Oss borderlinere - ?

[ulva]

Var hos psykiateren min i dag, og ble så opprørt over hva han hadde å si at jeg har grått i hele dag. Han fortalte hva de hadde fortalt om meg under innleggelsen, og jeg kjente meg alldeles ikke igjen!

Og jeg som trivdes så godt! Som syntes jeg var kommet på en så fin avdeling! Og så går de bak ryggen min på dette "hemmelige" møtet og forteller psykiateren min alle disse fryktelige ideene sine om hvorfor jeg handler som jeg gjør og føler og tenker som jeg gjør.

Tenk hva jeg ikke visste om meg selv! Jeg er sleip og utspekulert som nærmest "spiller" psykotisk for å få oppmerksomhet. Dessuten er jeg typisk boderline siden jeg ikke likte legen min og var livredd ham. Trodde han var besatt av en ond ånd. Men å nei, du - det var ikke han som var ond, men meg, og jeg bare projekterte det over på ham! Dessuten var jeg kravstor og ville bare ha de beste og mest erfarne pleierne, ikke de som gikk fra meg når jeg stod oppløst i tårer midt i gangen, f.eks, og som ikke taklet at jeg hadde det vanskelig. Og jeg gir derfor legen min dårlig selvfølelse, fordi jeg er så kravstor og krever av alle at de er så flinke - for jeg har jo selvsagt en alt-eller-ingenting tankegang.

Fy søren - er borderlinere i det hele tatt mennesker?! Hva er jeg egentlig verdt, som borderliner? Ikke rart han har lyst til å avslutte terapien, dersom dette er bildet han har av meg! Jeg er så ond, ond, ond, men vet det bare ikke selv! Og terapeuten min er lei av meg, det har han selv sagt. For han liker ikke mennesker som bare stirrer og stirrer ut i lufta og ikke vil svare når ting blir for vanskelige. Som dissosierer. Det er nesten like ille som når jeg åpner munnen og er uenig med ham.

Hvem er det som har forsett seg på diagnosen og har et anspent forhold til den? Ikke bare meg, iallefall! Hvorfor sier de en ting til meg, og en annen ting til psykiateren min? Og hvorfor får jeg først høre om dette nå - kunne de ikke ha tatt opp noe av dette under oppholdet?

Kanskje psykiateren min bare er stokk dum og forteller videre slikt som han bare skulle holdt kjeft om...

Nei, dette vil jeg ikke være - da vil jeg heller ikke være - som min typiske borderlinetankegang tilsier...

[pip]

Dette hørtes rart ut.

Er det mulig å ta kontakt med avdelingen å få bekreftet det psykiateren sier de har sagt om deg?

Hva om det virkelig er han som forvrenger, og sier det han vil du skal høre?

[elise-linnea]

Hei Ulva!

Kjenner meg godt igjen i det du beskriver! Tror dessverre det er et ganske vanlig syn blandt avdeligspersonale på psyk å "dømme" borderlinere på den måten. Som pasient i en sårbar livssituasjon, er dette det værste en kan høre! Man føler seg dolket i ryggen!

Jeg tror det beste du kan gjøre for deg selv, er å flytte fokuset vekk fra deres syn på deg og heller jobbe deg frem mot dine mål. Jeg vet det er lett for meg å si, men jeg håper du kan forsvare deg selv og si at du er mer enn en psykiatrisk diagnose.

Tror det er ganske vanlig at slike samtaler foregår mellom de ulike behandlerne i systemet, uten at pasienten er tilstede? Det er iallefall min erfaring. Dessuten er det mye kynisme ute og går......

[goliane]

Dette hørtes ille ut!

Men har hørt lignende ting før. Har ei borderlinedatter. Hun lot som hun var psykotisk, og lurte flere behandlere trill rundt. Det resultert i feilmedisinering, som igjen resultert i utagering, sjølskading, overdoser og mye mer. Typisk borderliner, sa de da.

De så ikke at borderlineren også var ei ulykkelig jente som trengte hjelp, og at hennes måte å be om hjelp på var å skaffe seg mye oppmerksomhet.

