Og det menneske klarte ikke å skille de vonde følelsene fra å miste et barn, og åfå en nyfødt baby samtidig. Tror bestemt ikke at hun VALGTE dette bevisst. Det satt dypt i henne. Det er fryktelig trist for deg og din oppvekst, og jeg tror det er uhyre vanskelig for deg å se objektivt på dette. Du føler deg som en neglisjert datter, som ble urettferdig behandlet av din mor.

Din mor klarte ikke oppgaven som mor for deg. Kjempetrist. Men det har sikkert vært forferdelig for henne også, og føle slikt overfpr sin datter.

Skjønner ikke helt psykologisk hva som skjedde med henne, kanskje du skulle spørre Nils Henrik Dahl inne på psykologi?

Prøver å rote meg frem til hva jeg vil frem til!

Snakk med din mor. Spør henne hvordan hun følte det. Si rett ut at dette var blodig urettferdig. Men også historie.

Har det gått bra med deg, da? Tror du får det bedre med deg selv om du kan tilgi. Tror du vil angre på dette hvis du snur ryggen til henne nå.

Du har sikkert ventet på dette hele livet! At hun skal be om tilgivelse. Tror du ikke?

Om du ikke tilgir moren din, prøv å tilgi menneske bak det ordet...

[søkende]

Uffameg, det er så mye triste menneskeskjebner...

Jeg er mor selv, og må stadig vekk minne meg selv på at jeg også er en person. Ikke bare en mamma.

Det jeg vil fram til er at det ikke er deg som person moren din ikke klarte å være god mot. Hun er også mer enn din mor, hun er et menneske bak det navnet. Og det menneske klarte ikke å skille de vonde følelsene fra å miste et barn, og åfå en nyfødt baby samtidig. Tror bestemt ikke at hun VALGTE dette bevisst. Det satt dypt i henne. Det er fryktelig trist for deg og din oppvekst, og jeg tror det er uhyre vanskelig for deg å se objektivt på dette. Du føler deg som en neglisjert datter, som ble urettferdig behandlet av din mor.

Din mor klarte ikke oppgaven som mor for deg. Kjempetrist. Men det har sikkert vært forferdelig for henne også, og føle slikt overfpr sin datter.

Skjønner ikke helt psykologisk hva som skjedde med henne, kanskje du skulle spørre Nils Henrik Dahl inne på psykologi?

Prøver å rote meg frem til hva jeg vil frem til!

Snakk med din mor. Spør henne hvordan hun følte det. Si rett ut at dette var blodig urettferdig. Men også historie.

Har det gått bra med deg, da? Tror du får det bedre med deg selv om du kan tilgi. Tror du vil angre på dette hvis du snur ryggen til henne nå.

Du har sikkert ventet på dette hele livet! At hun skal be om tilgivelse. Tror du ikke?

Om du ikke tilgir moren din, prøv å tilgi menneske bak det ordet...

[sirene]

Jeg tror ikke at tilgivelse er noe en kan kreve.Når noen har gjort en svært vondt,må en arbeide mye for å bearbeide dette.Det virker ikke som om det

er kommet så langt for din del.

Men det hadde nok vært godt både

for deg selv og din mor om dere

kunne komme fram til en forsoning.Har du snakket med noen om dette? Hva med å oppsøke

en prest, og fortelle hele historien.

[sirene]

Jeg tror ikke at tilgivelse er noe en kan kreve.Når noen har gjort en svært vondt,må en arbeide mye for å bearbeide dette.Det virker ikke som om det

er kommet så langt for din del.

Men det hadde nok vært godt både

for deg selv og din mor om dere

kunne komme fram til en forsoning.Har du snakket med noen om dette? Hva med å oppsøke

en prest, og fortelle hele historien.

[Gjest datter]

Hva med å "godta" at det hun har gjort ikke er riktig, men noe hun ikke kunne styre?

På en måte en tilgivelse, selv om dere aldri kan bli beste venner...

Jeg har gjort dette med mine egne foreldre. Jeg vet de har forsøkt å være gode foreldre, men av og til har det sviktet. Dette er noe jeg må slite med i dag og er egentlig ikke verdt en tilgivelse.

Men - for at livet skal gå videre, har jeg funnet ut at det går an å ha kontakt, prate sammen på "vennskapelig nivå", uten å måtte ha de som de støttende foreldre jeg av og til har savnet.

Du kunne jo fortalt henne hva du synes, men ikke forvent deg at hun skal være forståelsesfull, for hun ønsker nok bare at du skal tilgi og glemme. Deretter kan du avslutte med at "hun er jo allikevel din mor" og du vil gi henne sjansen til å vise det den siste tiden dere har sammen.

[Gjest datter]

Hva med å "godta" at det hun har gjort ikke er riktig, men noe hun ikke kunne styre?

På en måte en tilgivelse, selv om dere aldri kan bli beste venner...

Jeg har gjort dette med mine egne foreldre. Jeg vet de har forsøkt å være gode foreldre, men av og til har det sviktet. Dette er noe jeg må slite med i dag og er egentlig ikke verdt en tilgivelse.

Men - for at livet skal gå videre, har jeg funnet ut at det går an å ha kontakt, prate sammen på "vennskapelig nivå", uten å måtte ha de som de støttende foreldre jeg av og til har savnet.

Du kunne jo fortalt henne hva du synes, men ikke forvent deg at hun skal være forståelsesfull, for hun ønsker nok bare at du skal tilgi og glemme. Deretter kan du avslutte med at "hun er jo allikevel din mor" og du vil gi henne sjansen til å vise det den siste tiden dere har sammen.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei una1.

Jeg synes ikke det høres rimelig ut å skulle tilgi eller glemme det du er blitt utsatt for av din mor som barn, hvis du ikke selv er klar for det.

Det var nok din fars inderlige ønske før han selv døde om du kunne tilgi din mor. Jeg synes du skal bestemme det selv, og ikke bære skyld til din far av den grunn.

Ingen kan tilgi før de kan det. I så fall blir det bare halvt.

Har du overveid å gå i terapi, for å bearbeide historien fra dine barneår?

Du nevner at du har savnet, at du har kjent sjalusi, og så dette løftet til faren din. Det er tunge ting å bære med seg alene det.

Jeg håper du finner en lytter/fagperson å bearbeide dette sammen med.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei una1.

Jeg synes ikke det høres rimelig ut å skulle tilgi eller glemme det du er blitt utsatt for av din mor som barn, hvis du ikke selv er klar for det.

Det var nok din fars inderlige ønske før han selv døde om du kunne tilgi din mor. Jeg synes du skal bestemme det selv, og ikke bære skyld til din far av den grunn.

Ingen kan tilgi før de kan det. I så fall blir det bare halvt.

Har du overveid å gå i terapi, for å bearbeide historien fra dine barneår?

Du nevner at du har savnet, at du har kjent sjalusi, og så dette løftet til faren din. Det er tunge ting å bære med seg alene det.

Jeg håper du finner en lytter/fagperson å bearbeide dette sammen med.