Samværssak

[Gjest oppgitt]

Jeg sitter her og er forferdelig oppgitt. Skal i retten på fredag, der spørsmålet er om far skal ha samvær med barna. Far har vært/er rusmisbruker og har ikke sett barna sine fra de var 2 1/2 til de var 7. I mellomtiden har jeg etablert meg i et nytt forhold, som har vart nå i 4 1/2 og hvorpå barna oppfatter min nye mann som sin pappa. Vi er en "normal" familie som fungerer godt, barna har det bra og vi har et stabilt liv med trygge og faste rammer.Jeg mener det er galt å ta barna bort fra dette, da fars motiv, selvfølgelig er å få se barna sine, det skjønner jeg, men bortsett fra det, har hele saken dreid seg om hva min eks-mann har rett til. Han nekter barna pass, slik at vi kanskje må avlyse sårt etterlengtede ferie i desember, etter først å ha sagt ja- nei-ja-og til slutt nei, hvis han ikke får se barna. Også fordi han skal "ta" min nåværende mann og hoverer med at den som ler sist ler best!! I alle de årene han ikke har sett de, har han vist ingen/liten interesse for barna. Dette ønsker han å involvere barna i:Han: alko/stoff-problemer, samboer med ei som også har rusproblemer og som har vandret inn og ut av psykiatrisk. 3 søsken, hvor 2 er rusmisbrukere og ei har store psykiske problemer(lever i en annen verden), en far som har 20 år på psyk.institusjon bak seg, bor sammen med ei som er schizofren og har drept 2 av barna sine, mor som er en kjent figur i byen- alkoholiker (rødsprit), selv har/hatt også psykiske problemer. Han har også ei datter som er snart 9 år, som har heroinmisbrukere til mor og stefar og som han ønsker at "mine" barn skal involveres i, (de vet ikke at de har en søster til). I tillegg har han nettopp testet positivt på en narkotest i forbindelse med denne saken. Jeg mener det er feil å ta barna ut av et stabilt og harmonisk hjem for så å plassere de midt oppi noe sånt. Jeg ønsker ikke at barna skal identifisere seg med et slikt miljø, tatt i betraktning at deres utgangspunkt når det gjelder arvelige gener. Må legge til at jeg selv var svært ung når jeg fikk barna (tvillinger), jeg kjente ham ikke og det kan vel karakteriseres som et "uhell. Selv har jeg aldri vært borto noe som helst og har kun et ønske om barna mine skal få en så god og trygg oppvekst som mulig. Likevel får jeg beskjed nå fra min advokat at jeg kommer til å "tape" en denne rettsaken og at jeg bør inngå forlik om et så begrenset samvær som mulig. De hentyder hele tiden til Barneloven, og jeg trodde den var der for å beskytte barna. Ikke bare for å hevde fars rettigheter. Og i utgangspunktet mener jeg at barna bør ha samvær med begge foreldrene, men ikke for enhver pris. Har noen vært berørt av lignende saker ? Hører til stadighet om vanlige fedre som kjemper en desperat kamp for barna sine, jeg skjønner ikke helt problemet. I mitt tilfelle må jeg kjempe for å holde faren borte. Synspunkter??

[Gjest oppgitt]