Noen behandlere ser seg blind på diagnosen. De ser bare diagnosen, ikke mennesket bak, og ikke årsakene til at dette mennesket har fått en personlighetsforstyrrelse.

Datteren min fikk til slutt en psykiater som drev med kognitiv terapi. Det endret tankemønster hos henne. Nå er hun nesten frisk. Iallfall er det slutt med voldsomme nedturer og hun ser med optimisme på framtida.

Spør psykiateren du går hos hva slags terapiform han bruker.

Og minn han om at du er Ulva, et tenkende, reflektert menneske som har vært så uheldig å få en borderlinediagnose.Så kan dere kanskje sammen finne en behandlingsform som gagner deg.

[Gjest tod]

Jeg tror det er mange som har en sammensetning av problemer og symtomer som rett og slett ikke passer inn under én spesifikk diagnose; da kan det kanskje være ekstra fristende å benytte en såpass 'flytende' diagnose som borderline - hvis pasienten trigger sterke reaksjoner hos behandleren er dette selvsagt ekstra fristende. Mye relevant kritikk fra pasienten kan dermed på en lettvint måte avfeies som 'typisk borderline'.

Diagnosesystemene det opereres med i dag er jo ellers temmelig overflatiske og rigide - det legges betydelig vekt på observerbar atferd, mens betydningen av underliggende dynamikk er tona ned. Dette kan føre til en skjematisk og tilsynelatende 'enkel' måte å behandle en pasient på: la pasienten fylle ut noen skjema, kalkuler resultatet, finn korresponderende diagnose og slå så opp i behandlingsmanual/felleskatalog for foreskrevet behandling. Dette tyder på en historieløs og naiv holding, med lite evne til refleksjon og problematisering av eget fagfelt - men kanskje verst av alt kan det være symtomatisk for en angst hos terapeuten i forhold til å møte pasienten som et menneske, uten den beskyttende diagnosen imellom. Personlig har _overhodet_ ikke respekt for behandlere som opererer på denne måten, og jeg ville aldri gått til en slik behandler.

Hvorvidt det står 'borderline' eller ikke i journalen min veit jeg ikke, og foreløpig har jeg ikke tenkt å spørre - men jeg har registrert at jeg har en del av symptomene. Dette gjør meg jo ikke til et umenneske. Diagnose eller ikke diagnose - alle har forskjellige personlighetsstrukturer, sterke og svake sider. For min egen del veit kan jeg tenke meg flere områder hvor jeg er mer moden enn enkelte behandlere jeg har vært borti.

Man skal være forsiktig med å la psykiatrien definere en som menneske. De har ikke eneretten på menneskekunnskap. Personling foretrekker jeg Hamsun og Prost framfor DSM-IV.

[frosken]

Ingenting er som psykiatrien når den virkelig slår til...

De som evt. har fått en lite gunstig personlighetsutvikling i sin barndom, får sikkert et puff i riktig retning når en ting kommuniseres til dem - og en annen ting bak deres rygg...

Forsøk å hold fast ved at du egentlig har oppfattet psykiateren din som en som ønsker å hjelpe deg, ulva! Jeg synes det var bra at han fortalte deg hva som foregår - selv om det var vondt for deg å høre...

Borderline må da være omtrent den mest stigmatiserende diagnosen man nå kan ha i psykiatrien.

[ulva]

Dette hørtes ille ut!

Men har hørt lignende ting før. Har ei borderlinedatter. Hun lot som hun var psykotisk, og lurte flere behandlere trill rundt. Det resultert i feilmedisinering, som igjen resultert i utagering, sjølskading, overdoser og mye mer. Typisk borderliner, sa de da.

De så ikke at borderlineren også var ei ulykkelig jente som trengte hjelp, og at hennes måte å be om hjelp på var å skaffe seg mye oppmerksomhet.

Noen behandlere ser seg blind på diagnosen. De ser bare diagnosen, ikke mennesket bak, og ikke årsakene til at dette mennesket har fått en personlighetsforstyrrelse.

