Alenemor med barnløs kjæreste

[alenemora]

Jeg er en alenemor med to barn. Har en kjærste som jeg har vært sammen med en stund og vi er veldig glade i hverandre. Han har selv ingen barn og synes det er vanskelig å forholde seg til mine. Han er veldig flink med dem og de liker han veldig godt, men han vet ikke om han klarer å bo sammen med oss med de plikter dette medfører. Hva kan vi gjøre? Er det noen som har erfaringer som kan være verdt å følge? Jeg vil ikke miste han, men ungene går foran alt...

[Craven]

Det JEG lurer på er hvor begrepet alenemor egentlig stammer fra? Er det ikke er far her et sted? Åssn kan du da kalle deg alenemor?

Man er to om ansvaret, selv om far (dessverre) ofte skivses vekk til å bli sirkuspappa annen hver helg.

[carma]

Det JEG lurer på er hvor begrepet alenemor egentlig stammer fra? Er det ikke er far her et sted? Åssn kan du da kalle deg alenemor?

Man er to om ansvaret, selv om far (dessverre) ofte skivses vekk til å bli sirkuspappa annen hver helg.

Far kan faktisk også selv velge å ikke ta ansvaret for sine egne barn, og da blir mor alene med ungene - altså alenemor. Far kan også dø slik at mor blir alene.

At hun er alenemor betyr altså at hun har alt ansvar eller hovedansvar for sine barn, uten at det er en far til stedet.

Var det så vanskelig det, da?

[Sør]

Det JEG lurer på er hvor begrepet alenemor egentlig stammer fra? Er det ikke er far her et sted? Åssn kan du da kalle deg alenemor?

Man er to om ansvaret, selv om far (dessverre) ofte skivses vekk til å bli sirkuspappa annen hver helg.

Du skriver: "selv om far (dessverre) ofte skivses vekk til å bli sirkuspappa"

Det er selvsagt en påstand du bør kunne dokumentere, eller ha anstendighet nok til å trekke tilbake.

Jeg kan like gjerne påstå at det skjer langt oftere at faren "stikker vekk", og knapt nok gidder å være "helge-pappa" engang.

Med vennlig hilsen

[Gjest senja]

Far kan faktisk også selv velge å ikke ta ansvaret for sine egne barn, og da blir mor alene med ungene - altså alenemor. Far kan også dø slik at mor blir alene.

At hun er alenemor betyr altså at hun har alt ansvar eller hovedansvar for sine barn, uten at det er en far til stedet.

Var det så vanskelig det, da?

Ja det var jo et godt forslag til hva alenemora kunne gjøre for å redde samlivet....

Svar på spørsmålet hennes isteden for å slænge inn enn masse usaklige argumenta!!

Eller ikke skriv no i det heletatt!

Hærregud.......

[alenemora]

Far kan faktisk også selv velge å ikke ta ansvaret for sine egne barn, og da blir mor alene med ungene - altså alenemor. Far kan også dø slik at mor blir alene.

At hun er alenemor betyr altså at hun har alt ansvar eller hovedansvar for sine barn, uten at det er en far til stedet.

Var det så vanskelig det, da?

Problemet mitt er ikke å være alene om daglig omsorg av barna men min nye kjærestes forhold til dem. Til opplysning valgte pappan, for lenge siden, å flytte litt for langt bort til å se ungene daglig...

[Sør]

Ja det var jo et godt forslag til hva alenemora kunne gjøre for å redde samlivet....

Svar på spørsmålet hennes isteden for å slænge inn enn masse usaklige argumenta!!

Eller ikke skriv no i det heletatt!

Hærregud.......

Hei,

Både Carma og jeg skrev svar til Craven, ikke alenemora.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Problemet mitt er ikke å være alene om daglig omsorg av barna men min nye kjærestes forhold til dem. Til opplysning valgte pappan, for lenge siden, å flytte litt for langt bort til å se ungene daglig...

Hei Alenemora,

Både Carma og jeg reagerte på det Craven skrev til deg. Jeg skrev svar til Craven fordi jeg synes Craven skrev en tåpelig påstand.

===

Til deg:

Jeg vil tro at det går bra hvis du lar det skje "naturlig" - bruk mer og mer tid sammen "som en familie", reis på ferie sammen, osv. Samtidig, husk at du er vant med å ha "mange små" rundt deg (støy, mas, osv) og for noen tar det tid å bli vant med slik.

Anbefaler derfor (hvis mulig) at dere voksne klarer å komme dere vekk alene en lang-helg, eller en uke (plasser barnene hos foreldre, eller lignende) - slik at det blir litt romantisk "du og jeg" tid!

Ikke glem romatikken!

