Flytte, eller ikke flytte....

[PIPPUS]

Traff en mann for to år siden som har sine barn fra tidligere ekteskap annenhver uke. Jeg har selv en datter på 6, faren bor i utlandet, slik at jeg har ingen avlastning. Driver eget firma, og lot mannen min (vi giftet oss for ett år siden) begynne å jobbe i mitt firma. I tillegg byttet vi ut min leide leilghet og hans eide på 65 m2 til fordel for rekkehus. Nå viser det seg at han foretrekker ikke å jobbe, ikke stelle sine egne barn, og hvertfall IKKE ta tak i regningsbunken... Det betyr i korte trekk at jeg har "arvet" hans jobb med hans barn, jobber MANGE timer ekstra for å betale renter/avdrag på hus, hans bidrag, hans barns SFO etc. etc i tillegg til mitt eget. Vi krangler aldri om de tingene "vanlige" familier har problemer med, som husarbeid, matlaging, klesvask etc., men jeg blir fysisk og psykisk sliten av å føle at jeg har alt ansvaret alene for at vi skal ha tak over hodet og at hans barn har et hjem hos oss. Ønsker (har vel egentlig bestemt meg) for å flytte herfra, da mannen jeg ble forelsket i er forsvunnet. Han sitter foran TV hver kveld mens jeg jobber, og om jeg er i stuen snakker han med TV og ikke med meg. Har dårlig samvittighet for hans barn da jeg vet/tror han ikke kan beholde huset om jeg tar med meg datteren min og flytter. Men samtidig kan det ikke være riktig at jeg skal slite meg helt ut for at han skal ha det enkelt? Han har ikke engang ryddet i rotet han flyttet med seg fra tidligere loft/kjeller, slik at mine eiendeler, inkl. bilder, klær og persi\onlige eiendeler, fortsatt ligger på lager etter to år, da det ikke er plass her..... Jeg har mao KUN 6-8 pappesker å ta med meg om jeg går. Resten av livet mitt er visket vekk... og dette plager meg VELDIG. Hva hadde andre gjort i min situasjon?

I tillegg plager det meg å reise på jobb om kvelden da datteren min ikke trives alene med mannen min, sier hun ikke får trøst om hun er lei seg og eller at hun blir ledd av fordi hun "surver" etter mamma. Har flere ganger bedt han "gidde" å gi bort litt trøst/omsorg for at hun skal føle seg trygg med han, men dette får ikke hans egne barn, heller, så jeg kan vel ikke forvente at han skal endre seg på dette punktet pga. henne.

Så her er vi, en stor og en liten jente som ikke trives...

Skal jeg la samvittigheten eller fornuften styre hva jeg gjør? Vi har jo sånn sett ingen felles historie å bygge forholdet vårt på, slik at jeg føler det er kun hans barn som holder meg tilbake og tanken å at de havner på "vidvanke" pga. meg.

Hjeeeeelp!!!

[Zirine]

Hva har du mest lyst til?

[PIPPUS]

Hva har du mest lyst til?

Som jeg sa... for min egen del: flytte. Pga. hans barn: bli her. Men de har jo både mor og far, og hvem sier at de har det bedre med meg... Slik som faren deres har blitt fortjener ikke de å ha det. Så sånn sett: kan han bli den gode, gamle om jeg fordufter vil nok det være best for dem også.

[Zirine]

Som jeg sa... for min egen del: flytte. Pga. hans barn: bli her. Men de har jo både mor og far, og hvem sier at de har det bedre med meg... Slik som faren deres har blitt fortjener ikke de å ha det. Så sånn sett: kan han bli den gode, gamle om jeg fordufter vil nok det være best for dem også.

Jeg tror vel egentlig ikke at du trenger så mange råd PIPPUS - du høres oppegående og reflektert ut, men du trenger kanskje en støtte for dine tanker. Og det skal du få hos meg.

Jeg tror du gjør lurt i å gjøre som du tenker. Barna hans har en mor og en far. De er ikke ditt ansvar, selv om du er glade i dem. De kan jo fortsatt besøke deg selv om du og jenta di flytter?

Ta vare på livet ditt. Hvis du virkelig vil fly, må du kvitte deg med alt skrotet som holder deg nede.