Jeg sitter her og er forferdelig oppgitt. Skal i retten på fredag, der spørsmålet er om far skal ha samvær med barna. Far har vært/er rusmisbruker og har ikke sett barna sine fra de var 2 1/2 til de var 7. I mellomtiden har jeg etablert meg i et nytt forhold, som har vart nå i 4 1/2 og hvorpå barna oppfatter min nye mann som sin pappa. Vi er en "normal" familie som fungerer godt, barna har det bra og vi har et stabilt liv med trygge og faste rammer.Jeg mener det er galt å ta barna bort fra dette, da fars motiv, selvfølgelig er å få se barna sine, det skjønner jeg, men bortsett fra det, har hele saken dreid seg om hva min eks-mann har rett til. Han nekter barna pass, slik at vi kanskje må avlyse sårt etterlengtede ferie i desember, etter først å ha sagt ja- nei-ja-og til slutt nei, hvis han ikke får se barna. Også fordi han skal "ta" min nåværende mann og hoverer med at den som ler sist ler best!! I alle de årene han ikke har sett de, har han vist ingen/liten interesse for barna. Dette ønsker han å involvere barna i:Han: alko/stoff-problemer, samboer med ei som også har rusproblemer og som har vandret inn og ut av psykiatrisk. 3 søsken, hvor 2 er rusmisbrukere og ei har store psykiske problemer(lever i en annen verden), en far som har 20 år på psyk.institusjon bak seg, bor sammen med ei som er schizofren og har drept 2 av barna sine, mor som er en kjent figur i byen- alkoholiker (rødsprit), selv har/hatt også psykiske problemer. Han har også ei datter som er snart 9 år, som har heroinmisbrukere til mor og stefar og som han ønsker at "mine" barn skal involveres i, (de vet ikke at de har en søster til). I tillegg har han nettopp testet positivt på en narkotest i forbindelse med denne saken. Jeg mener det er feil å ta barna ut av et stabilt og harmonisk hjem for så å plassere de midt oppi noe sånt. Jeg ønsker ikke at barna skal identifisere seg med et slikt miljø, tatt i betraktning at deres utgangspunkt når det gjelder arvelige gener. Må legge til at jeg selv var svært ung når jeg fikk barna (tvillinger), jeg kjente ham ikke og det kan vel karakteriseres som et "uhell. Selv har jeg aldri vært borto noe som helst og har kun et ønske om barna mine skal få en så god og trygg oppvekst som mulig. Likevel får jeg beskjed nå fra min advokat at jeg kommer til å "tape" en denne rettsaken og at jeg bør inngå forlik om et så begrenset samvær som mulig. De hentyder hele tiden til Barneloven, og jeg trodde den var der for å beskytte barna. Ikke bare for å hevde fars rettigheter. Og i utgangspunktet mener jeg at barna bør ha samvær med begge foreldrene, men ikke for enhver pris. Har noen vært berørt av lignende saker ? Hører til stadighet om vanlige fedre som kjemper en desperat kamp for barna sine, jeg skjønner ikke helt problemet. I mitt tilfelle må jeg kjempe for å holde faren borte. Synspunkter??

[Gjest Fallos]

Fedre er kanskje ikke så ulike mødre. Hvis du hadde vært på det kjøret han var på, og han hadde hatt barna. Ville ikke du bli nokså desperat etter å treffe barna. Klarer du å være objektiv å vurdere hvorvidt han vil treffe barna for barnas skyld eller bare for å ødelegge for deg? - jeg tviler. Hvis barna ikke vet om rette faren sin, er det kanskje du som er årsak til det problemet dette medfører.

[Gjest Fallos]

Fedre er kanskje ikke så ulike mødre. Hvis du hadde vært på det kjøret han var på, og han hadde hatt barna. Ville ikke du bli nokså desperat etter å treffe barna. Klarer du å være objektiv å vurdere hvorvidt han vil treffe barna for barnas skyld eller bare for å ødelegge for deg? - jeg tviler. Hvis barna ikke vet om rette faren sin, er det kanskje du som er årsak til det problemet dette medfører.

[momsen]

Fedre er kanskje ikke så ulike mødre. Hvis du hadde vært på det kjøret han var på, og han hadde hatt barna. Ville ikke du bli nokså desperat etter å treffe barna. Klarer du å være objektiv å vurdere hvorvidt han vil treffe barna for barnas skyld eller bare for å ødelegge for deg? - jeg tviler. Hvis barna ikke vet om rette faren sin, er det kanskje du som er årsak til det problemet dette medfører.

Jeg har svart deg på foreldreforum!!!

[momsen]

Fedre er kanskje ikke så ulike mødre. Hvis du hadde vært på det kjøret han var på, og han hadde hatt barna. Ville ikke du bli nokså desperat etter å treffe barna. Klarer du å være objektiv å vurdere hvorvidt han vil treffe barna for barnas skyld eller bare for å ødelegge for deg? - jeg tviler. Hvis barna ikke vet om rette faren sin, er det kanskje du som er årsak til det problemet dette medfører.

Jeg har svart deg på foreldreforum!!!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "oppgitt".

Du har en svær historie å berette. Jeg forstår at du må ha jobbet hardt for å komme dit du er i dag med unger og familieliv. Det er også forståelig at du er urolig for alt som kan true det stabilie familielivet du og barna er i nå.

Når barnas far nå er på banen for å være være mer sammen med barna, blir det et vanskelig dielmma for deg. Jeg tror du er opptatt av å beskytte dine barn og skåne dem for dårlig påvirkning.

Likvel tror jeg din advokat sier noe riktig til deg. Du kan neppe vinne frem ved å nekte far.

