Hva gjør jeg?

[stig666]

Jeg er en gutt på 23 år, jeg har seriøse selvtillitsproblemer og extremt dårlig selvbilde.

Dette gjør at jeg skaper så mye kaos og helvete i mitt forhold til meg selv og andre som står meg nært, jeg har dame så der ligger vel det meste av problemet..tror hun kommer til å gjøre det slutt med meg etter hva jeg gjorde igår..

Jeg klarer ikke å kontrolere meg selv og mitt, spesielt når det knyter seg i magen og begynner å suse i hodet, da lager jeg helvete.

Vi har vært sammen i litt over 1 år, og av de få gangene vi har vært ute sammen har jeg alltid lagd scene..og dem blir verre for hver gang..jeg MÅ gjøre noe med det!! Jeg går jevnlig til psykolog, men jeg føler at jeg trenger mer, for jeg klarer ikke å leve sånn her..jeg har det veldig vondt.

Jeg prøver og prøver..men blir bare fiket ned igjen med en gang..jeg går på trynet hele tiden!! og jeg er så lei....så lei..det er sikkert hun oxo, hun sa hun så ingen annen utvei lengre..

Finnes det noe selvtillitskurs eller kurs for selvfølelsen?

For jeg gidder sanrt ikke prøve lengre..

[Gjest Du er på vei...]

Har desverre ingen gode "kurs" å komme med. Men jeg må bare si at du skal være glad for at du selv vet om dette problemet ditt, og at du ønsker å gjøre noe med det. Da er du alt langt på vei!!

Husk å si unnskyld til dama di da, og fortell henne hvordan det føles for deg!

Lykke til videre!

[Gjest nei til fyll]

Hvis du får disse behovene når du drikker må du innse at du ikke tåler alkohol.

[Gjest til stig]

Har desverre ingen gode "kurs" å komme med. Men jeg må bare si at du skal være glad for at du selv vet om dette problemet ditt, og at du ønsker å gjøre noe med det. Da er du alt langt på vei!!

Husk å si unnskyld til dama di da, og fortell henne hvordan det føles for deg!

Lykke til videre!

Kanskje du kunne prøve å snakke med en psykoterapeut. De har en litt annen vinkling enn psykologene.

Ønsker deg lykke til, du kommer sikkert ut av dette mønsteret! Vær helt åpen og ærlig med dama di, fortell hvordan du har det, og at du ønsker å gjøre mer for å komme videre.

[The_Pope]

Bare det at du har dame burde jo styrke selvtilliten din. Prøv å sett dere ned sammen og skriv/si positive ting om den andre personen. Jeg tror at med en gang du hører alle komplimentene som kommer strømmende vil selvtilliten bruse i deg, i hvertfall for en kort tid. Så kan du, når du føler deg nedfor, tenke på at uansett hva andre måtte mene så har du noen som elsker deg for den du er.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Selvtillit og trygghet henger sammen med hvordan du virker på andre og hvilke tilbakemeldinger du får. Det vrimler av selvtillitsbøker i bokhandlen nå. Du kan også låne bøker på biblioteket om hvordan du kan få bedre selvtillit og klare å kontrollere deg selv. Det tilbys også kurs i kommunikasjon, arrangert av ulike organisasjoner rundt om i landet, som gir innføring i hvordan vi oppfattes av andre og tips til hvordan vi kan forandre oss, selvhjelpsbøker.

Let på internett eller ring f.eks. Folkeuniversitet eller Friundervisningen og spør om når de har slike kurs.

Du kan vel også spørre psykologen du går til, om hans/hennes forslag til hva du kan gjøre utover samtalene med psykologen.

Dersom du ikke tåler for mye alkohol og lager et helvete når du er ute, må du vel legge om inntaket.

Jeg oppfordrer deg til å prate med kjæresten din om problemet. Hun kan kanskje gi deg verdifulle innspill.

[Gjest slitern]

Kanskje du kunne prøve å snakke med en psykoterapeut. De har en litt annen vinkling enn psykologene.

Ønsker deg lykke til, du kommer sikkert ut av dette mønsteret! Vær helt åpen og ærlig med dama di, fortell hvordan du har det, og at du ønsker å gjøre mer for å komme videre.

Hva er forskjell på psykoterapeut og psykolog? Man kan vel ikke være psykoterapeut uten å være psykolog/psykiater?

[thinkerbell]

Hva er forskjell på psykoterapeut og psykolog? Man kan vel ikke være psykoterapeut uten å være psykolog/psykiater?

psykoterapeut er ingen beskyttet tittel. en hvilken som helst person kan kalle seg psykoterapeut. psykolog derimot er en beskyttet tittel.

[Gjest slitern]

psykoterapeut er ingen beskyttet tittel. en hvilken som helst person kan kalle seg psykoterapeut. psykolog derimot er en beskyttet tittel.