Datteren min fikk til slutt en psykiater som drev med kognitiv terapi. Det endret tankemønster hos henne. Nå er hun nesten frisk. Iallfall er det slutt med voldsomme nedturer og hun ser med optimisme på framtida.

Spør psykiateren du går hos hva slags terapiform han bruker.

Og minn han om at du er Ulva, et tenkende, reflektert menneske som har vært så uheldig å få en borderlinediagnose.Så kan dere kanskje sammen finne en behandlingsform som gagner deg.

Men poenget er jo at jeg ikke spiller! For meg var det dødens virkelig, og jeg var vettskremt. Og de ba meg bare ta meg sammen, for det var jo ikke psykotisk! Men jeg fikk bare mer panikk. Nå går jeg på Risperdal, som er et anti-psykotika, og hjernen min fungerer faktisk bedre. For første gang på lenge.

[ulva]

Jeg tror det er mange som har en sammensetning av problemer og symtomer som rett og slett ikke passer inn under én spesifikk diagnose; da kan det kanskje være ekstra fristende å benytte en såpass 'flytende' diagnose som borderline - hvis pasienten trigger sterke reaksjoner hos behandleren er dette selvsagt ekstra fristende. Mye relevant kritikk fra pasienten kan dermed på en lettvint måte avfeies som 'typisk borderline'.

Diagnosesystemene det opereres med i dag er jo ellers temmelig overflatiske og rigide - det legges betydelig vekt på observerbar atferd, mens betydningen av underliggende dynamikk er tona ned. Dette kan føre til en skjematisk og tilsynelatende 'enkel' måte å behandle en pasient på: la pasienten fylle ut noen skjema, kalkuler resultatet, finn korresponderende diagnose og slå så opp i behandlingsmanual/felleskatalog for foreskrevet behandling. Dette tyder på en historieløs og naiv holding, med lite evne til refleksjon og problematisering av eget fagfelt - men kanskje verst av alt kan det være symtomatisk for en angst hos terapeuten i forhold til å møte pasienten som et menneske, uten den beskyttende diagnosen imellom. Personlig har _overhodet_ ikke respekt for behandlere som opererer på denne måten, og jeg ville aldri gått til en slik behandler.

Hvorvidt det står 'borderline' eller ikke i journalen min veit jeg ikke, og foreløpig har jeg ikke tenkt å spørre - men jeg har registrert at jeg har en del av symptomene. Dette gjør meg jo ikke til et umenneske. Diagnose eller ikke diagnose - alle har forskjellige personlighetsstrukturer, sterke og svake sider. For min egen del veit kan jeg tenke meg flere områder hvor jeg er mer moden enn enkelte behandlere jeg har vært borti.

Man skal være forsiktig med å la psykiatrien definere en som menneske. De har ikke eneretten på menneskekunnskap. Personling foretrekker jeg Hamsun og Prost framfor DSM-IV.

Skulle ønske jeg kunne oppleve det slik som deg - de har alt for stor makt over meg, som bare ved å ytre noen meninger kan få meg til å føle meg slik som dette! Men jeg følte meg ikke mye verdt etter timen i går... Nå forsøker jeg å holde fast det hvordan det faktisk var, før det kommer fra tredjeperson. Hva pleierne sa til MEG. At jeg faktisk har hatt nytte av den nye medisinen. Men jeg er så redd for at de ikke skal forstå at jeg blir verre, og at jeg er veldig syk. De ser bare den fasaden jeg har båret hele livet...

[Gjest tod]

Skulle ønske jeg kunne oppleve det slik som deg - de har alt for stor makt over meg, som bare ved å ytre noen meninger kan få meg til å føle meg slik som dette! Men jeg følte meg ikke mye verdt etter timen i går... Nå forsøker jeg å holde fast det hvordan det faktisk var, før det kommer fra tredjeperson. Hva pleierne sa til MEG. At jeg faktisk har hatt nytte av den nye medisinen. Men jeg er så redd for at de ikke skal forstå at jeg blir verre, og at jeg er veldig syk. De ser bare den fasaden jeg har båret hele livet...