Etter Lov om barn og foreldre, skal det svært mye til i dag for at en forelder skal nektes og fradømmes samvær. Selv den alvorligst stilte kan møte sin barn, men da med tilsyn under samværet.

Selv om du vet det best selv, vil du bli fortalt at du ikke kommer bort fra at barna dine har sin far som sitt opphav.

Klarer du å skille mellom barnas rettmessige behov for å bli kjent med sitt farderlige opphav, og at den samme mann ikke lever slik du liker og kan akseptere?

Barneloven er der for å beskytte barnas rett til samvær, også når en av foreldrene ikke orker å gå med på det.

Dersom det ender med forlik og enighet om samvær mellom far og barn, må det lages et plan for når og hvordan samværet skal være, og med hvem til stede.

Når far ikke har sett barna på så alle disse årene, må det lages en forsiktig plan for tilnærming. Men jeg regner med at du får bistand til slike planer.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "oppgitt".

Du har en svær historie å berette. Jeg forstår at du må ha jobbet hardt for å komme dit du er i dag med unger og familieliv. Det er også forståelig at du er urolig for alt som kan true det stabilie familielivet du og barna er i nå.

Når barnas far nå er på banen for å være være mer sammen med barna, blir det et vanskelig dielmma for deg. Jeg tror du er opptatt av å beskytte dine barn og skåne dem for dårlig påvirkning.

Likvel tror jeg din advokat sier noe riktig til deg. Du kan neppe vinne frem ved å nekte far.

Etter Lov om barn og foreldre, skal det svært mye til i dag for at en forelder skal nektes og fradømmes samvær. Selv den alvorligst stilte kan møte sin barn, men da med tilsyn under samværet.

Selv om du vet det best selv, vil du bli fortalt at du ikke kommer bort fra at barna dine har sin far som sitt opphav.

Klarer du å skille mellom barnas rettmessige behov for å bli kjent med sitt farderlige opphav, og at den samme mann ikke lever slik du liker og kan akseptere?

Barneloven er der for å beskytte barnas rett til samvær, også når en av foreldrene ikke orker å gå med på det.

Dersom det ender med forlik og enighet om samvær mellom far og barn, må det lages et plan for når og hvordan samværet skal være, og med hvem til stede.

Når far ikke har sett barna på så alle disse årene, må det lages en forsiktig plan for tilnærming. Men jeg regner med at du får bistand til slike planer.

[Gjest blabla]

Hei "oppgitt".

Du har en svær historie å berette. Jeg forstår at du må ha jobbet hardt for å komme dit du er i dag med unger og familieliv. Det er også forståelig at du er urolig for alt som kan true det stabilie familielivet du og barna er i nå.

Når barnas far nå er på banen for å være være mer sammen med barna, blir det et vanskelig dielmma for deg. Jeg tror du er opptatt av å beskytte dine barn og skåne dem for dårlig påvirkning.

Likvel tror jeg din advokat sier noe riktig til deg. Du kan neppe vinne frem ved å nekte far.

Etter Lov om barn og foreldre, skal det svært mye til i dag for at en forelder skal nektes og fradømmes samvær. Selv den alvorligst stilte kan møte sin barn, men da med tilsyn under samværet.

Selv om du vet det best selv, vil du bli fortalt at du ikke kommer bort fra at barna dine har sin far som sitt opphav.

Klarer du å skille mellom barnas rettmessige behov for å bli kjent med sitt farderlige opphav, og at den samme mann ikke lever slik du liker og kan akseptere?

Barneloven er der for å beskytte barnas rett til samvær, også når en av foreldrene ikke orker å gå med på det.

Dersom det ender med forlik og enighet om samvær mellom far og barn, må det lages et plan for når og hvordan samværet skal være, og med hvem til stede.

Når far ikke har sett barna på så alle disse årene, må det lages en forsiktig plan for tilnærming. Men jeg regner med at du får bistand til slike planer.

Jeg er klar over at barna har rett til å kjenne sitt opphav og at jeg ikke kommer bort fra det at han faktisk er barnas far.

Men loven sier jo at det først og fremst skal tas hensyn til hva som er barnas beste.

Spørsmålet her er jo om det virkelig er til barnas beste å ha kontakt med sin biologiske far.

Er det et reelt behov fra barnas side, eller er det foreldrenes behov det blir tatt hensyn til i første rekke?

Finnes det noe som helst positivt far kan bidra med, hvis ikke, hvor er da grunnlaget for kontakt?

