Kjærlighetssorg, hjelp

[grå mus]

Fikk meg kjæreste for 3,5 år siden. Et år seinere vurderte jeg å gjøre det slutt fordi eg følte at vi bere var venner. Han sa han elska meg og at han skulle gjøre hva som helst for å gjøre meg lykkelig. Bare jeg ikke gikk fra han. Han gråt og gråt. Han sa at følelsene mine ville komme etterhvert, hvis jeg bare lot meg bli glad i han. Eg ville gi han en sjanse, ville ikkje såre en så snill og god mann som han. Og følelsene kom etterhvert. Ble vel ikkje så veldig forelska, men blei så utrolig glad i han. Vi hadde det uendelig godt sammen. Var veldig like. Lo masse sammen og hadde mange felles interesser og syn på det meste. Vi hadde et så uendelig nært forhold.

Jeg er også sånn i et forhold at jeg vil være så snill jeg kan mot gutten. Gjør mye for å bli kjent med kameratene hans. Ofrer så mye i familien hans. Hjelper han med alt han trenger hjelp til osv. Ikke fordi jeg føler at jeg må, men fordi jeg mener det skal være sånn i et forhold.

Men så, like før jul, blir han så opptatt av en annen jente. Han gir henne henne mer oppmerksomhet enn meg. Treffer henne hele tiden. Samtidig som han er sur på meg uten at han kan oppgi noen grunn. Eg blir lei meg og vil snakke, men han er ikke interessert i å snakke om noe med meg.

En kveld han er ekstra sur på meg, uten at han kan oppgi noen grunn, reiser han til denne nye jenta rett fra jobb, uten å gi beskjed til meg, og slår av telefonen. Eg blei livredd og var sikker på at noe hadde skjedd han.

Han blir der til fem om natta. Eg blei forferdelig lei meg, og gråt og gråt.

Så gikk det en hel uke uten at han ville snakke med meg, og da ble det til slutt for mye for meg og jeg sier klart i fra om at nå får det være nok på denne oppførselen hans. Da sier han at han ikke lenger vil være sammen med meg.

Han kjører meg så hjem til mine foreldre. Jeg er i sjokk og holder på å bryte helt sammen. Han reiser rett til den nye venninna, uten å være hjemom å skifte en gang.

Når han så snakker med meg, er han bare smørblid og grei hele tiden... Han trygler om at vi må kunne fortsette å være venner. Og det sier jeg at vi kan. Er totalt knust for å ha mistet han.

Men fire dager seinere har han fått seg ny dame. (Hun nye venninnen) Og verden raser sammen på nytt for meg.

Nå er det godt tre mnd og sorgen er framdeles like tung å bære.

Føler meg så sveket. Valgte å satse på han, siden han lovet meg at han skulle gjøre alt han kunne for å gjøre meg lykkelig. Jeg kunne valgt å droppe han da, men i stedet var det jeg som fikk verdens verste kjærlighetssorg. Er bitter.

Må man ikke være ganske kald for å kunne innlede et nytt forhold med en gang det er slutt med x-en? Når man vet at hun ligger hjemme og gråter. Det var ingenting mellom dem, før det ble slutt ml oss. Han var ikke forelsket i henne i hvertfall.

Selv kunne jeg aldri gjort noe slikt mot noen jeg hadde vært sammen med. Så jeg lurer på om han egentlig er ganske kald og egoistisk? Eller hva?

Det irriterer meg også at jeg gav ham en sjanse, når han ikke ville gi meg en. Men 2/3 av sorgen kom fordi han fikk seg ny dame.

Noen som kan være så snille å komme med noen synspunkter?

Hva gjør jeg?

Var det like greit at det blei slutt?

[Gjest med erfaring]

Jeg skjønner at du er bitter, men tror at du egentelig burde være glad. Mulig at det går ann å se det etter en stund. Det virker nesten som han ikke egentlig var glad nok i deg. Man oppfører seg ikke slik hvis man virkelig er glad i noen. Hvis han påstår at han ikke hadde noe forhold til venninen før det ble slutt mellom dere, tror jeg kanskje at du ikke skal tro helt på det. Han må i allefall ha likt henne så mye at han kunne sagt det til deg. Det hadde vært realt. Jeg vet av erfaring at det som kan føles som skal vare resten av livet kan fort forrandres. Det som virker som hans problem er at han ikke ville prate med deg om det. Han har kanskje fortrengt noen føleser han innerst inne hadde. Men vær glad bruddet skjedde nå, slik at du kan finne en som virkelig elsker deg, og passer sammen med deg. Det føles kanskje ikke slik nå, men vær sikker: Han finnes, og dukker opp når du minst venter det.