Hjelp!

[lyc]

Jeg er en jente på 24 som til tider sliter med lignende problemer som deg. Har generelt et voldsomt temperament, og lager ved enkelte anledninger et helvete for dem jeg er glad i, noe som selvsagt også er vanskelig for meg.Gikk for mange år siden til to ulike psykologer for dette, men ingen av dem kunne hjelpe meg i noen særlig grad.

Du skriver ingenting om hvilke situasjoner som gjør at du reagerer slik, men av egen erfaring vet jeg at det er smart å prøve å identifisere disse faktorene. Du skriver at alkohol gjerne er med i bildet, og det er noe jeg selv også kjenner igjen. For mitt vedkommende har jeg funnet ut av en del ting som jeg vet gjør at jeg kan bli vanskelig. Som regel er det i perioder jeg er deperimert, eller det er noe som plager meg feks i forhold til kjæreste etc. Hvis jeg er ute på byen begynner jeg gjerne å tenke på det, og så ender det med at jeg skaper en scene av dimensjoner.

Det du må tenke på er hva det er som gjør dette: er det sjalusi? Er det andre bekymringer? Og hvorfor kommer dette frem når du er på byen? For min del forsøker jeg å begrense alkoholinntaket til kun et par pils, for da vet jeg at jeg lettere holder kontrollen og oppfører meg rasjonelt. Kanskje du skulle la være å gå ut sammen med damen din dersom det er i hennes samvær du skaper kaos. Snakk med henne om det, kanskje hun kan hjelpe deg å finne ut hva som er de utløsende faktorene for dette, og prøv alltid å ha dem i bakhodet slik at du har en mulighet for å forhindre scener dersom du ser en situasjon nærme seg.

Håper du klarer å ordne opp i dette!

[stig666]

Jeg er en jente på 24 som til tider sliter med lignende problemer som deg. Har generelt et voldsomt temperament, og lager ved enkelte anledninger et helvete for dem jeg er glad i, noe som selvsagt også er vanskelig for meg.Gikk for mange år siden til to ulike psykologer for dette, men ingen av dem kunne hjelpe meg i noen særlig grad.

Du skriver ingenting om hvilke situasjoner som gjør at du reagerer slik, men av egen erfaring vet jeg at det er smart å prøve å identifisere disse faktorene. Du skriver at alkohol gjerne er med i bildet, og det er noe jeg selv også kjenner igjen. For mitt vedkommende har jeg funnet ut av en del ting som jeg vet gjør at jeg kan bli vanskelig. Som regel er det i perioder jeg er deperimert, eller det er noe som plager meg feks i forhold til kjæreste etc. Hvis jeg er ute på byen begynner jeg gjerne å tenke på det, og så ender det med at jeg skaper en scene av dimensjoner.

Det du må tenke på er hva det er som gjør dette: er det sjalusi? Er det andre bekymringer? Og hvorfor kommer dette frem når du er på byen? For min del forsøker jeg å begrense alkoholinntaket til kun et par pils, for da vet jeg at jeg lettere holder kontrollen og oppfører meg rasjonelt. Kanskje du skulle la være å gå ut sammen med damen din dersom det er i hennes samvær du skaper kaos. Snakk med henne om det, kanskje hun kan hjelpe deg å finne ut hva som er de utløsende faktorene for dette, og prøv alltid å ha dem i bakhodet slik at du har en mulighet for å forhindre scener dersom du ser en situasjon nærme seg.

Håper du klarer å ordne opp i dette!

Hei LYC.

Jeg vet det handler om å se det i perspektiv og alt det der..finne fram til hva og hvorfor osv, men jeg føler ikke at det gir meg så mye å gjøre det, virker nesten som en utløsning når jeg får vist det med stor overdrivelse..skjønner det ikke.

Det tror det er det at når jeg var liten gutt og reagerte på ting ovenfor min mor og far(som har vært ganske kjipe mot meg som liten), så overså dem meg helt, derfor føler jeg sikkert at jeg må ta i litt(mye).

Alkoholen la jeg på hylla i forrige uke, og der blir den til jeg føler meg bedre med meg selv tror jeg.

Må ha kontrollen i behold. Men det er for jævlig at man skal måtte være nødt til å leve som en munk for å ha det greit..

Hva gjør du nå for å forbedre deg selv? hvor lenge har dere vært sammen? Forstår han og hjelper deg på noen måte?

Jeg føler at jeg ikk blir møtt helt av min dame, hun ber meg bare prøve hardere, bite det i meg..takle det, for jeg må bare tolerere det. Oxo blir hun bare sur, fordi jeg føler det sånn( men det er sikkert pga maset mitt det har blitt sånn) men det som irriterer meg er at alt hun bare kan si er, "kom over det" "du må få bedre selvtillit" etc.. syns det suger å høre!

