informasjon om diagnose

[Gjest tod]

Hva er vanlig praksis i psykiatrien (psykiatriske sykehus og poliklinikker) når det gjelder å informere pasienten om diagnose®? Er det slik at legene/psykologene informerer pasienten med én gang de har kommet fram til en diagnose? Er det noen diagnoser man kvier seg for å informere pasienten om uoppfordra fordi de oppleves som verre enn andre? Hvis man spør om å få opplyst diagnosen sin, har man da krav på å få det? Har man alltid en diagnose hvis man går i terapi på et psykiatrisk sykehus, eller fins det 'tomme' journaler uten diagnose? Hvis man har vært deprimert, men ikke er det p.t., vil da fortsatt depresjonsdiagnosen gjelde?

[soleil]

Mener det er svart på noe av dette før, så du kan bruke søk-funksjonen.

Tror du skal få diagnose etter rundt 3 behandlingstimer.

Om du går i terapi over en lengre periode kan du regne med at du har en diagnose.

Om du spør hva slags diagnose® du har, har du rett på å få vite dette.

Er du ikke syk lengre, så blir diagnosen opphevet. Med diagnosen kan det jo følge en del goder i form av rettigheter ovenfor Trygdeverket feks, og er du ikke syk skal du heller ikke få dette.

Generelt har du rett til innsyn i de opplysninger som handler om deg selv.

Det heter for eksempel dette når du har hatt flere depresjoner, men nå er "frisk":

F33.4 Tilbakevendende depressiv lidelse, i remisjon

Pasienten har tidligere hatt to eller flere episoder som beskrevet i F33.0-F33.3, men har vært uten depressive symptomer i flere måneder.

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-063.html

-Pasientrettighetsloven-

[Gjest tod]

Mener det er svart på noe av dette før, så du kan bruke søk-funksjonen.

Tror du skal få diagnose etter rundt 3 behandlingstimer.

Om du går i terapi over en lengre periode kan du regne med at du har en diagnose.

Om du spør hva slags diagnose® du har, har du rett på å få vite dette.

Er du ikke syk lengre, så blir diagnosen opphevet. Med diagnosen kan det jo følge en del goder i form av rettigheter ovenfor Trygdeverket feks, og er du ikke syk skal du heller ikke få dette.

Generelt har du rett til innsyn i de opplysninger som handler om deg selv.

Det heter for eksempel dette når du har hatt flere depresjoner, men nå er "frisk":

F33.4 Tilbakevendende depressiv lidelse, i remisjon

Pasienten har tidligere hatt to eller flere episoder som beskrevet i F33.0-F33.3, men har vært uten depressive symptomer i flere måneder.

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-063.html

-Pasientrettighetsloven-

Takk for utfyllende svar! Jeg kan vel i alle fall konkludere med at jeg har 33.4 i og med at jeg veit at jeg har fått diagnosen F 33.2 for noen år sida og at jeg har vært temmelig deprimert for noen måneder sida, hvilket psykologen min er klar over.

Men hvordan er det - har man fått diagnosen F 33.4 for livet hvis man har hatt flere depressive episoder?

Klarer ikke å bestemme meg for å spørre etter hvilke(n) diagnose® de har kommet fram til; det er en diagnose jeg mistenker at de tror jeg har som jeg selv ikke har og jeg ser for meg en masse krangling hvis de faktisk har skrevet denne ned i journalen. Og hva kan man gjøre hvis man selv mener man ikke har en diagnose som behandlerne mener man har? Jeg ser på en måte ikke for meg at det går an å argumentere seg ut av en diagnose, det vil vel snarere bare overbevise dem om at man har den...

[soleil]

Takk for utfyllende svar! Jeg kan vel i alle fall konkludere med at jeg har 33.4 i og med at jeg veit at jeg har fått diagnosen F 33.2 for noen år sida og at jeg har vært temmelig deprimert for noen måneder sida, hvilket psykologen min er klar over.

Men hvordan er det - har man fått diagnosen F 33.4 for livet hvis man har hatt flere depressive episoder?

Klarer ikke å bestemme meg for å spørre etter hvilke(n) diagnose® de har kommet fram til; det er en diagnose jeg mistenker at de tror jeg har som jeg selv ikke har og jeg ser for meg en masse krangling hvis de faktisk har skrevet denne ned i journalen. Og hva kan man gjøre hvis man selv mener man ikke har en diagnose som behandlerne mener man har? Jeg ser på en måte ikke for meg at det går an å argumentere seg ut av en diagnose, det vil vel snarere bare overbevise dem om at man har den...

I remisjon = friskmelding.

Kan være at du er bipolar. Hva er i såfall værre med det enn kun å ha depresjoner?

(Jeg har skrevet et lengre innlegg, men exploreren er helt klikk.-Uff)

[Gjest tod]

I remisjon = friskmelding.

Kan være at du er bipolar. Hva er i såfall værre med det enn kun å ha depresjoner?