[Gjest mannfolk...]

Kjenner meg så godt igjen i det sviket og bitterheten som du føler!

Det verste som finnes er og bli sveket på denne måten.

Opplevde noe likt som deg, bare at typen min var utro, tja, to ganger som jeg vet...

3 år siden. Er helt utrolig, men er faktisk sammen med han nå! Bitterheten og sviket føler jeg hver gang han kommer inn døra her!!

Så hva enn du gjør IKKE hør på han igjen! ALDRI ta han tilbake! For din egen del!

Du kan være glad han dro! Høres ut som en dust hele fyrn!

Han fortjener ikke DEG!!

[grå mus]

Kjenner meg så godt igjen i det sviket og bitterheten som du føler!

Det verste som finnes er og bli sveket på denne måten.

Opplevde noe likt som deg, bare at typen min var utro, tja, to ganger som jeg vet...

3 år siden. Er helt utrolig, men er faktisk sammen med han nå! Bitterheten og sviket føler jeg hver gang han kommer inn døra her!!

Så hva enn du gjør IKKE hør på han igjen! ALDRI ta han tilbake! For din egen del!

Du kan være glad han dro! Høres ut som en dust hele fyrn!

Han fortjener ikke DEG!!

Tusen takk for svar!

Men han sier at det er så utrolig viktig for han å få være venn med meg. Eg lovet han det, før han gjorde det slutt. At han skulle få lov til det. Han ringer meg nesten hver eneste dag for å snakke. Men han har gitt beskjed om at han ikke vil snakke om bruddet mer. Han vil bare fortsette som om ingenting har skjedd.

Klarer ikke såre han og si at vi ikke kan være venner. Jeg er så veldig glad i han.

Han sier at hadde han visst hvor tungt jeg ville ta det, hadde han aldri hatt samvittighet til å gå fra meg. Han sier det ikke er normalt å ha så lang kjærlighetssorg.

Han gjorde det ekstra vanskelig ved å bli sammen med en jente som har mange felles venner med meg...

Jeg ba han på mine knær om å ikke bli sammen med denne nye, før jeg var kommet meg litt ovenpå, men jeg snakket til døve ører. (jeg var forøvrig gravid og det var derfor ekstra tungt å bli sveket. Mistet barnet midt oppi all sorgen) Lurer litt på om akkurat det er et godt bevis på at han ikke var den rette for meg. (jeg mener, at han kunne innlede et nytt forhold, når x-en var gravid)

Det som også gjør det så tungt er at hun nye har flyttet inn i leiligheten vi delte. Hun er der hver eneste dag. Jeg ba også om at hun måtte vente, men han minte meg bare på at det var hun som var damen hans nå, så jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt. Han har vel forsåvidt rett i det. Men har man intet ansvar for x-ens følelser?

Tenker på alle de 100.000 gangene jeg har stilt opp for han. Alt jeg har gjort for å glede han opp gjennom årene. Og så er dette takken.

Og så denne nye, hun er liksom ikke den store kjærligheten i livet hans heller. Det sier han rett ut. Han liker henne veldig godt, og er veldig glad i henne, men han kan aldri se for seg at de blir gift. (Hun er mye yngre enn han) Hadde det nå bare vært det, at det kom noe godt ut av mine lidelser. (At han fant kvinnen i sitt liv)

På toppen av alt skal jeg fullføre legestudiet midt oppi dette. Han vet hvor viktig skolen er for meg. Han vet hvor uendelig mye eksamen betyr for meg. At han kunne. Bitterheten kommer til å vare ekstra lenge om jeg stryker på eksamen.

Jeg må innrømme at jeg også er bitter for de guttene jeg har gått glipp av i disse årene. Spesielt en gutt som falt pladask for meg to år tilbake. Husker at jeg tenkte at hadde jeg vært aleine nå, så hadde jeg sagt ja. Men ville ikke såre min kjære. Nå har gutten fått seg en annen dame.

Men, men jeg skal tross alt ut å leke lege om noen måneder, så er kanskje seriøs kjærlighetssorg noe å ta med seg?

