Samboreren har det bra, jeg har det ikke bra

[Trista1365380497]

Hei.

Jeg er så lei meg, jeg har det ikke bra.

Jeg er i et forhold der samboeren har det bra (sier han), og jeg syns alt er så annerledes enn det burde være.

Når jeg prøver å prate med han, så er det alltid feil tidspunkt. Og jeg er en egoist som bare tenker på meg selv. Fordi jeg forteller at jeg ikke har det noe bra. han har det bra (sier han ihvertfall).

Han kjefter en del på meg, jeg føler at han "trykker meg ned".

Sex-livet er det han som styrer, dersom jeg tar initiativet, blir det aldri noe. Han har skjelden lyst, mens jeg har lyst ofte (det har hent at det har gått en måned mellom hver gang).

I vinter var vi på ferie sammen, var i syden alene og skulle kose oss, ferien ble sånn passe bra, men vi hadde ikke sex i det hele tatt.

Når jeg prøver å være god og kose og kysse, føler jeg at jeg trenger meg på. Dersom jeg lar være å kose, tar han aldri initiativet...

hva skal jeg gjøre... jeg tror han er litt sjalu, men han har aldri sagt det.

Det er som om ingen ting jeg gjør er bra nok.

Jeg har så lyst til å være glad og sprudlende overfor han, men jeg tør ikke .. er for redd for å bli avvist, og føler jeg må finnet ut hans humør før jeg "handler".

Jeg tror at jeg er veldig glad i han. Om han er glad i meg det vet jeg ikke, før sa han til meg at han var glad i meg.. men det skjer ytterst skjelden nå.

Jeg er så veldig usikker, skal jeg ta mot til meg å gå fra han? jeg klarer ikke tanken på at han er sammen med andre...

jeg dagdrømmer om at jeg er sammen med en som holder rundt meg og som elsker meg, og ikke får nok av meg. Sånn som ting er nå, så føler jeg at jeg går rundt på nåler. Jeg gruer meg for å dra hjem fra arbeidet.

Jeg føler meg også uttafor, som om han tisker og visker med andre om meg.

Dersom jeg skulle finne på å gå fra han, da må jeg kjempe og bygge opp mye mot, slik at jeg blir sterk nok.

Jeg føler meg som en egoistisk dritt som gjør alt galt. Tidligere typer har fått meg til å føle meg som en bra person, sånn er det ikke lengre.

Når jeg er alene og tenker på dette, gråter jeg ofte, på arbeidet er jeg ukonsentrert. Tror ikke jeg makter å gå slik lengre. Hva skal jeg gjøre?

Jeg prøver å prate med han, men jeg blir alltid avvist.

[Zirine]

Hei Trista

Vet du hva? Jeg tror dårlig kommunikasjon i mange tilfeller hovedårsaken til at folk har det dårlig sammen. Og fordi man kommuniserer dårlig så får man en masse andre problemer med på kjøpet. Man snakker forbi hverandre, man tar ting som kritikk og blir på hugget, den ene føler seg avvist av den andre som egentlig er veldig lei seg og frustrert fordi du ikke har sett hvorfor.

Du har forsøkt å snakke med han, sier du, uten å komme noen vei. Det neste skrittet bør vel da bli å få hjelp til å løse floken. Det kan hjelpe at noen utenforstående kommer inn - ser på dere og på forholdet med nye friske øyne. Stiller de riktige spørsmålene og gir dere mulighet til å snakke - begge to.

Man kan gjøre mye for å redde et forhold, men man må_begge_jobbe for det. Han sier han har det bra, du har det ikke bra. Det burde i og for seg være grunn nok til at han blir med deg til familierådgiving. Snakk med han om det. Hvis dere ikke går, kan konsekvensen blir at du ikke orker mer. Vil han det? Fortell han at du så gjerne VIL fikse på det som ikke funker - fordi du elsker han og fordi du vil være sammen med han. Fortell han at du ikke vil gi opp sånn med en gang. Kan han ikke hjelpe til - han er jo tross alt en kilde til mye av din frustrasjon. Selv om han føler seg urettferdig behandlet, så er dine følelser sanne for deg. Og hvis du tar feil, er urimelig e.l, så vil det hjelpe at en utenforstående kommer inn i bildet.