[lyc]

Hei igjen

Jeg skjønner hva du mener med at du føler det som en slags utløsning å få ut aggresjonen, det samme gjelder meg. Bare jeg får hylt fra meg og latt blodet koke noen minutter fungerer jo like fint igjen, men da er allerede de rundt med så stresset at det allerede har blitt en konflikt. Å bevare kontrollen er det eneste jeg har funnet at hjelper, sammen med en god identifisering av når slike episoder inntreffer.

Når det gjaldt han jeg var sammen med (vi var sammen i fire år) var han den eneste jeg har truffet som taklet de anfallene jeg fikk, han forstod at det eneste han kunne gjøre var å la meg rase fra meg og så være der for meg og prate og trøste meg i ettertid. Nå ble det imidlertid slutt for noen måneder siden, blant annet fordi jeg fant ut at jeg er nødt å lære meg å oppføre med blant folk på egen hånd. Foreløpig har det gått bra, men tiden vil vise.

Du burde kanskje undersøke om det kan ha noe med kosthold å gjøre, men dersom det ligner min tilstand er det nok en del psykiske og personlige ting vil jeg tro. For min del er det vel en kombinasjon av at jeg er veldig følelsesstyrt, temperamentsfull og humørsyk, og tidligere dårlig tilbakemelding på humøret og personligheten min gjør at jeg blir usikker på andres forhold til meg.

Skjønner at du ikke føler du blir møtt med forståelse av damen din, synes ikke hun takler det på en optimal måte. Var tidligere sammen med en som ikke taklet temperamentet mitt på noen måte, og hakket på meg hver gang jeg uttrykte meg skjevt. For å si det slik, så hjalp ikke det akkurat på utbruddene. Møter jeg motgang og null forståelse blir det som regel bare verre.

[Gjest deMona]

Jeg er en jente på 24 som til tider sliter med lignende problemer som deg. Har generelt et voldsomt temperament, og lager ved enkelte anledninger et helvete for dem jeg er glad i, noe som selvsagt også er vanskelig for meg.Gikk for mange år siden til to ulike psykologer for dette, men ingen av dem kunne hjelpe meg i noen særlig grad.

Du skriver ingenting om hvilke situasjoner som gjør at du reagerer slik, men av egen erfaring vet jeg at det er smart å prøve å identifisere disse faktorene. Du skriver at alkohol gjerne er med i bildet, og det er noe jeg selv også kjenner igjen. For mitt vedkommende har jeg funnet ut av en del ting som jeg vet gjør at jeg kan bli vanskelig. Som regel er det i perioder jeg er deperimert, eller det er noe som plager meg feks i forhold til kjæreste etc. Hvis jeg er ute på byen begynner jeg gjerne å tenke på det, og så ender det med at jeg skaper en scene av dimensjoner.

Det du må tenke på er hva det er som gjør dette: er det sjalusi? Er det andre bekymringer? Og hvorfor kommer dette frem når du er på byen? For min del forsøker jeg å begrense alkoholinntaket til kun et par pils, for da vet jeg at jeg lettere holder kontrollen og oppfører meg rasjonelt. Kanskje du skulle la være å gå ut sammen med damen din dersom det er i hennes samvær du skaper kaos. Snakk med henne om det, kanskje hun kan hjelpe deg å finne ut hva som er de utløsende faktorene for dette, og prøv alltid å ha dem i bakhodet slik at du har en mulighet for å forhindre scener dersom du ser en situasjon nærme seg.

Håper du klarer å ordne opp i dette!

Hei Lyc.

Jeg leste svaret ditt til Stig, for jeg har også svart til ham, fordi jeg kjente meg igjen i det han fortalte. Enda bedre var det da jeg leste ditt inlegg, det var som om jeg selv hadde skrevet det, fantastisk at det går an å ha akkurat de samme problemene som en annen..

Jeg har veldig lyst til å utveksle noen erfaringer med deg, hvis du vil.

Jeg kan godt fortelle deg mer om mine opplevelser med dette.

Jeg har ikke fått noe hjelp, jeg har snakket med legen min, han ville gjerne hjelpe, men som regel har jeg det jo bra, dessuten bagatelliserer jeg problemene mine når de ikke er der, så da tror jeg at jeg ikke trenger hjelp, helt til neste utbrudd, som nesten alltid er verre enn det forrige, og sånn er det.

Har du det sånn?

Hvor ofte kommer dine utbrudd?

håper på svar

[stig666]

Hei igjen

Jeg skjønner hva du mener med at du føler det som en slags utløsning å få ut aggresjonen, det samme gjelder meg. Bare jeg får hylt fra meg og latt blodet koke noen minutter fungerer jo like fint igjen, men da er allerede de rundt med så stresset at det allerede har blitt en konflikt. Å bevare kontrollen er det eneste jeg har funnet at hjelper, sammen med en god identifisering av når slike episoder inntreffer.