[grå mus]

Jeg skjønner at du er bitter, men tror at du egentelig burde være glad. Mulig at det går ann å se det etter en stund. Det virker nesten som han ikke egentlig var glad nok i deg. Man oppfører seg ikke slik hvis man virkelig er glad i noen. Hvis han påstår at han ikke hadde noe forhold til venninen før det ble slutt mellom dere, tror jeg kanskje at du ikke skal tro helt på det. Han må i allefall ha likt henne så mye at han kunne sagt det til deg. Det hadde vært realt. Jeg vet av erfaring at det som kan føles som skal vare resten av livet kan fort forrandres. Det som virker som hans problem er at han ikke ville prate med deg om det. Han har kanskje fortrengt noen føleser han innerst inne hadde. Men vær glad bruddet skjedde nå, slik at du kan finne en som virkelig elsker deg, og passer sammen med deg. Det føles kanskje ikke slik nå, men vær sikker: Han finnes, og dukker opp når du minst venter det.

Tusen takk for svar!

Men han sier at det er så utrolig viktig for han å få være venn med meg. Eg lovet han det, før han gjorde det slutt. At han skulle få lov til det. Han ringer meg nesten hver eneste dag for å snakke. Men han har gitt beskjed om at han ikke vil snakke om bruddet mer. Han vil bare fortsette som om ingenting har skjedd.

Klarer ikke såre han og si at vi ikke kan være venner. Jeg er så veldig glad i han.

Han sier at hadde han visst hvor tungt jeg ville ta det, hadde han aldri hatt samvittighet til å gå fra meg. Han sier det ikke er normalt å ha så lang kjærlighetssorg.

Han gjorde det ekstra vanskelig ved å bli sammen med en jente som har mange felles venner med meg...

Jeg ba han på mine knær om å ikke bli sammen med denne nye, før jeg var kommet meg litt ovenpå, men jeg snakket til døve ører. (jeg var forøvrig gravid og det var derfor ekstra tungt å bli sveket. Mistet barnet midt oppi all sorgen) Lurer litt på om akkurat det er et godt bevis på at han ikke var den rette for meg. (jeg mener, at han kunne innlede et nytt forhold, når x-en var gravid)

Det som også gjør det så tungt er at hun nye har flyttet inn i leiligheten vi delte. Hun er der hver eneste dag. Jeg ba også om at hun måtte vente, men han minte meg bare på at det var hun som var damen hans nå, så jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt. Han har vel forsåvidt rett i det. Men har man intet ansvar for x-ens følelser?

Tenker på alle de 100.000 gangene jeg har stilt opp for han. Alt jeg har gjort for å glede han opp gjennom årene. Og så er dette takken.

Og så denne nye, hun er liksom ikke den store kjærligheten i livet hans heller. Det sier han rett ut. Han liker henne veldig godt, og er veldig glad i henne, men han kan aldri se for seg at de blir gift. (Hun er mye yngre enn han) Hadde det nå bare vært det, at det kom noe godt ut av mine lidelser. (At han fant kvinnen i sitt liv)

På toppen av alt skal jeg fullføre legestudiet midt oppi dette. Han vet hvor viktig skolen er for meg. Han vet hvor uendelig mye eksamen betyr for meg. At han kunne. Bitterheten kommer til å vare ekstra lenge om jeg stryker på eksamen.

Jeg må innrømme at jeg også er bitter for de guttene jeg har gått glipp av i disse årene. Spesielt en gutt som falt pladask for meg to år tilbake. Husker at jeg tenkte at hadde jeg vært aleine nå, så hadde jeg sagt ja. Men ville ikke såre min kjære. Nå har gutten fått seg en annen dame.

Men, men jeg skal tross alt ut å leke lege om noen måneder, så er kanskje seriøs kjærlighetssorg noe å ta med seg?

[Clue1365380406]

Tusen takk for svar!

Men han sier at det er så utrolig viktig for han å få være venn med meg. Eg lovet han det, før han gjorde det slutt. At han skulle få lov til det. Han ringer meg nesten hver eneste dag for å snakke. Men han har gitt beskjed om at han ikke vil snakke om bruddet mer. Han vil bare fortsette som om ingenting har skjedd.

Klarer ikke såre han og si at vi ikke kan være venner. Jeg er så veldig glad i han.

Han sier at hadde han visst hvor tungt jeg ville ta det, hadde han aldri hatt samvittighet til å gå fra meg. Han sier det ikke er normalt å ha så lang kjærlighetssorg.

Han gjorde det ekstra vanskelig ved å bli sammen med en jente som har mange felles venner med meg...