Forsøk litt til Trista.

[Forvalteren]

Det er ikke sikkert samboeren har det så bra heller...

Dere må snakke sammen. Konfronter ham med situasjon og spør hvorfor ?

-Forsøk å gjør hyggelige ting som du vet han setter pris på. Gjør ting som du selv liker for din egen trivsel i tillegg til dette...

[Eteti]

Kjære Trista.

Slik du framstiller det, synes jeg det er samboeren din som framstår som egoististen i forholdet!

Det skal uansett ikke være slik i et forhold. Du skal ikke føle deg liten og redd. Og det du tar opp med partneren av følelser og tanker om forholdet, skal han ta på alvor. Det er det minste man kan forvente.

Helt ærlig; jeg tenker at dere ikke passer sammen. Dere har åpenbart ulike behov på de viktigste tingene som binder et par sammen; kommunikasjon, likeverd, sex, respekt, tillit. Limet i forholdet virker derimot å være angst for å være alene, og at han skal finne seg en annen. Synes du det er grunn god nok til å ha det kjipt?

[Gjest til trista]

Snakk med kjæresten din, prøv å ordne opp i ting. Om han ikke vil snakke, så si dere må! Mange menn liker ikke å snakke om følelser. Det med sex; min mann gir meg mye klem:) men selv om jeg tar initiativ til sex blir det heller sjelden. 1-2 ganger i måneden. Han er sliten etter jobb, det kan vel din mann også være? Jeg vil ofte, selv om jeg er sliten... Men han vil slappe av da. Men snakk men samboeren din, og får du det ikke bedre får du vurdere å gjøre det slutt...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Når dere opplever parforholdet deres så ulikt, er det opplagt at forholdet ikke er bra. Når samboeren din stadig avviser deg, enten du vil prate med ham eller du vil være nær og intim, tror jeg du har en samboer som ikke ser dine behov og lengsler. Og når han er blind for hvem du er og hva du trenger i forholdet, evner han heller ikke å gi deg noe, og kan heller ikke være en likeverdig partner. Følelsen av å være likeverdigfull som den andre er avgjørende for å få et forhold til å bli godt og bli varig. Å bli trykket ned av partneren over tid, skaper avstand og vil ødelegge kontakten mellom dere mer og mer.

Jeg forstår at du tenker på å ga fra ham, men at det også gjør deg redd. Jeg anbefaler deg å ta kontakt med en rådgiver for å snakke gjennom situasjonen og hva det vil innebære å gå. Det kan hjelpe deg til å bli sikrere på hva du vil. Bruk internett eller tlf.katalogen og se etter Familiekontoret, som det er 60 av i hele landet. Du trenger ikke henvisning fra lege.

[Trista1365380497]

Nå har jeg faktisk snakket litt med han, jeg måtte virkelig stå på for å få han til å snakke/lytte.

Det ble krangel, gråt og uenighet og enighet. Vi skjønner at vi har forskjellige behov, men han er ikke istand/villig til å møte meg på de behovene jeg har vedr. nærhet.

Han er ikke så kosete, det er heller ikke interessant å gi meg kos bare fordi jeg har lyst, han mener han også må ha lyst. Dette syns jeg er rart, dersom han har behov for et eller annet er det faktisk en glede for meg å gi han det (innenfor rimelighetens grenser).

Vi ble enige om at vi skal forsøke å være mere positive overfor hverandre begge to.

Jeg trekker meg unna han, er så redd for å bli avvist og såra at jeg ikke lengre tar initiativ til kos.... jeg får faktisk lyst til å skyve han unna når han nærmer seg meg også (jeg har ikke gjort det).

Jeg vet ikke hva som skjer med meg, føler kanskje at det er følelsene mine som forandrer seg, noe av følelsene overfor han er skadet tror jeg, og jeg vet ikke om de kan rettes opp.

Jeg tenker ofte på å flytte, gruer meg til å komme heim etter arbeidet.