Hvorfor er det i det hele tatt mulighet for å fremme en slik sak for retten, hvis den ikke blir behandlet individuelt, men forhåndsdømt, fordi noen har bestemt at i det i hvert tilfelle er barnets beste?

Utdrag fra barnekonvensjonen:

-" 1. Ved alle handlinger som vedrører barn og som foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal det først og fremst tas hensyn til hva som gavner barnet best."

Jeg har aldri lagt skjul på overfor barna hvem som er deres biologiske far og vi har en åpen dialog om dette i hjemmet. Likevel har de aldri ytret ønske om å treffe ham. Så lenge de får sine behov dekket både fysisk og psykisk, skjønner jeg ikke hvordan/hva godt det kan føre med seg å presentere barna for et slikt miljø. Hvem skal ta ansvaret når det går galt? Skal man bevisst gå inn for å øke sjansene for at de ender opp som sin far? Skal barna være nødt til å bli skuffet gang på gang av sin far, når det ikke er nødvendig?

Må legge til at jeg selv er vokst opp under lignende omstendigheter, jeg ble adoptert av min stefar da jeg var 12 år. Jeg har ikke hatt kontakt med min far siden jeg var 5 år,prøvde å ta kontakt med ham da jeg ble 18, men det førte ikke til videre kontakt. Den dag i dag er jeg glad for at mine foreldre valgte som de gjorde og jeg hadde en fin oppvekst og mitt tilfelle mener jeg at det var til mitt beste.

[Gjest blabla]

Hei "oppgitt".

Du har en svær historie å berette. Jeg forstår at du må ha jobbet hardt for å komme dit du er i dag med unger og familieliv. Det er også forståelig at du er urolig for alt som kan true det stabilie familielivet du og barna er i nå.

Når barnas far nå er på banen for å være være mer sammen med barna, blir det et vanskelig dielmma for deg. Jeg tror du er opptatt av å beskytte dine barn og skåne dem for dårlig påvirkning.

Likvel tror jeg din advokat sier noe riktig til deg. Du kan neppe vinne frem ved å nekte far.

Etter Lov om barn og foreldre, skal det svært mye til i dag for at en forelder skal nektes og fradømmes samvær. Selv den alvorligst stilte kan møte sin barn, men da med tilsyn under samværet.

Selv om du vet det best selv, vil du bli fortalt at du ikke kommer bort fra at barna dine har sin far som sitt opphav.

Klarer du å skille mellom barnas rettmessige behov for å bli kjent med sitt farderlige opphav, og at den samme mann ikke lever slik du liker og kan akseptere?

Barneloven er der for å beskytte barnas rett til samvær, også når en av foreldrene ikke orker å gå med på det.

Dersom det ender med forlik og enighet om samvær mellom far og barn, må det lages et plan for når og hvordan samværet skal være, og med hvem til stede.

Når far ikke har sett barna på så alle disse årene, må det lages en forsiktig plan for tilnærming. Men jeg regner med at du får bistand til slike planer.

Jeg er klar over at barna har rett til å kjenne sitt opphav og at jeg ikke kommer bort fra det at han faktisk er barnas far.

Men loven sier jo at det først og fremst skal tas hensyn til hva som er barnas beste.

Spørsmålet her er jo om det virkelig er til barnas beste å ha kontakt med sin biologiske far.

Er det et reelt behov fra barnas side, eller er det foreldrenes behov det blir tatt hensyn til i første rekke?

Finnes det noe som helst positivt far kan bidra med, hvis ikke, hvor er da grunnlaget for kontakt?

Hvorfor er det i det hele tatt mulighet for å fremme en slik sak for retten, hvis den ikke blir behandlet individuelt, men forhåndsdømt, fordi noen har bestemt at i det i hvert tilfelle er barnets beste?

Utdrag fra barnekonvensjonen:

-" 1. Ved alle handlinger som vedrører barn og som foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal det først og fremst tas hensyn til hva som gavner barnet best."

Jeg har aldri lagt skjul på overfor barna hvem som er deres biologiske far og vi har en åpen dialog om dette i hjemmet. Likevel har de aldri ytret ønske om å treffe ham. Så lenge de får sine behov dekket både fysisk og psykisk, skjønner jeg ikke hvordan/hva godt det kan føre med seg å presentere barna for et slikt miljø. Hvem skal ta ansvaret når det går galt? Skal man bevisst gå inn for å øke sjansene for at de ender opp som sin far? Skal barna være nødt til å bli skuffet gang på gang av sin far, når det ikke er nødvendig?