Jeg ba han på mine knær om å ikke bli sammen med denne nye, før jeg var kommet meg litt ovenpå, men jeg snakket til døve ører. (jeg var forøvrig gravid og det var derfor ekstra tungt å bli sveket. Mistet barnet midt oppi all sorgen) Lurer litt på om akkurat det er et godt bevis på at han ikke var den rette for meg. (jeg mener, at han kunne innlede et nytt forhold, når x-en var gravid)

Det som også gjør det så tungt er at hun nye har flyttet inn i leiligheten vi delte. Hun er der hver eneste dag. Jeg ba også om at hun måtte vente, men han minte meg bare på at det var hun som var damen hans nå, så jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt. Han har vel forsåvidt rett i det. Men har man intet ansvar for x-ens følelser?

Tenker på alle de 100.000 gangene jeg har stilt opp for han. Alt jeg har gjort for å glede han opp gjennom årene. Og så er dette takken.

Og så denne nye, hun er liksom ikke den store kjærligheten i livet hans heller. Det sier han rett ut. Han liker henne veldig godt, og er veldig glad i henne, men han kan aldri se for seg at de blir gift. (Hun er mye yngre enn han) Hadde det nå bare vært det, at det kom noe godt ut av mine lidelser. (At han fant kvinnen i sitt liv)

På toppen av alt skal jeg fullføre legestudiet midt oppi dette. Han vet hvor viktig skolen er for meg. Han vet hvor uendelig mye eksamen betyr for meg. At han kunne. Bitterheten kommer til å vare ekstra lenge om jeg stryker på eksamen.

Jeg må innrømme at jeg også er bitter for de guttene jeg har gått glipp av i disse årene. Spesielt en gutt som falt pladask for meg to år tilbake. Husker at jeg tenkte at hadde jeg vært aleine nå, så hadde jeg sagt ja. Men ville ikke såre min kjære. Nå har gutten fått seg en annen dame.

Men, men jeg skal tross alt ut å leke lege om noen måneder, så er kanskje seriøs kjærlighetssorg noe å ta med seg?

Jeg skjønner godt at dette r vondt for deg!

Likevel må jeg si at du har latt ham utnytte deg både før og nå. Det er greit å være snill, men av og til må en sette ned foten, ellers blir en tatt fot gitt. Det virker som han er en stor egoist, og tar deg som en selvfølge. Han har visst ikke mye respekt for deg, og slik blir det fort hvis en er FOR snill.

Visste han at du var gravid, forresten? I så fall enda verre oppførsel fra hans side.

Og du godtar å være venn med en som behandler deg slik? Her er det ihvertfall god grunn til å sette ned foten og si NEI!

Og en ting til: om du stryker på eksamen er det ditt ansvar. Her må du vise vilje til å greie det som er så viktig for deg, selv om du har det fælt. Du kan ikke gi ham skylden for det.

Klem til deg

[The_Pope]

Tusen takk for svar!

Men han sier at det er så utrolig viktig for han å få være venn med meg. Eg lovet han det, før han gjorde det slutt. At han skulle få lov til det. Han ringer meg nesten hver eneste dag for å snakke. Men han har gitt beskjed om at han ikke vil snakke om bruddet mer. Han vil bare fortsette som om ingenting har skjedd.

Klarer ikke såre han og si at vi ikke kan være venner. Jeg er så veldig glad i han.

Han sier at hadde han visst hvor tungt jeg ville ta det, hadde han aldri hatt samvittighet til å gå fra meg. Han sier det ikke er normalt å ha så lang kjærlighetssorg.

Han gjorde det ekstra vanskelig ved å bli sammen med en jente som har mange felles venner med meg...

Jeg ba han på mine knær om å ikke bli sammen med denne nye, før jeg var kommet meg litt ovenpå, men jeg snakket til døve ører. (jeg var forøvrig gravid og det var derfor ekstra tungt å bli sveket. Mistet barnet midt oppi all sorgen) Lurer litt på om akkurat det er et godt bevis på at han ikke var den rette for meg. (jeg mener, at han kunne innlede et nytt forhold, når x-en var gravid)

Det som også gjør det så tungt er at hun nye har flyttet inn i leiligheten vi delte. Hun er der hver eneste dag. Jeg ba også om at hun måtte vente, men han minte meg bare på at det var hun som var damen hans nå, så jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt. Han har vel forsåvidt rett i det. Men har man intet ansvar for x-ens følelser?

