Kravstor og storforlangende? Ja, jeg vet det..

[meningsløs]

Jeg har vært sammen med verdens beste kjærste i 1 år og 2 mnd. Fram til i høst bodde vi noenlunde på samme sted (Jeg bodde hos foreldrene mine og han studerte i en by 40 min unna). Jeg syntes egentlig det gikk greit, men i høst flyttet jeg litt lengre unna for å studere, jeg også. Jeg er bare 20 år, så jeg vet sikkert ikke mye om livet og hva som kommer til å skje, men jeg er så utrolig heldig som er sammen med kjæresten min. Han er verdens snilleste og mest tålmodige, og jeg kan ikke tenke meg livet uten ham.

Jeg skrev at jeg flyttet lengre unna, men det var ikke så veldig langt. Jeg valgte studiested så nærme som mulig for å ikke flytte så langt unna ham. Jeg hadde ingen mulighet til å studere på samme sted som ham, for han går på en liten høyskole med få fagtilbud.

Jeg skal begynne på "teknologi-studier" til høsten og han studerer informatikk. Han har ikke kommet langt i studiene, men snakker som om han har planer om å bo på samme sted som han gjør nå helt til han er ferdig med utdannelsen (som er 3-4 år til..)... Min utdannelse har jeg ingen mulighet til å ta så veldig mange steder, men han er derimot mer fleksibel.

Jeg vet ikke egentlig helt hvorfor, men det sårer meg at han har så få fremtidsplaner... Jeg mener ikke at jeg MÅ flytte sammen med ham eller at alt skal bli så veldig alvorlig, den typen er jeg ikke... Men det er for det meste jeg som besøker ham i helgene, ikke motsatt, og det går faktisk en del penger til tog som kunne blitt spart hvis vi hadde delt bosted...

I tillegg er har jeg fått en liten depresjon som følge av at jeg har flyttet til et helt nytt sted og ikke fått så stor kontakt med så mange, så jeg føler liksom at jeg trenger noen som kan holde rundt meg når ting er som verst..

Jeg har ofte tenkt på at jeg kanskje skremmer ham unna mer nå som jeg er deprimert, men jeg tror ærlig talt ikke det heller, for det er stort sett han som tar initiativ til å snakke om tingene og han viser stor bekymring for meg..

Dette ble mye surr, men jeg håper folk skjønner hva jeg prøver å si. Jeg vet jeg sikkert virker egoistisk og kravstor, men jeg kan ikke hjelpe for å føle som jeg gjør! Noen som har noen synspunkter?