(Jeg har skrevet et lengre innlegg, men exploreren er helt klikk.-Uff)

Å være bipolar er vel snarere en bonus hvis man uansett har gjentatte depresjoner. Men jeg kan ikke helt få meg til å tro det, jeg føler i hvert fall ikke at jeg er manisk, bare jævlig gira. Sånn har det bestandig vært: jeg har hatt perioder hvor jeg har følt meg gira, men også mer 'på tuppene'; f eks blir inntrykk sterkere, filmer og musikk blir bedre, jeg prater mer (og krangler) mer med folk og jeg har en tendens til i hisse meg opp i samtaler med lange utbasuneringer om ditt og datt. Jeg har sett på dette som perioder som har kommet og gått. Jeg tror jo ikke jeg har superkrefter e.l. Jeg liker jo i og for seg disse tilstandene, selv om de kan være stressende. Psykologen bemerker stadig vekk at jeg er veldig urolig i kroppen, ikke kan sitte stille og vifter med hendene. Men jeg føler jo at det er slik jeg _er_, at det er slik jeg bør være, ikke deprimert. Jeg har ikke lyst til å patologisere dette. Jeg får jo faktisk gjort en god del i disse periodene også.

Derfor har jeg f eks ikke lyst til å ta stemningsstabilisernde medisiner (jeg har nettopp slutta med antidepressiva og føler meg bedre enn noensinne). Jeg tror mest denne uroen skyldes at jeg er inne en periode, samt at terapien gjør at jeg blir mer oppjaga.

Det jeg egentlig frykter er at de har gitt meg en borderlinediagnose fordi jeg veit at jeg har en del av synmptomene, eller i hvert fall ting som kan ligne. Men jeg mener altså at det er slik jeg er, eller faktisk bør være, mer frampå og egensindig slik jeg er nå. Når jeg er deprimert er jeg bare en død flat person, ingenting.

[Gjest tod]

I remisjon = friskmelding.

Kan være at du er bipolar. Hva er i såfall værre med det enn kun å ha depresjoner?

(Jeg har skrevet et lengre innlegg, men exploreren er helt klikk.-Uff)

Ja dette ble jo mye babbel, men bare et tillegg til det jeg skreiv under her: det må jo an å være glad! Jeg har inntrykk av at med en gang man kommer til behnadling i psykiatrien så er patologidetektoren på - hvis du har vært deprimert og så blir glad, så må du være bipolar. Men det finnes jo for hlsikke glede og oppgløddhet som ikke er sykelig! Som det er liv i! Jeg nekter å patologisere dette.

[soleil]

Å være bipolar er vel snarere en bonus hvis man uansett har gjentatte depresjoner. Men jeg kan ikke helt få meg til å tro det, jeg føler i hvert fall ikke at jeg er manisk, bare jævlig gira. Sånn har det bestandig vært: jeg har hatt perioder hvor jeg har følt meg gira, men også mer 'på tuppene'; f eks blir inntrykk sterkere, filmer og musikk blir bedre, jeg prater mer (og krangler) mer med folk og jeg har en tendens til i hisse meg opp i samtaler med lange utbasuneringer om ditt og datt. Jeg har sett på dette som perioder som har kommet og gått. Jeg tror jo ikke jeg har superkrefter e.l. Jeg liker jo i og for seg disse tilstandene, selv om de kan være stressende. Psykologen bemerker stadig vekk at jeg er veldig urolig i kroppen, ikke kan sitte stille og vifter med hendene. Men jeg føler jo at det er slik jeg _er_, at det er slik jeg bør være, ikke deprimert. Jeg har ikke lyst til å patologisere dette. Jeg får jo faktisk gjort en god del i disse periodene også.

Derfor har jeg f eks ikke lyst til å ta stemningsstabilisernde medisiner (jeg har nettopp slutta med antidepressiva og føler meg bedre enn noensinne). Jeg tror mest denne uroen skyldes at jeg er inne en periode, samt at terapien gjør at jeg blir mer oppjaga.

Det jeg egentlig frykter er at de har gitt meg en borderlinediagnose fordi jeg veit at jeg har en del av synmptomene, eller i hvert fall ting som kan ligne. Men jeg mener altså at det er slik jeg er, eller faktisk bør være, mer frampå og egensindig slik jeg er nå. Når jeg er deprimert er jeg bare en død flat person, ingenting.

Jeg er enig at en ikke skal sykeliggjøre oppgløddhet og glede.

Hvis du ikke opplever at du gjør ting du angrer på eller er plaget på andre måter av de periodene du er oppstemt, så er jeg enig i at det ville være synd å medisinere bort overskuddet.

Jeg har det egentlig litt på samme måten selv, kan fort bli engasjert i prosjekter som hjemmesidelaging, trening/slanking og nå er det doktoronline som jeg er litt hekta på

Jeg bruker forøvrig en stemningsstabilisator men føler ikke at jeg blir avflatet av den grunn.

Når det gjelder å få diagnoser som personlighetsforstyrrelser så kan jeg skjønne at det kan være belastende.

Hvis du er usikker på om du har fått denne diagnosen bør du ta det opp med behandleren.

Er du uenig i diagnosen bør du be om en ny vurdering. Står behandleren fortsatt på sitt kan du vel ha mulighet til å benytte deg av second opinion - en annen behandler vurderer deg.

Du har rett til å få slettet eller endret opplysninger om deg i din journal som du mener er uriktige.