Tenker på alle de 100.000 gangene jeg har stilt opp for han. Alt jeg har gjort for å glede han opp gjennom årene. Og så er dette takken.

Og så denne nye, hun er liksom ikke den store kjærligheten i livet hans heller. Det sier han rett ut. Han liker henne veldig godt, og er veldig glad i henne, men han kan aldri se for seg at de blir gift. (Hun er mye yngre enn han) Hadde det nå bare vært det, at det kom noe godt ut av mine lidelser. (At han fant kvinnen i sitt liv)

På toppen av alt skal jeg fullføre legestudiet midt oppi dette. Han vet hvor viktig skolen er for meg. Han vet hvor uendelig mye eksamen betyr for meg. At han kunne. Bitterheten kommer til å vare ekstra lenge om jeg stryker på eksamen.

Jeg må innrømme at jeg også er bitter for de guttene jeg har gått glipp av i disse årene. Spesielt en gutt som falt pladask for meg to år tilbake. Husker at jeg tenkte at hadde jeg vært aleine nå, så hadde jeg sagt ja. Men ville ikke såre min kjære. Nå har gutten fått seg en annen dame.

Men, men jeg skal tross alt ut å leke lege om noen måneder, så er kanskje seriøs kjærlighetssorg noe å ta med seg?

Jeg tror det ville være lurt for deg å kutte båndene til ham, så du får tid til å lege "sårene" dine. Så kan du senere, hvis du føler for det, ta kontakt. Litt lettere å snakke om ting når man har lagt det bak seg.

[Gjest Kartoffel]

Tusen takk for svar!

Men han sier at det er så utrolig viktig for han å få være venn med meg. Eg lovet han det, før han gjorde det slutt. At han skulle få lov til det. Han ringer meg nesten hver eneste dag for å snakke. Men han har gitt beskjed om at han ikke vil snakke om bruddet mer. Han vil bare fortsette som om ingenting har skjedd.

Klarer ikke såre han og si at vi ikke kan være venner. Jeg er så veldig glad i han.

Han sier at hadde han visst hvor tungt jeg ville ta det, hadde han aldri hatt samvittighet til å gå fra meg. Han sier det ikke er normalt å ha så lang kjærlighetssorg.

Han gjorde det ekstra vanskelig ved å bli sammen med en jente som har mange felles venner med meg...

Jeg ba han på mine knær om å ikke bli sammen med denne nye, før jeg var kommet meg litt ovenpå, men jeg snakket til døve ører. (jeg var forøvrig gravid og det var derfor ekstra tungt å bli sveket. Mistet barnet midt oppi all sorgen) Lurer litt på om akkurat det er et godt bevis på at han ikke var den rette for meg. (jeg mener, at han kunne innlede et nytt forhold, når x-en var gravid)

Det som også gjør det så tungt er at hun nye har flyttet inn i leiligheten vi delte. Hun er der hver eneste dag. Jeg ba også om at hun måtte vente, men han minte meg bare på at det var hun som var damen hans nå, så jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt. Han har vel forsåvidt rett i det. Men har man intet ansvar for x-ens følelser?

Tenker på alle de 100.000 gangene jeg har stilt opp for han. Alt jeg har gjort for å glede han opp gjennom årene. Og så er dette takken.

Og så denne nye, hun er liksom ikke den store kjærligheten i livet hans heller. Det sier han rett ut. Han liker henne veldig godt, og er veldig glad i henne, men han kan aldri se for seg at de blir gift. (Hun er mye yngre enn han) Hadde det nå bare vært det, at det kom noe godt ut av mine lidelser. (At han fant kvinnen i sitt liv)

På toppen av alt skal jeg fullføre legestudiet midt oppi dette. Han vet hvor viktig skolen er for meg. Han vet hvor uendelig mye eksamen betyr for meg. At han kunne. Bitterheten kommer til å vare ekstra lenge om jeg stryker på eksamen.

Jeg må innrømme at jeg også er bitter for de guttene jeg har gått glipp av i disse årene. Spesielt en gutt som falt pladask for meg to år tilbake. Husker at jeg tenkte at hadde jeg vært aleine nå, så hadde jeg sagt ja. Men ville ikke såre min kjære. Nå har gutten fått seg en annen dame.

Men, men jeg skal tross alt ut å leke lege om noen måneder, så er kanskje seriøs kjærlighetssorg noe å ta med seg?

"Han sier det ikke er normalt å ha så lang kjærlighetssorg. "

Der tar han veldig veldig feil.

