Adoptivbarn

[Gjest Calle Schewen]

En god venn av meg m/ektefelle er i tillegg til egne barn på 14 og 16, fosterforeldre for en gutt på ti år. De er snille og flinke, men det er en ting jeg reagerer på. De sier nemlig at når spørsmålet om de er like glad i fosterbarnet som sine egne en eller annen gang kommer opp, vil de svare at det er de ikke. Jeg reagerer på dette, men de mener at ærlighet i det lange løp lønner seg, og at det ville kommet til å bli synlig uansett. Jeg har forståelse for det synspunktet der, men samtidig synes jeg det er en ganske brutal melding å gi.

Er det noen som har erfaringer? Blir man foresten mindre glad i et fosterbarn enn sitt eget?

[Gjest jens2]

Jeg hadde ikke klart å bli like glad i et adoptivbarn som i mine egne. Kanskje ikke engagn om jeg ikke hadde egne barn!

Men jeg hadde hugget av meg huet før jeg gav uttrykk for det på noen som helst måte, ovenfor noen!!

[snø]

Hei,

du blander kortene litt her, synes jeg! Fosterbarn er barn man har til låns for kortere eller lengre periode. Barn man adopterer kan sidestilles med egenfødte barn. Bare for å rydde opp i begrepene :-)

Jeg har selv adoptert, et barn jeg og min mann elsker høyere enn livet selv. For oss er ikke fosterbarn et alternativ. Ikke fordi jeg tror jeg ikke hadde blitt glad i barnet, men fordi jeg tror jeg ikke hadde _våget_ å bli skikkelig glad i barnet. Siden det var et barn jeg etter all sannsynlighet kom til å miste igjen. Og en slik smerte ville jeg ikke ønsket å utsette meg selv for. Derfor tror jeg at jeg ikke hadde klart å elske et fosterbarn like høyt som mitt eget barn. (og derfor egner jeg meg neppe som fostermor...)

Følelsene mine vil altså ikke være avhengig av om jeg hadde født barnet eller ei. Jeg har jo ikke født barnet mitt - like fullt er hun min datter :-)

Jeg vet at for min del så er ikke det å elske et barn eller ikke knyttet opp til hvor vidt barnet er biologisk mitt.

Hvor vidt det er rett av disse foreldrene å si at de ikke er like glad i fosterbarnet sitt mener jeg vil være situasjonsbestemt. Er det et langtidsplassert barn, synes jeg kanskje de ikke burde være så åpne, men er det et korttidsplassert barn, så er det vel åpenbart at de ikke kan få samme følelsene for fosterbarnet som sine egne barn?

Mener i alle fall jeg :-)

Beste hilsen fra

[Gjest Calle Schewen]

Hei,

du blander kortene litt her, synes jeg! Fosterbarn er barn man har til låns for kortere eller lengre periode. Barn man adopterer kan sidestilles med egenfødte barn. Bare for å rydde opp i begrepene :-)

Jeg har selv adoptert, et barn jeg og min mann elsker høyere enn livet selv. For oss er ikke fosterbarn et alternativ. Ikke fordi jeg tror jeg ikke hadde blitt glad i barnet, men fordi jeg tror jeg ikke hadde _våget_ å bli skikkelig glad i barnet. Siden det var et barn jeg etter all sannsynlighet kom til å miste igjen. Og en slik smerte ville jeg ikke ønsket å utsette meg selv for. Derfor tror jeg at jeg ikke hadde klart å elske et fosterbarn like høyt som mitt eget barn. (og derfor egner jeg meg neppe som fostermor...)

Følelsene mine vil altså ikke være avhengig av om jeg hadde født barnet eller ei. Jeg har jo ikke født barnet mitt - like fullt er hun min datter :-)

Jeg vet at for min del så er ikke det å elske et barn eller ikke knyttet opp til hvor vidt barnet er biologisk mitt.

Hvor vidt det er rett av disse foreldrene å si at de ikke er like glad i fosterbarnet sitt mener jeg vil være situasjonsbestemt. Er det et langtidsplassert barn, synes jeg kanskje de ikke burde være så åpne, men er det et korttidsplassert barn, så er det vel åpenbart at de ikke kan få samme følelsene for fosterbarnet som sine egne barn?

Mener i alle fall jeg :-)

Beste hilsen fra

Det er et langtidsplassert barn som aldri kommer til å flytte tilbake. Barnet har ingen kontakt med sin mor eller far nå, men man vet jo aldri hva som kan komme til å skje. Egentlig er jeg ikke sikker på hvorfor de ikke kan adoptere barnet like godt? Jeg tror nok i dette tilfellet at det er en kontakt som kan komme til å vare livet ut.

Ellers takk for et reflektert og godt svar.

[Gjest Calle Schewen]

Jeg hadde ikke klart å bli like glad i et adoptivbarn som i mine egne. Kanskje ikke engagn om jeg ikke hadde egne barn!

Men jeg hadde hugget av meg huet før jeg gav uttrykk for det på noen som helst måte, ovenfor noen!!

Det er det jeg mener også.

[Gemini]

Det er et langtidsplassert barn som aldri kommer til å flytte tilbake. Barnet har ingen kontakt med sin mor eller far nå, men man vet jo aldri hva som kan komme til å skje. Egentlig er jeg ikke sikker på hvorfor de ikke kan adoptere barnet like godt? Jeg tror nok i dette tilfellet at det er en kontakt som kan komme til å vare livet ut.

Ellers takk for et reflektert og godt svar.

Det er ikke sikkert at foreldrene til dette fosterbarnet vil godkjenne en adopsjon. At barnevernet har sett det nødvendig (!) å ta omsorgen fra foreldrene og plassere det hos fosterforeldre fratar dem ikke ALLE rettigheter. Når man kommer inn på adopsjon kommer en rekke juridiske forhold inn i bildet, deriblant arverettigheter mm.

Dersom barnets foreldre med tid og stunder klarer å få skikk på livet sitt, tilstrekkelig for å ha omsorg for barn, vil kanskje barnet - til tross for all omsorgssvikt hittil i livet, velge å gjenoppta kontakten med foreldrene sine.

[Gjest fostermamman]

Vi har vært både fosterhjem og beredskapshjem, og er ivertfall glade i alle de som har vært innom her. Klart jentene "våre" som har vært her i mange år har en spesiell plass i hjertet vårt. Vi har ikke egne barn, men jeg kunne aldri (ALDRI) tenke meg å vise et barn at jeg var mer glad i et annet enn i det, og ivertfall ikke fortalt det.

Mener at viss en kjenner etter så har en kjærlighet nok til alle, men det er noen en må se litt ekstra etter alt som er positivt med. Men har det en fostersønn på 10. som skal bo der til han er 18 så mener jeg at det er brutalt å si det til ham at de er mer glad i de andre barna enn i ham. (Eller å handle på måter som han ser det). Det må jo være en forfærdlig beskjed å få for et barn eller en ungodom at du er ok men vi er ikke så glade i deg som i....

Mener som deg at det er stygt gjort å si sånt til et barn. Han sjønner det nok selv viss de ikke klarer å sjule det, men de trenger da ikke bekrefte mistankene hans. Som jeg sa at "jentene mine" har en spesiell plass i hjertet mitt, men jeg ville aldri drømme om å fortelle gutten som er her nå det, eller vise ham det.

Vi er voksne og bør kunne ta hensyn til barna våre, en trenger ikke å si alt høyt som en tenker. Og om noen hadde spurt meg om jeg var mer glad i et barn enn et annet - aldri om jeg hadde svart på et sånt spørsmål det er mitt problem og ingen annens for å si det sånn om det er sånn.....