Med vennlig hilsen

[Gjest senja]

Hei,

Både Carma og jeg skrev svar til Craven, ikke alenemora.

Med vennlig hilsen

Sorry!

Gikk litt fort dette

[carma]

Ja det var jo et godt forslag til hva alenemora kunne gjøre for å redde samlivet....

Svar på spørsmålet hennes isteden for å slænge inn enn masse usaklige argumenta!!

Eller ikke skriv no i det heletatt!

Hærregud.......

Hvis du leser tråden skikkelig, så ser du at våre svar ikke var til alenemora, men til Craven, som Sør sier )

[carma]

Hei Alenemora,

Både Carma og jeg reagerte på det Craven skrev til deg. Jeg skrev svar til Craven fordi jeg synes Craven skrev en tåpelig påstand.

===

Til deg:

Jeg vil tro at det går bra hvis du lar det skje "naturlig" - bruk mer og mer tid sammen "som en familie", reis på ferie sammen, osv. Samtidig, husk at du er vant med å ha "mange små" rundt deg (støy, mas, osv) og for noen tar det tid å bli vant med slik.

Anbefaler derfor (hvis mulig) at dere voksne klarer å komme dere vekk alene en lang-helg, eller en uke (plasser barnene hos foreldre, eller lignende) - slik at det blir litt romantisk "du og jeg" tid!

Ikke glem romatikken!

Med vennlig hilsen

*bekrefter* )

[Gjest også alenemor]

MÅ man bo sammen da? Er det ikke like greit å fortsette å være kjærester?

Jeg er selv alenemor og jeg ville tenke meg om mange ganger før jeg inngikk noe samboerskap. Det er jamen ikke lett hverken å slippe andre til som omsorgspersoner for barna, eller for han, å plutselig ha ansvaret for barn.

Hvis det skjærer seg er det like trist for barna som om det skulle vært deres egen far. Barn blir minst ivaretatt når slike forhold ryker, fordi hverken han eller barna har rettigheter ovenfor hverandre.

Tenk deg godt om - kanskje dere har det bra som det er i dag? Som du sier - barna kommer i første rekke.

[Clue1365380406]

Jeg har vært i samme situasjon. Jeg har to barn, de er nokså store nå, den eldste jenta er 15 år. Den yngste på 11 bor hos meg, den eldste hos sin far, noe som fungerer utmerket.

Men over til saken. Min samboer har heller ikke barn. Jeg opplever ikke at han har problemer med å dele ansvaret med meg. Det hender f.eks at jeg er borte to-tre dager i slengen i forb med jobb, og da tar han det hele og fulle ansvar. Han kjører også hit og dit når det trengs. Det jeg ser her, er at han ikke involverer seg så mye i henne på det personlige planet. Hun involverer seg heller ikke så mye med ham. Men de går godt overens, og han sier det er viktig for ham at hun trives og har det bra.Og hun liker ham godt, selv om de ikke står hverandre så nært.

Jeg tror nok det kan være verre for din kjæreste om barna dine er små. Da krever de jo mer. Og han er kanskje redd for at han ikke får noe å si overfor dem. Det husker jeg vi snakket endel om. Hos oss fungerer det slik at vi bor jo her alle sammen, og har lik rett til å uttale oss. Det har stort sett gått fint. Enkelte sammenstøt har det vært med hun på 15, men det har gått seg til.

En viss tilvenningstid må en nok forvente. Og jeg tror du skal unngå å overbelaste ham med ansvar for ungene hvis dere skal flytte sammen. Og han må få lov til å si fra overfor ungene. Skjønner at han er litt skeptisk, han er jo vant til å ha bare seg selv å tenke på. Ta det gradvis.

Lykke til

[favn]

Jeg tenker at å velge en eller ei med barn også betyr å velge barna hans eller hennes.

Du må og skal sette barna først. Det sier seg selv. Og en skikkelig mann vil nok heller ikke at du skal bortprioritere barna til fordel for ham.

Imidlertid er det meningsløst å nekte seg kjærlighet og 'å ofre seg' for barna. Det blir de kanskje ikke spesielt lykkelige av, heller...

Du kan vel ikke gjøre annet enn å la tiden arbeide, finne en rytme på livet der alle konstellasjoner har plass, du-barn, du-kjæreste, du-barn-kjæreste og også kjæreste-barn.

Lykke til :-)

[Ørkenvandreren]

Jeg forstår din bekymring, men det er neppe lett å være steforelder.

Nasjonalforeningen for folkehelsen arrangerer jevnlig kurs som heter "Nyfamilien" (se http://www.nasjonalforeningen.no/ ), som går over en helg og nettopp tar opp alle sider ved, og utfordringer i, en stefamilie.