Må legge til at jeg selv er vokst opp under lignende omstendigheter, jeg ble adoptert av min stefar da jeg var 12 år. Jeg har ikke hatt kontakt med min far siden jeg var 5 år,prøvde å ta kontakt med ham da jeg ble 18, men det førte ikke til videre kontakt. Den dag i dag er jeg glad for at mine foreldre valgte som de gjorde og jeg hadde en fin oppvekst og mitt tilfelle mener jeg at det var til mitt beste.

[Gjest hawkwind]

Hei "oppgitt".

Du har en svær historie å berette. Jeg forstår at du må ha jobbet hardt for å komme dit du er i dag med unger og familieliv. Det er også forståelig at du er urolig for alt som kan true det stabilie familielivet du og barna er i nå.

Når barnas far nå er på banen for å være være mer sammen med barna, blir det et vanskelig dielmma for deg. Jeg tror du er opptatt av å beskytte dine barn og skåne dem for dårlig påvirkning.

Likvel tror jeg din advokat sier noe riktig til deg. Du kan neppe vinne frem ved å nekte far.

Etter Lov om barn og foreldre, skal det svært mye til i dag for at en forelder skal nektes og fradømmes samvær. Selv den alvorligst stilte kan møte sin barn, men da med tilsyn under samværet.

Selv om du vet det best selv, vil du bli fortalt at du ikke kommer bort fra at barna dine har sin far som sitt opphav.

Klarer du å skille mellom barnas rettmessige behov for å bli kjent med sitt farderlige opphav, og at den samme mann ikke lever slik du liker og kan akseptere?

Barneloven er der for å beskytte barnas rett til samvær, også når en av foreldrene ikke orker å gå med på det.

Dersom det ender med forlik og enighet om samvær mellom far og barn, må det lages et plan for når og hvordan samværet skal være, og med hvem til stede.

Når far ikke har sett barna på så alle disse årene, må det lages en forsiktig plan for tilnærming. Men jeg regner med at du får bistand til slike planer.

Selv om jeg ikke ble eksponert for akkurat slike tilstander når jeg hadde jenvlige besøk med min far i oppveksten; kan jeg garantere en ting: Om forholdene bare er i nærheten av hva "oppgitt" refererer til; vil barna hennes bli sterkt emosjonelt skadet av en eksponering til deres far; og de vil få store problemer med å få et "normalt" liv senere.

Hvor er rettferdigheten i dette?

[Gjest hawkwind]

Hei "oppgitt".

Du har en svær historie å berette. Jeg forstår at du må ha jobbet hardt for å komme dit du er i dag med unger og familieliv. Det er også forståelig at du er urolig for alt som kan true det stabilie familielivet du og barna er i nå.

Når barnas far nå er på banen for å være være mer sammen med barna, blir det et vanskelig dielmma for deg. Jeg tror du er opptatt av å beskytte dine barn og skåne dem for dårlig påvirkning.

Likvel tror jeg din advokat sier noe riktig til deg. Du kan neppe vinne frem ved å nekte far.

Etter Lov om barn og foreldre, skal det svært mye til i dag for at en forelder skal nektes og fradømmes samvær. Selv den alvorligst stilte kan møte sin barn, men da med tilsyn under samværet.

Selv om du vet det best selv, vil du bli fortalt at du ikke kommer bort fra at barna dine har sin far som sitt opphav.

Klarer du å skille mellom barnas rettmessige behov for å bli kjent med sitt farderlige opphav, og at den samme mann ikke lever slik du liker og kan akseptere?

Barneloven er der for å beskytte barnas rett til samvær, også når en av foreldrene ikke orker å gå med på det.

Dersom det ender med forlik og enighet om samvær mellom far og barn, må det lages et plan for når og hvordan samværet skal være, og med hvem til stede.

Når far ikke har sett barna på så alle disse årene, må det lages en forsiktig plan for tilnærming. Men jeg regner med at du får bistand til slike planer.

Selv om jeg ikke ble eksponert for akkurat slike tilstander når jeg hadde jenvlige besøk med min far i oppveksten; kan jeg garantere en ting: Om forholdene bare er i nærheten av hva "oppgitt" refererer til; vil barna hennes bli sterkt emosjonelt skadet av en eksponering til deres far; og de vil få store problemer med å få et "normalt" liv senere.

Hvor er rettferdigheten i dette?