Men er psykiateren du går til fast enig i diagnosen da? Såvidt jeg husker fra noen av de tidligere innleggene dine har du og psykiateren din diskutert mye fram og tilbake omkring diagnoser og kommet til at du ikke har borderline? Den faste behandleren din kjenner deg vel bedre, og har dermed et bedre grunnlag for å stille/ikke stille en diagnose, enn legene på en avdeling hvor du var innlagt over en relativt sett kort periode?

Det kan virke som om borderlinediagnosen av og til benyttes for å 'avskrive' eller 'forklare' pasienter behnadleren av en eller annen (mer eller mindre personlig) årsak finner brysomme. I mange tilfeller tror jeg folk har en kombinasjon av symptomer som som gjør at de møter mange diagnoser (eller nesten møter dem), men ikke passer ordentlig inn i en enkelt. Jeg tror derfor at det ofte er mer hensiktsmessig å snakke om konfliktpatologi (klassiske nevroser) og defektpatologi (borderline, narsissisme, psykoser) - og at mange har en kombinasjon av disse.

Og så skal man jo vokte seg for å ensidig patologisere alt mulig. Det at man lettere enn andre har en tendens til å gå inn i psykoser kan også innebære at man har mer kontakt med andre med basale, grunnleggende krefter i sinnet - mange kunstnere ser for eksempel ut til å ha hatt en slik personlighetsstruktur. At man er impulsiv kan også innebære at man er ekstra morsom og spontan. Osv.

[ulva]

Men er psykiateren du går til fast enig i diagnosen da? Såvidt jeg husker fra noen av de tidligere innleggene dine har du og psykiateren din diskutert mye fram og tilbake omkring diagnoser og kommet til at du ikke har borderline? Den faste behandleren din kjenner deg vel bedre, og har dermed et bedre grunnlag for å stille/ikke stille en diagnose, enn legene på en avdeling hvor du var innlagt over en relativt sett kort periode?

Det kan virke som om borderlinediagnosen av og til benyttes for å 'avskrive' eller 'forklare' pasienter behnadleren av en eller annen (mer eller mindre personlig) årsak finner brysomme. I mange tilfeller tror jeg folk har en kombinasjon av symptomer som som gjør at de møter mange diagnoser (eller nesten møter dem), men ikke passer ordentlig inn i en enkelt. Jeg tror derfor at det ofte er mer hensiktsmessig å snakke om konfliktpatologi (klassiske nevroser) og defektpatologi (borderline, narsissisme, psykoser) - og at mange har en kombinasjon av disse.

Og så skal man jo vokte seg for å ensidig patologisere alt mulig. Det at man lettere enn andre har en tendens til å gå inn i psykoser kan også innebære at man har mer kontakt med andre med basale, grunnleggende krefter i sinnet - mange kunstnere ser for eksempel ut til å ha hatt en slik personlighetsstruktur. At man er impulsiv kan også innebære at man er ekstra morsom og spontan. Osv.

Det er så godt å lese svarene dine - synes du har noen veldig viktige tanker!

Psykiateren min har stilt diagnosen borderline, men mener selv at det passer ganske dårlig i det henseende at jeg ikke er noen "typisk" borderline. Og ja, vi har diskutert diagnoser opp og ned og i mente! Jeg passer ganske enkelt ikke inn i noen enkelt diagnose - akkurat slik du antyder. Jeg har mye dissosiativt, noe psykoser/vrangforestillinger og en del nevroser.

Men jeg får fremdeles ikke forklart hvordan jeg strever med å mestre hverdagene, at jeg rett og slett "blir borte" i stressede situasjoner, f.eks., og at disse reaksjonene gjør at jeg ikke lenger tør å gå ut alene. Jeg tar meg nå korte turer, og føler meg litt tryggere fordi jeg går på Risperdal. Kanskje ikke hjernen min finner ut at den skal koble ut da? Dette er så skremmende og invalidiserende at jeg nå er i ferd med å gi opp utdannelsen, og ikke lenger føler meg trygg når jeg har ansvaret for sønnen min. Jeg orker ikke å bære ansvaret for mer enn mitt eget liv - jeg vet jo aldri når det "klikker".