[Nikki]

Kutt båndene med ham til du føler deg sterkere igjen. Det forlenger og forsterker sorgen din at han hele tiden ringer til deg og insisterer på at dere skal være venner. Hvordan kan han forlange at dere skal late som om ingenting har skjedd? Han bare pleier sin dårlige samvittighet for bruddet, vil forsikre seg om at du ikke hater ham.

Jeg tror du trenger en periode for deg selv hvor du får lov til å være skikkelig sint på ham. Det kan du umulig kombinere med et vennskap. Bruk tiden for deg selv, la ham seile sin egen sjø.

[Good Golly!]

Du skulle i utgangspunktet ikke bli sammen med noen som du ikke var forelska i. Jeg har en følelse av at du ble hans kjæreste fordi du ikke ville miste han som venn. Og er det grunnen, var grunnlaget for å danne et fohold helt feil. Men uansett, du fikk fine stunder sammen med han og ble veldig glad i ham. Og det er jo noe å ta med seg videre.

Når det gjelder måten han valgte å gjøre det slutt på med deg, synes jeg han gjorde det på feil fremgangsmåte. Av respekt for deg, burde han ikke tre inn i et nytt forhold med en gang. Du har fullstendig rett til å føle deg ført bak lyset og være skuffet.

Det gjenstår for deg å prøve å komme over han, og det forskjellige måter å gjøre det på. Her har du noen forslag:

- Hvis du har venner - bruk dem. Fortell hvordan du har det og gjerne ha en skulder å gråte på om du er den typen menneske.

- Ta tiden til hjelp. Det er ikke mye hjelp i nøden, men det er faktisk sant at tiden leger alle sår. ALLE.

- Hold deg opptatt med jobb/skole, familie, venner, hobbier e.l. Sitt å depp hvis du føler for det, grin hvis du må, men ikke gi opp. Kom deg ut og møt verden.

- Reis bort for å samle tankene. På hytta, hos bestemor, på jentetur. Hva som helst.

- Unn deg kvelder hjemme alene. Se på film, spis junk food og skjem deg bort selv.

Lykke til!!

[Good Golly!]

Du skulle i utgangspunktet ikke bli sammen med noen som du ikke var forelska i. Jeg har en følelse av at du ble hans kjæreste fordi du ikke ville miste han som venn. Og er det grunnen, var grunnlaget for å danne et fohold helt feil. Men uansett, du fikk fine stunder sammen med han og ble veldig glad i ham. Og det er jo noe å ta med seg videre.

Når det gjelder måten han valgte å gjøre det slutt på med deg, synes jeg han gjorde det på feil fremgangsmåte. Av respekt for deg, burde han ikke tre inn i et nytt forhold med en gang. Du har fullstendig rett til å føle deg ført bak lyset og være skuffet.

Det gjenstår for deg å prøve å komme over han, og det forskjellige måter å gjøre det på. Her har du noen forslag:

- Hvis du har venner - bruk dem. Fortell hvordan du har det og gjerne ha en skulder å gråte på om du er den typen menneske.

- Ta tiden til hjelp. Det er ikke mye hjelp i nøden, men det er faktisk sant at tiden leger alle sår. ALLE.

- Hold deg opptatt med jobb/skole, familie, venner, hobbier e.l. Sitt å depp hvis du føler for det, grin hvis du må, men ikke gi opp. Kom deg ut og møt verden.

- Reis bort for å samle tankene. På hytta, hos bestemor, på jentetur. Hva som helst.

- Unn deg kvelder hjemme alene. Se på film, spis junk food og skjem deg bort selv.

Lykke til!!

Og en ting til! Sett ned foten nå for all fremtidig kontakt. Ville han dumpe deg, så får han ta konsekvensene av at du vil kutte han ut av livet ditt. Ikke vær dumsnill. Du har støttet han mang en gang.

Nå er det på tide at du setter deg selv i fokus og glemmer han idioten der. Tenk at han forlot deg selv da du bar hans barn. Nei det er å gå for langt. Jeg mener det; GLEM HAM!!

[Gjest med erfaring]

Det er tøft, men stikk fingeren i jorda... Du klarer å si i fra at du ikke ønsker kontakt. Det er unaturlig nå. Kanskje engang seinere går bra. Du må tenke på deg selv, og fokusere på ting som er viktig for deg. Ikke la en sånn egoist ødlegge skolegangen din. Detta må du klare!!!!