Liten gutt sviktet av pappa?

[Gjest Sunflower]

Hei,

Min 6 år gamle gutt har nettopp fått vite at hans far har bestemt seg for å flytte til utlandet sammen med sin nye familie. Faren har også startet på nytt for noen år siden, lik som jeg (moren).

Gutten har i løpet av det siste året fått 2 lillebrødre - med kun måneders mellomrom. Dette i seg selv er jo ikke enkelt for ham. Han var ganske liten da vi skilte lag, så han har fått dette gradvis, og tatt det tilsynelatende pent. Han har en "stefar" (min samboer) som tok seg veldig godt av ham til å begynne med, med som og har sine barn fra tidligere forhold som krever enormt mye og sliter ham ut. Nå, etter at han fikk sin "egen" nye baby i huset er det den lille han vier mest oppmerksomhet. Jeg føler vel at min samboer burde "bry" seg mer - men det gjør han altså ikke.

Jeg er en del alene med dem pga samboeren min som arbeider mye. Jeg ser det går mest tid til den minste som jo krever meg hele tiden - men gjør så godt jeg kan med den eldste, hvilket jeg føler ikke er godt nok!

Han har hatt vanlig samvær med sin far og hans nye familie. Alt har vært problemfritt hele tiden, ingen krangling/sjalusi mellom hverken store eller små, eller andre problemer som lett kan oppstå når en er i en slik situasjon.

Min sønn tar dette med flyttingen velding tungt (selvfølgelig). Han tar det tilsynelatende pent - han er stolt og veldig diplomatisk, men prøver jeg å gå litt mer i dybden og snakke om hvordan han f.eks. føler det inni seg osv. så kommer tårene - han er egentlig en sart gutt, og jeg har veldig vondt av ham! Han sier ikke at han ikke vil at pappa skal flytte, han sier bare at han er lei seg for det og at han deretter må reise med fly for å besøke pappa, at han aldri kommer til å glemme pappaen sin, osv..

Jeg prøver så godt jeg kan å få ham til å tenke på andre ting, det er minst 6 mnd til faren flytter, kanskje til sommeren. Jeg prøver å være ekstra oppmerksom mot ham, men jeg vet at jeg (han) ikke har nådd toppen av problemene med dette.. jeg er veldig bekymret for hvordan det skal gå med min sønn.. faren svikter ham jo, det innrømmer han selv. Samboeren hans vil hjem til sin familie..men hva er viktigst? At et barn har sin far eller at en voksen dame har sine foreldre i nærheten? Gutten kommer jo sikkert til å ha noe samvær med sin far, men jeg antar det kommer til å "dabbe av" etter hvert, tror nok at gutten selv kommer til å velge å være hjemme i ferier o.l. Dessuten vil han jo aldri kunne være en far for gutten dersom han kun har ham på besøk 3-4? ganger i året..

Forholdet til meg og min samboer er ikke av det aller beste, noe som ikke gjør saken bedre. Men jeg VIL få det til! Vil ikke splitte opp flere familier nå.. jeg har opplevd og sett for mange sårede mennesker. Familier splittes opp altfor lett, og hvem er taperne? Jo barna, som trenger trygghet og rammer.

Jeg vil gjerne ha råd om hvordan jeg kan takle dette med gutten - og gjøre det så godt som mulig for ham fremover, er redd han skal ta stor skade av at faren svikter ham på denne måten. Jeg skal ihverfall ikke svikte!

Hører gjerne fra deg, Solveig - samt andre som har erfaringer med lignende.

Hilsen fra "fortvilet"

[Gjest Sunflower]

Hei,

Min 6 år gamle gutt har nettopp fått vite at hans far har bestemt seg for å flytte til utlandet sammen med sin nye familie. Faren har også startet på nytt for noen år siden, lik som jeg (moren).

Gutten har i løpet av det siste året fått 2 lillebrødre - med kun måneders mellomrom. Dette i seg selv er jo ikke enkelt for ham. Han var ganske liten da vi skilte lag, så han har fått dette gradvis, og tatt det tilsynelatende pent. Han har en "stefar" (min samboer) som tok seg veldig godt av ham til å begynne med, med som og har sine barn fra tidligere forhold som krever enormt mye og sliter ham ut. Nå, etter at han fikk sin "egen" nye baby i huset er det den lille han vier mest oppmerksomhet. Jeg føler vel at min samboer burde "bry" seg mer - men det gjør han altså ikke.

Jeg er en del alene med dem pga samboeren min som arbeider mye. Jeg ser det går mest tid til den minste som jo krever meg hele tiden - men gjør så godt jeg kan med den eldste, hvilket jeg føler ikke er godt nok!

Han har hatt vanlig samvær med sin far og hans nye familie. Alt har vært problemfritt hele tiden, ingen krangling/sjalusi mellom hverken store eller små, eller andre problemer som lett kan oppstå når en er i en slik situasjon.