[En_Mamma]

Jeg tror vel egentlig ikke at du trenger så mange råd PIPPUS - du høres oppegående og reflektert ut, men du trenger kanskje en støtte for dine tanker. Og det skal du få hos meg.

Jeg tror du gjør lurt i å gjøre som du tenker. Barna hans har en mor og en far. De er ikke ditt ansvar, selv om du er glade i dem. De kan jo fortsatt besøke deg selv om du og jenta di flytter?

Ta vare på livet ditt. Hvis du virkelig vil fly, må du kvitte deg med alt skrotet som holder deg nede.

Det var et kjempefint svar, også så sent på kvelden da

[Zakk Wylde]

Du burde vel tenke på ditt barn og deg selv og flytte ?

Hvor er forresten moren til hans barn ?

[Gemini]

Det var et kjempefint svar, også så sent på kvelden da

Bifalles :-)

[Hawkwind]

Jeg ser vel hovedsaklig to mulige årsaker til at din mann er slik:

1. Han er en giddaslaus slask

2. Han har fått en kraftig mental reaksjon (på tidligere samlivsbrudd e.l.) og har nå mer eller mindre flyktet vekk fra alle verdens realiteter.

En time med familierådgivning kan muligens være på plass for å kartlegge årsakene.

Om du ikke ser behov for å gjøre det, eller du allerede vet at mannen er en giddaslaus slaks - så flytter du. Umiddelbart.

[Gjest godt råd]

Du skriver at din datter ikke trives alene med denne mannen, du trives ikke med dette lenger. Det er hensynet til hans barn som får deg til å bli usikker.

Jeg synes du skal pakke sakene dine og flytte, for din datters skyld og for din skyld. Din datter er ditt ansvar, hans barn er hans ansvar. Hvis du blir i et forhold du egentlig vil ut av blir du bare ulykkelig, og det igjen går utover alle du bor sammen med.

Jeg synes han høres ut som en slask og en slabbedask som har det så behagelig med deg som oppofrende tjener. Du kysset en prins og han forvandlet seg til en frosk.

Nei, pakk sakene og dra så han også får våknet litt og sørge for og forsørge sine egne barn.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du har ikke bare fått din manns forpliktelser mht barn, bolig og regninger i fanget når dere giftet dere for et år siden. Det virker som om han også har lagt alle sine uvaner i fanget ditt. For en skuffelse det må være. Men er dere kjærester lenger da? Jeg ser ikke at du skriver noe om det. At du selv er i ferd med å brenne deg ut, ser jeg helt klart. Jeg forstår at du er klar for å avslutte og flytte ut. Men jeg vil anbefale deg å gjøre noe først. Ta en skikkelig prat og gjennomgang av forholdet sammen med din mann før du forlater ham. Dette av hensyn til hans barn , som du er så opptatt av, og for å gjøre det helt klart for mannen din hvorfor du flytter. Jeg forstår at du tenker på hans barn, men dette er tross alt farens første og største ansvar. Du har ansvar for ditt barn og ditt eget liv. Du virker så klar og tydelig i dine beskrivelser. Likevel vil du kanskje vegre seg for å ta en sånn oppgjørs-samtale. De som klarer å avslutte ordentlig, får det bedre etter på, når de skal reetablere seg. Jeg tror fornuften din bør seire over samvittigheten i dette tilfelle.

[Zirine]

Det var et kjempefint svar, også så sent på kvelden da

Ja,nei ... det bare kom over meg

[PIPPUS]

Hei!

Du har ikke bare fått din manns forpliktelser mht barn, bolig og regninger i fanget når dere giftet dere for et år siden. Det virker som om han også har lagt alle sine uvaner i fanget ditt. For en skuffelse det må være. Men er dere kjærester lenger da? Jeg ser ikke at du skriver noe om det. At du selv er i ferd med å brenne deg ut, ser jeg helt klart. Jeg forstår at du er klar for å avslutte og flytte ut. Men jeg vil anbefale deg å gjøre noe først. Ta en skikkelig prat og gjennomgang av forholdet sammen med din mann før du forlater ham. Dette av hensyn til hans barn , som du er så opptatt av, og for å gjøre det helt klart for mannen din hvorfor du flytter. Jeg forstår at du tenker på hans barn, men dette er tross alt farens første og største ansvar. Du har ansvar for ditt barn og ditt eget liv. Du virker så klar og tydelig i dine beskrivelser. Likevel vil du kanskje vegre seg for å ta en sånn oppgjørs-samtale. De som klarer å avslutte ordentlig, får det bedre etter på, når de skal reetablere seg. Jeg tror fornuften din bør seire over samvittigheten i dette tilfelle.

