Når en trekker seg unna

[Gjest Miss sixty]

Jeg og min samboer har vært sammen i snart 5 år og har i disse årene vært svært knyttet til hverandre.

Vi har hele tiden hatt et flott forhold med mye kos, masse nærhet og vi har hatt

det best når vi har kunnet være sammen vi to. Det vil si at vi ikke har ønsket å være fra hverandre. Nå er jeg svært usikker og redd fordi min samboer har trukket seg tilbake, noe han ikke har gjort før. Han vet ikke selv hva det er som skjer, han sier at han tror han elsker meg enda og han har også presisert for meg at vi enda er sammen og at han ikke har tenkt å gå fra meg. Likevel er han nok både redd og usikker selv fordi han ikke vet helt hva som skjer inni seg selv.

Vi har hatt et så utrolig fint forhold hele tiden og ikke opplevd noe som dette her. Vi har egentlig ikke hatt noen vanskelige perioder heller. Vet at det høres merkelig ut, men dette er noe vi begge har følt. For flere år siden leste jeg boken kvinner er fra venus og menn er fra mars så jeg er kjent med at menn trekker seg tilbake og vi kvinner vil nærme oss enda mer. Jeg har også tidligere lest forskjellig litteratur om forskjellene mellom oss fordi jeg syns det er spennende og interessant på mange måter.

Men nå når jeg for første gang finner meg selv i en situasjon hvor ting er usikkert, så mister jeg helt pusten av redsel. Det eneste jeg klarer å tenke på, hele dagen er at jeg bare vil at han skal holde rundt meg og si at han elsker meg, at det skal være oss to slik at jeg kan føle meg trygg igjen. Og så tenker jeg det som er så typisk oss jenter: Jeg vil så gjerne vite hva han tenker og føler. På den ene siden vil jeg for all del ikke presse han, tvinge han til å sette ord på noe han selv ikke skjønner eller kreve masse av han. Jeg er redd for å skyve han lengre bort ved å gjøre det. På den andre siden så har jeg et stort behov for litt trygghet akkurat nå. Jeg går rundt og har konstant vondt i magen, har ikke matlyst og vil bare sove for da slipper jeg å være redd. Hva gjør jeg? Er det min "plikt" som kjæreste å være tålmodig og sette mine egne behov til side, eller kan jeg be om å få et lite innblikk i hva som skjer i hodet hans? Kanskje jeg overdramatiserer alt fordi jeg ikke har opplevd dette før, men jeg tenker ofte er dette begynnelsen på slutten og så blir jeg enda reddere !

[Gjest Tilla2]

Hm - det høres ut som dere kanskje har levd vel tett. Har selv erfart lengre forhold, og da har det vært andre årsaker enn plutselige tanker som har gjort at det har gått dårligere. Dårlig kommunikasjon, ulike ønsker for fremtiden, krangler ... Det du beskriver synes jeg passer bedre etter 5 mnd enn 5 år ... Da kan veldig nærhet føre til et behov for å trekke seg unna, tenke gjennom forholdet, fremtiden. Det er jo mulig dere står ved en korsvei nå også, i forhold til å giftemål, barn. Da er det naturlig å gruble ...

La han gruble litt i fred - men hvis han begynner å bli svært kort, avvisende, trekke seg tilbake over lang tid - snakk med han! Du skal ikke gå å lure. Dere har vært sammen i 5 gode år - dette er ikke måten å gjøre det på - uansett!

[Gjest miss sixty]

Hm - det høres ut som dere kanskje har levd vel tett. Har selv erfart lengre forhold, og da har det vært andre årsaker enn plutselige tanker som har gjort at det har gått dårligere. Dårlig kommunikasjon, ulike ønsker for fremtiden, krangler ... Det du beskriver synes jeg passer bedre etter 5 mnd enn 5 år ... Da kan veldig nærhet føre til et behov for å trekke seg unna, tenke gjennom forholdet, fremtiden. Det er jo mulig dere står ved en korsvei nå også, i forhold til å giftemål, barn. Da er det naturlig å gruble ...

La han gruble litt i fred - men hvis han begynner å bli svært kort, avvisende, trekke seg tilbake over lang tid - snakk med han! Du skal ikke gå å lure. Dere har vært sammen i 5 gode år - dette er ikke måten å gjøre det på - uansett!

Tusen takk for tilbakemeldingen din!

jeg vet at det høres rart ut at vi har hatt det bra hele tiden for det er kanskje mindre normalt. Det er kanskje derfor jeg reagerer som jeg gjør. At jeg blir så redd fordi vi har vært så nære og nå blir liksom avstanden så stor.Vi har ikke kranglet, men vi har snakket litt bare, om tilfellet kan være at vi har ulike visjoner, men det er visst ikke det heller utfra det han sier. Det er kanskje som du foreslo, at han trenger å trekke seg litt unna meg.Det er jo ikke unaturlig og det kan være bra også. Men det er jo så forferdelig å gå å vente. Timene og dagene går sakte når man har det leit.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg synes du blåser saken noe opp, selv om jeg forstår at hans forandring i væremåte gjør deg urolig. Jeg tror det vil virke mer negativt enn positivt om du ber om å få vite mer om hans tilbaketrekking, og få kikke inn i hans hode. Han vet ikke hva som skjer selv der, sier han. Det betyr for en mann: ikke bry deg. Forsøk å stole på at det er sant, og husk at menn og kvinner har ulike behov for å snakke om noe som foreløpig er uklart og på tankestadiet.

Men mange med deg ville nok lure på om en slik tydelig forandring hos samboeren skyldes at forholdet fra hans side skranter og er på nedtur. Det jeg synes du kan ta opp med ham, er din egen uro. Uroen din er at hans nye væremåte skaper redsel hos deg. Han må tåle å få høre at slik virker det på deg, selv om han ikke tenker slik selv. Det er ikke å presse han, men å gi melding om at du ikke er likegyldig og passiv, men i høyeste grad engasjert i samboeren din og i deres samliv.

[Elzi]

Finn på noe annet å gjøre enn bare samboeren din.

Begynn med noe du liker å gjøre. Det er ikke bra å ha et forhold som tar hele din våkne og sovende tilstand i hverdag og i fest.

Hva likte du å gjøre før ?

Hva liker du nå?

Hva nytt har du kunnet tenkt deg å prøve ?

Lykke til !!