Min sønn tar dette med flyttingen velding tungt (selvfølgelig). Han tar det tilsynelatende pent - han er stolt og veldig diplomatisk, men prøver jeg å gå litt mer i dybden og snakke om hvordan han f.eks. føler det inni seg osv. så kommer tårene - han er egentlig en sart gutt, og jeg har veldig vondt av ham! Han sier ikke at han ikke vil at pappa skal flytte, han sier bare at han er lei seg for det og at han deretter må reise med fly for å besøke pappa, at han aldri kommer til å glemme pappaen sin, osv..

Jeg prøver så godt jeg kan å få ham til å tenke på andre ting, det er minst 6 mnd til faren flytter, kanskje til sommeren. Jeg prøver å være ekstra oppmerksom mot ham, men jeg vet at jeg (han) ikke har nådd toppen av problemene med dette.. jeg er veldig bekymret for hvordan det skal gå med min sønn.. faren svikter ham jo, det innrømmer han selv. Samboeren hans vil hjem til sin familie..men hva er viktigst? At et barn har sin far eller at en voksen dame har sine foreldre i nærheten? Gutten kommer jo sikkert til å ha noe samvær med sin far, men jeg antar det kommer til å "dabbe av" etter hvert, tror nok at gutten selv kommer til å velge å være hjemme i ferier o.l. Dessuten vil han jo aldri kunne være en far for gutten dersom han kun har ham på besøk 3-4? ganger i året..

Forholdet til meg og min samboer er ikke av det aller beste, noe som ikke gjør saken bedre. Men jeg VIL få det til! Vil ikke splitte opp flere familier nå.. jeg har opplevd og sett for mange sårede mennesker. Familier splittes opp altfor lett, og hvem er taperne? Jo barna, som trenger trygghet og rammer.

Jeg vil gjerne ha råd om hvordan jeg kan takle dette med gutten - og gjøre det så godt som mulig for ham fremover, er redd han skal ta stor skade av at faren svikter ham på denne måten. Jeg skal ihverfall ikke svikte!

Hører gjerne fra deg, Solveig - samt andre som har erfaringer med lignende.

Hilsen fra "fortvilet"

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "Sunflower" (Du har så fint nick)

Det er ikke lett å si noe støttende og gi gode råd på ditt spørsmål. Når pappa til lillegutt på 6 år, skal flytte til et annet land, kjennes det trist og tomt, for både voksne og barn som er involvert i hverandre. Det må bli mindre samvær og kontakt fysisk.

Men det hjelper jo ikke at du bebreider barnets far for å svikte gutten sin.

Hva kan du da gjøre som mor.

For det første kan du og barnets far være åpne og tydelige om alt som skal skje overfor lillegutt. Barn skjønner mer enn vi tror.

Dernest kan moderne kommunikasjon hjelpe et stykke på vei. Bruk brevskriving, tlf av og til, og internett. Kan far og lillegutt snakke sammen på mail når far flytter?

Og så til deg spesielt sunflower. Du skal ha omsorg for gutten din og se til at han har det så godt som mulig. Men du kan ikke ha ansvar for å holde savn og sorg unna gutten din. Vi mødre påtar oss lett jobben med å skjerme barna og dermed slite oss ut av bekymring.

For alt det du vet kan lillegutt som nå sørger over sin fars flytting, vende seg til fars utlendighet, og etterhvert ha et godt og fint liv med sin familie i Norge - og med besøk til fars familie i utlandet.

P.s. Ha mer fokus på samboerforholdet ditt for å trives bedre i det.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "Sunflower" (Du har så fint nick)

Det er ikke lett å si noe støttende og gi gode råd på ditt spørsmål. Når pappa til lillegutt på 6 år, skal flytte til et annet land, kjennes det trist og tomt, for både voksne og barn som er involvert i hverandre. Det må bli mindre samvær og kontakt fysisk.

Men det hjelper jo ikke at du bebreider barnets far for å svikte gutten sin.

Hva kan du da gjøre som mor.

For det første kan du og barnets far være åpne og tydelige om alt som skal skje overfor lillegutt. Barn skjønner mer enn vi tror.

Dernest kan moderne kommunikasjon hjelpe et stykke på vei. Bruk brevskriving, tlf av og til, og internett. Kan far og lillegutt snakke sammen på mail når far flytter?

Og så til deg spesielt sunflower. Du skal ha omsorg for gutten din og se til at han har det så godt som mulig. Men du kan ikke ha ansvar for å holde savn og sorg unna gutten din. Vi mødre påtar oss lett jobben med å skjerme barna og dermed slite oss ut av bekymring.

For alt det du vet kan lillegutt som nå sørger over sin fars flytting, vende seg til fars utlendighet, og etterhvert ha et godt og fint liv med sin familie i Norge - og med besøk til fars familie i utlandet.

P.s. Ha mer fokus på samboerforholdet ditt for å trives bedre i det.