Vi tok en skikkelig prat 5. januar... da hadde jeg ligget borte noen dager. Jeg spurte han om hva jeg gjorde galt som fikk han til å oppføre seg som han gjør, og at om han ville bli kvitt meg men ikke tordre si det rett ut og derfor hadde slik oppførsel/mangel på initiativ. Isåfall var han i ferd med å lykkes!! Sa også at jeg ble boende ene og alene pga hans barn, MEN ombestemte jeg meg hadde jeg kun noen få pappesker å ta med meg siden jeg ikke har flyttet inn. Denne praten har vi hatt før, i august og i oktober. NEI, vi er ikke kjærester. Jeg føler meg sveket og bedratt (på en måte) og kjenner piggene sprette ut av huden om han forsøker å ta i meg. Han er heldigvis ikke typen som forøker å foresere dette, og lar meg i fred. Jeg har snakket med familierådgiver, men hun vil ikke ta imot min mann etter ønske fra meg. Mener han er gammel nok til å søke hjelp selv om han trenger det, og at dette ansavret ikke er mitt. Til info: jeg var sykmeldt 3 uker i februar, han jobbet ikke EN time overtid!!!

[Dorthe]

Vi tok en skikkelig prat 5. januar... da hadde jeg ligget borte noen dager. Jeg spurte han om hva jeg gjorde galt som fikk han til å oppføre seg som han gjør, og at om han ville bli kvitt meg men ikke tordre si det rett ut og derfor hadde slik oppførsel/mangel på initiativ. Isåfall var han i ferd med å lykkes!! Sa også at jeg ble boende ene og alene pga hans barn, MEN ombestemte jeg meg hadde jeg kun noen få pappesker å ta med meg siden jeg ikke har flyttet inn. Denne praten har vi hatt før, i august og i oktober. NEI, vi er ikke kjærester. Jeg føler meg sveket og bedratt (på en måte) og kjenner piggene sprette ut av huden om han forsøker å ta i meg. Han er heldigvis ikke typen som forøker å foresere dette, og lar meg i fred. Jeg har snakket med familierådgiver, men hun vil ikke ta imot min mann etter ønske fra meg. Mener han er gammel nok til å søke hjelp selv om han trenger det, og at dette ansavret ikke er mitt. Til info: jeg var sykmeldt 3 uker i februar, han jobbet ikke EN time overtid!!!

Du har bare et liv, PIPPUS.

Er det slik du vil ha det resten av livet?

[PIPPUS]

Jeg ser vel hovedsaklig to mulige årsaker til at din mann er slik:

1. Han er en giddaslaus slask

2. Han har fått en kraftig mental reaksjon (på tidligere samlivsbrudd e.l.) og har nå mer eller mindre flyktet vekk fra alle verdens realiteter.

En time med familierådgivning kan muligens være på plass for å kartlegge årsakene.

Om du ikke ser behov for å gjøre det, eller du allerede vet at mannen er en giddaslaus slaks - så flytter du. Umiddelbart.

Da jeg traff han virket han som en skilt men oppegående og glad mann. Hadde barna 50 %, jobbet annenhver helg for å klare økonomien. Litt betenkligheter burde jeg vel hatt da søsteren hans advarte meg mot å ta han inn i firmaet med følgende setning: Du er gal, han er ikke selvgående i det hele tatt og ser på de som holder han i ørene på jobben som noen "tispeskinn" (han hadde kvinnelig sjef)

JEG har vært hos familierådgiver. Hun vil ikke ta i mot han om han ikke tar kontakt selv. Han vil egentlig ikke snakke om "settingen" her i huset, men jeg VET at han er fryktelig sint på meg fordi jeg pusher han... Gjorde ting mot meg mens vi hadde besøk (som jeg ikke kan/vil gjengi) som tydelig viste dette. (hadde ikke med vold å gjøre, da hadde jeg ikke vært her..)