Når det gjaldt han jeg var sammen med (vi var sammen i fire år) var han den eneste jeg har truffet som taklet de anfallene jeg fikk, han forstod at det eneste han kunne gjøre var å la meg rase fra meg og så være der for meg og prate og trøste meg i ettertid. Nå ble det imidlertid slutt for noen måneder siden, blant annet fordi jeg fant ut at jeg er nødt å lære meg å oppføre med blant folk på egen hånd. Foreløpig har det gått bra, men tiden vil vise.

Du burde kanskje undersøke om det kan ha noe med kosthold å gjøre, men dersom det ligner min tilstand er det nok en del psykiske og personlige ting vil jeg tro. For min del er det vel en kombinasjon av at jeg er veldig følelsesstyrt, temperamentsfull og humørsyk, og tidligere dårlig tilbakemelding på humøret og personligheten min gjør at jeg blir usikker på andres forhold til meg.

Skjønner at du ikke føler du blir møtt med forståelse av damen din, synes ikke hun takler det på en optimal måte. Var tidligere sammen med en som ikke taklet temperamentet mitt på noen måte, og hakket på meg hver gang jeg uttrykte meg skjevt. For å si det slik, så hjalp ikke det akkurat på utbruddene. Møter jeg motgang og null forståelse blir det som regel bare verre.

Hei igjen lyc!

Skjønner deg skikkelig, anfallene blir bare 1000 ganger verre når jeg møter motgang..bare det at noen skal fortelle meg at jeg ikke får lov til å føle det jeg føler, og det er sterkt oxo.. Kanskje jeg bare får innfinne meg med at jeg er et skikkelig følelesmenneske..

Tror ikke det har noe med kosthold å gjøre ihvertfall.. det er psykisk, kanskje arvelig.. faren min er på samme måte.

[lyc]

Hei Lyc.

Jeg leste svaret ditt til Stig, for jeg har også svart til ham, fordi jeg kjente meg igjen i det han fortalte. Enda bedre var det da jeg leste ditt inlegg, det var som om jeg selv hadde skrevet det, fantastisk at det går an å ha akkurat de samme problemene som en annen..

Jeg har veldig lyst til å utveksle noen erfaringer med deg, hvis du vil.

Jeg kan godt fortelle deg mer om mine opplevelser med dette.

Jeg har ikke fått noe hjelp, jeg har snakket med legen min, han ville gjerne hjelpe, men som regel har jeg det jo bra, dessuten bagatelliserer jeg problemene mine når de ikke er der, så da tror jeg at jeg ikke trenger hjelp, helt til neste utbrudd, som nesten alltid er verre enn det forrige, og sånn er det.

Har du det sånn?

Hvor ofte kommer dine utbrudd?

håper på svar

Hei deMona.

For mitt vedkommende er jeg usikker på om anfallene blir verre og verre for hver gang. Men jeg reagerer vel selv verre og verre på mine egne utbrudd hver gang fordi jeg ikke tillater meg selv å oppføre meg på en så irrasjonell måte. Som regel er det ikke noe som varer lenge, bare jeg får avreagert ved litt hyling og skriking så går det over. Men da havner jeg i en fase der jeg innser hva jeg har gjort, at jeg gjerne har sagt ting jeg ikke mente og at jeg har såret dem jeg er glad i, og da bryter jeg litt sammen og trenger oppmuntring og oppmerksomhet fra dem jeg har latt det gå ut over. Får jeg ikke dette blir jeg veldig redd, og klarer ikke legge episoden fra meg før jeg har fått snakket om det med den det gjelder.

Det hører også med til mitt irrasjonelle reaksjonsmønster at jeg kan klikke over på grunn av stressede situasjoner. Det kan være ganske traumatisk for folk å være i nærheten av meg da, men da går ikke temperamentet mitt ut over folk, men heller ting (kasting av ting osv. fulgt av hyl og skrik). Dette skjer gjerne dersom det er noe jeg ikke får til, eller noe som går galt av praktisk art. Her har jeg klart å identifisere en utløsende faktor: hvis jeg er sulten.

Utbruddene kommer ikke så ofte, sist gang jeg hadde et skikkelig utbrudd var vel i sommer, men da var jeg generelt litt deppa. Hadde vel et par slike utbrudd i sommer, der begge gikk ut over den daværende samboeren min som taklet det fint på den måten at han alltid var der for meg og trøstet meg når slikt skjedde. Nå går jeg litt rundt og er redd for når det kommer til å skje igjen, har akkurat truffet en helt fantastisk gutt som jeg tror kan reagere veldig negativt på mine utbrudd.