Og det er dette jeg aldri får noen forklaring på: Disse episodene som kommer tettere og tettere. Det siste halve året har jeg enten vært på skolen eller i senga. Jeg er sykelig trett det meste av døgnet. Heller ikke det får jeg noen forklaring på. De vet bare hva det ikke skyldes, at de i det minste ikke er søvnapnè.

Når jeg tenker meg om er jeg faktisk livredd for at de skal fjerne medisinene mine, for da vet jeg at jeg stryker med. Jeg takler ikke de nedturene jeg får da, det ender med selvmord. Men jeg orker uansett ikke dette stort mer - vet bare ikke riktig helt hvordan jeg skal få sagt det. Prøver å unngå å si det med nye selvmordsforsøk, men føler at jeg ikke når frem. JEG har i det minste ikke tenkt til å være her for å finne ut hvor dårlig jeg ender med å bli! Da velger jeg heller en ny overdose. Og så håper jeg jo selvsagt at det ikke ender med det. Men slik jeg har det, kan jeg ikke ha det stort lenger. Det føles som å rotne innenfra. Det er akkurat det jeg gjør: Råtner innenfra.

[goliane]

Men poenget er jo at jeg ikke spiller! For meg var det dødens virkelig, og jeg var vettskremt. Og de ba meg bare ta meg sammen, for det var jo ikke psykotisk! Men jeg fikk bare mer panikk. Nå går jeg på Risperdal, som er et anti-psykotika, og hjernen min fungerer faktisk bedre. For første gang på lenge.

Trodde ikke at du spilte psykotisk, Ulva.

Poenget skulle være at noen behandlere ser seg så blinde på diagnosen at de at de glemmer at borderlinere er individer og at de er like forskjellige som mennesker flest.

Det er kanskje sånn at når du sier du har psykoser, tror de du lyver. For det gjør noen borderlinere, nemlig, lyver, altså.Men ikke nødvendigvis alle.

Det er flott at du får medidiner som hjelper.

Syns du stort sett det går bedre nå?

[ulva]

Trodde ikke at du spilte psykotisk, Ulva.

Poenget skulle være at noen behandlere ser seg så blinde på diagnosen at de at de glemmer at borderlinere er individer og at de er like forskjellige som mennesker flest.

Det er kanskje sånn at når du sier du har psykoser, tror de du lyver. For det gjør noen borderlinere, nemlig, lyver, altså.Men ikke nødvendigvis alle.

Det er flott at du får medidiner som hjelper.

Syns du stort sett det går bedre nå?

Ja, hvis jeg kunne slutte å krangle med psykiateren min, så ville alt straks være mye bedre. Tror jeg må innse at vi snart har kommet så langt som vi kan sammen. Han gjør meg faktisk mer deprimert, ikke bedre.

Ja, borderlinere er individer og i høyeste grad mennesker! Tror NHD skrev at det finnes over 500 ulike typer etter hvilke symptomer de har. Det er en sekkediagnose, med andre ord, for mennesker som har opplevd mye vondt og fått forstyrret sin utvikling.

[Gjest tod]

Det er så godt å lese svarene dine - synes du har noen veldig viktige tanker!

Psykiateren min har stilt diagnosen borderline, men mener selv at det passer ganske dårlig i det henseende at jeg ikke er noen "typisk" borderline. Og ja, vi har diskutert diagnoser opp og ned og i mente! Jeg passer ganske enkelt ikke inn i noen enkelt diagnose - akkurat slik du antyder. Jeg har mye dissosiativt, noe psykoser/vrangforestillinger og en del nevroser.