[Gjest Hel72]

Må jo si at etter å ha kjent hverandre i 2 år , og med så mange involverte barn å gifte seg etter 2 år : HØL I HUE!!!

[Elzi]

Som jeg sa... for min egen del: flytte. Pga. hans barn: bli her. Men de har jo både mor og far, og hvem sier at de har det bedre med meg... Slik som faren deres har blitt fortjener ikke de å ha det. Så sånn sett: kan han bli den gode, gamle om jeg fordufter vil nok det være best for dem også.

Det ser ut som om du egentlig vet hva du vil, og det er å flytte. Så lytt til deg selv.

Barna til den nåværende mannen din har jo også en mor, og du har ansvaret for at du og din datter har det bra, og det har dere tydeligvis ikke sånn som det er nå.

Dere har det tydeligvis bedre foruten sofagrisen du har nå.

[PIPPUS]

Må jo si at etter å ha kjent hverandre i 2 år , og med så mange involverte barn å gifte seg etter 2 år : HØL I HUE!!!

Skjønner hva du mener... men nå er det ikke giftemålet i seg selv som skaper problemene her. Det var en ting vi valgte å gjøre ifm hus/lån/særkullsbarn etc., for å regulere hva som ville skje med hus og hjem om en av oss døde. (Faktisk ganske så fornuftig.) At voksne mennesker blir kjent med hverandres barn i løpet av to år tror jeg ikke man kan unngå når ingen av oss er bare helgeforeldre. Men at noe har gått fort og galt er jeg den første til å innrømme. Men jeg MÅ jo ikke bli her av den grunn..... eller??? Eller skal jeg ta det som straff fordi min væremåte har fått gubben til å bli en "slabbedask"?

[Gjest Hel72]

Skjønner hva du mener... men nå er det ikke giftemålet i seg selv som skaper problemene her. Det var en ting vi valgte å gjøre ifm hus/lån/særkullsbarn etc., for å regulere hva som ville skje med hus og hjem om en av oss døde. (Faktisk ganske så fornuftig.) At voksne mennesker blir kjent med hverandres barn i løpet av to år tror jeg ikke man kan unngå når ingen av oss er bare helgeforeldre. Men at noe har gått fort og galt er jeg den første til å innrømme. Men jeg MÅ jo ikke bli her av den grunn..... eller??? Eller skal jeg ta det som straff fordi min væremåte har fått gubben til å bli en "slabbedask"?

Niks, jeg syntes ikke at du skal bli. OG det har høyst sannsynlig ikke noe med din væremåte å gjøre på, som har gjort han til en "slabbedask". Det var han helt sikkert i utgangspunktet også. Du var bare for forelsket til å se det :-) Og DET er slett ingen forbrytelse.

Vær glad du ikke har fått arn med mannen. Og du kommer sikkert til å se an forholdet nøye før du går inn i et evt. nytt på et senere tidspunkt. Men min mening er nå uansett at å gifte seg etter å ha kjent hverandre i 1 år er dumt, når det er så mange barn involvert.

[Hawkwind]

Da jeg traff han virket han som en skilt men oppegående og glad mann. Hadde barna 50 %, jobbet annenhver helg for å klare økonomien. Litt betenkligheter burde jeg vel hatt da søsteren hans advarte meg mot å ta han inn i firmaet med følgende setning: Du er gal, han er ikke selvgående i det hele tatt og ser på de som holder han i ørene på jobben som noen "tispeskinn" (han hadde kvinnelig sjef)

JEG har vært hos familierådgiver. Hun vil ikke ta i mot han om han ikke tar kontakt selv. Han vil egentlig ikke snakke om "settingen" her i huset, men jeg VET at han er fryktelig sint på meg fordi jeg pusher han... Gjorde ting mot meg mens vi hadde besøk (som jeg ikke kan/vil gjengi) som tydelig viste dette. (hadde ikke med vold å gjøre, da hadde jeg ikke vært her..)

Så lenge situasjonen er slik; er det bare å flytte, enkelt og greit.

Beklager sent svar.

Vennlig hilsen en for tiden svært travel