Men jeg får fremdeles ikke forklart hvordan jeg strever med å mestre hverdagene, at jeg rett og slett "blir borte" i stressede situasjoner, f.eks., og at disse reaksjonene gjør at jeg ikke lenger tør å gå ut alene. Jeg tar meg nå korte turer, og føler meg litt tryggere fordi jeg går på Risperdal. Kanskje ikke hjernen min finner ut at den skal koble ut da? Dette er så skremmende og invalidiserende at jeg nå er i ferd med å gi opp utdannelsen, og ikke lenger føler meg trygg når jeg har ansvaret for sønnen min. Jeg orker ikke å bære ansvaret for mer enn mitt eget liv - jeg vet jo aldri når det "klikker".

Og det er dette jeg aldri får noen forklaring på: Disse episodene som kommer tettere og tettere. Det siste halve året har jeg enten vært på skolen eller i senga. Jeg er sykelig trett det meste av døgnet. Heller ikke det får jeg noen forklaring på. De vet bare hva det ikke skyldes, at de i det minste ikke er søvnapnè.

Når jeg tenker meg om er jeg faktisk livredd for at de skal fjerne medisinene mine, for da vet jeg at jeg stryker med. Jeg takler ikke de nedturene jeg får da, det ender med selvmord. Men jeg orker uansett ikke dette stort mer - vet bare ikke riktig helt hvordan jeg skal få sagt det. Prøver å unngå å si det med nye selvmordsforsøk, men føler at jeg ikke når frem. JEG har i det minste ikke tenkt til å være her for å finne ut hvor dårlig jeg ender med å bli! Da velger jeg heller en ny overdose. Og så håper jeg jo selvsagt at det ikke ender med det. Men slik jeg har det, kan jeg ikke ha det stort lenger. Det føles som å rotne innenfra. Det er akkurat det jeg gjør: Råtner innenfra.

Jeg tror jeg skjønner litt av det du sier om hvordan du har problemer med å få sagt at du ikke orker mer: hvordan få til å uttrykke smerten adekvat? Selv kan jeg oppleve at jeg nok kan framstå som om jeg har en god del selvinnsikt - og klarhet og kontroll - når jeg sitter hos psykologen; saken er jo nettopp at denne settingen er så trygg og strukturert at den 'sprø' oppførselen min ikke melder seg på samme måte som i mer kaotiske (les: virkelighetsnære) sammenhenger. F.eks. kutta jeg opp armen min med ei knust flaske da jeg kom hjem fra en tur på byen for noen dager sida. Jeg har ikke skada meg selv på lenge, og like etterpå kunne jeg ikke skjønne hvorfor jeg hadde gjort det; så slo det meg at jeg kanskje gjorde det for å kunne vise smerten til psykologen min, så å si bevise eksistensen av smerten ved å holde fram den stygge, arrete armen foran hennes seende seende ansikt.

Jeg har også hatt en tendens til å komme inn i det den forrige psykologen min mente var dissosiative tilstander; vi brukte mye tid på å snakke om disse - men hvordan skal man klare å forklare en tilstand som skiller seg kvalitativt fra den 'vanlige virkelighetsopplevelsen'?

Hvis man er 'intellektuelt anlagt', fortrolig med språket, så kan man kanskje lett framstå som mer ressurssterk i en terapisituasjon enn man i realiteten er. F.eks. føler jeg at jeg undertrykker en del impulser og handlinger som kanskje mer direkte kunne uttrykke den smerten jeg føler, fordi jeg anser disse utrykkene som 'uelegante', lite raffinerte - og så har jeg vel et behov for ikke å havne i disse kategoriene, da - ikke være 'bare en vanlig fyr'.

Av og til føles det som om språket og refleksjonen legger seg som at ildfast glass over en hard vill glødende smerte sånn at ingen andre mennesker kan fatte intensiteten i den. Jeg syns Virginia Woolf har formulert det bra: Jeg trenger et hyl, et skrik.

Men likevel: jeg tror det er verdt å forsøke å formidle den. Rett og slett bare forsøke å si det, igjen og igjen, og være i det så lenge man orker og så forsøke på nytt.

Ønsker deg alt godt, Ulva.