Skuffet...

[Gjest klinkekula]

Lurer på om det er meg det er noe galt med eller moren min. I hele mitt liv har forholdet til min mor vært anstrengt, i perioder har vi ikke hatt kontakt med hverandre på et par år av gangen, første gangen da jeg var 18 og flyttet hjemmefra og den andre gangen noen år etter det. Vi har aldri kunnet åpne oss for hverandre, og da mener jeg egentlig at HUN har aldri åpnet seg for meg. Jeg har f.eks funnet ut at hun har vært alvorlig syk, vært på sykehus, uten at hun har fortalt noe til meg. Jeg ble svært redd og lei meg da jeg fant ut av dette. Men sånt er visst "privatliv" for henne. Hun kan heller ikke fortelle meg ærlig hva som skjedde i episoder av min oppvekst som jeg har "mistet". Hun pynter på sannheten og lyver for seg selv og meg. Jeg vet at hun f.eks på to dager bestemte seg for å ta meg ut av skolen da jeg gikk i 2.klasse, og flyttet sammen med en mann på en annen kant av landet, så viste det seg at han hadde alkoholproblemer og ble voldelig i fylla, og vi flyttet hjem igjen etter et år. Hva som skjedde i denne perioden er stort sett "svart" for meg. Det finnes liknende episoder.

Hun har ingen andre barn og vi har ikke familie ellers (Jeg er samboer). Jeg bare lurer på hvordan hun kan oppføre seg så råttent mange ganger, når hun vet at jeg ikke har kontakt med faren min heller (fra jeg var liten). De gangene vi ikke har hatt kontakt har det endt med at jeg tok kontakt med henne til slutt. Jeg var ikke umulig å finne, vi bodde i samme by, jeg på hybel med telefon. I hele oppveksten var det løfter om gaver eller reiser, og yndlingsfortellingen hennes er fortsatt hvor mye hun skal gi bort til meg hvis hun vinner i lotto. Hun sitter gjeldfritt i stort hus og med bil og har fin jobb som hun stortrives i og tjener bra på, men har aldri bidratt med noe, verken økonomisk eller annen støtte, det er bare historier. Overfor sine venner er hun helt annerledes. Og jeg vet også at hun har hatt tildels nære venner som hun aldri har fortalt at hun har en datter. (Hun fikk meg ganske ung, og det vil vel skjære med imaget hennes om folk visste at hun hadde en datter på 25. Hun jobber innen mote og er "alltid på farten".) Jeg har aldri følt meg prioritert, da f.eks hun og eksmannen hennes, min "stefar", dro på ferie en eller to ganger årlig, ble jeg sendt til mormor eller andre for sommeren/ vinterferie/ påskeferie. Jeg fikk være med på ferie én gang, da var jeg 11. Dette gjorde meg egentlig lite den gangen, jeg hadde det fint hos mormor, jeg, men de siste årene har jeg skjønt hva slike ting har hatt å si for meg. Jeg føler fortsatt at jeg bør være usynlig og bare "snill".

Nå bor vi i forskjellige byer, og ses bare 3-4 ganger i året. Nå skal jeg ha barn og gledet meg lenge til å fortelle det til henne, tenkte til og med å reise og besøke henne før påske for det var så lenge siden, og ekstra hyggelig når jeg er gravid, men det var ikke så mye glede å spore som jeg hadde håpet, så jeg avlyste turen. Tenkte det kanskje kunne være hyggelig å gå i noen butikker og kikke på babyklær eller mammatøy sammen, osv. Hun har ikke ringt en eneste gang etter at jeg fortalte om graviditeten. Vi snakkes riktignok ikke så ofte ellers heller, men jeg har jo ingen annen familie og føler dette her blir ekstra sårt for meg, en graviditet er stort og man kan vel koste på seg en samtale 5 minutter i uken til sin eneste datter, som er gravid. Egentlig skulle jeg ønske jeg kunne droppe hele kontakten. Samboeren min sin familie har ringt minst en gang i uken fra de fikk vite det og er kjempeivrige med å høre hva vi ønsker oss, når de kan komme osv., enda dette er deres 5. barnebarn.

Jeg vet ikke om jeg gidder å bruke så mye energi lenger på moren min, jeg vil heller konsentrere meg om min egen familie. Dessuten er jeg redd for at hun skal skuffe mine barn med løfter om det ene og det andre som aldri blir oppfylt. Hun har også en ganske kvalm innstilling synes jeg, noe av det første hun sa var at det blir morsomt å se hvor raskt det barnet lærer seg å lese (siden jeg lærte å lese da jeg var 3, og hun innbiller seg at familien vår er spesielt intelligente). Kan ikke få sagt hvor utrolig irriterende det er med sånne kommentarer om MITT barn, ikke engang født ennå. Hun mener det ikke vondt, men det sier jo litt om hva hun verdsetter og forstår her i verden.

Dette er selvsagt en ensidig fremstilling, jeg har også feil og har gjort noen feil mot moren min oppigjennom. Men likevel, jeg tør å påstå at dette er en så objektiv karakteristikk jeg kan klare å få til.

Det jeg lurer litt på er om slikt finnes i "alle" familier, er jeg bare hårsår? Er det meg det er noe galt med her, bør man tåle såpass? Jeg vet jeg er sårbar, derfor spør jeg. Mange har det selvsagt mye mye verre men for meg har det vært tungt å forholde meg til moren min. Og jeg lurer på om jeg skal fortsette. Jeg håper at noen kan ta seg tid til å svare, er så lei meg!

[Gjest også ei klinkekule ;-)]

Jeg trodde det var meg du hadde rappet historien hos. Vi er mange som har det slik.

KLEM

[Gjest klinkekula]

Jeg trodde det var meg du hadde rappet historien hos. Vi er mange som har det slik.

KLEM

Men hva gjør man. Blir så sliten av å leve opp til hennes rammer. Tror det hadde vært fint å bare tenke på samboeren, barnet og meg selv en stund. Men det er så drastisk å kutte kontakten!

[Gjest også en]

Det er ikke alle som får utdelt omsorgsfulle mødre. Kutt ut hele damen, slike mammaer går det ikke an å snakke med. Du blir bare ulykkelig og trist fordi hun ikke bryr seg om deg og dine.

[Angela1365380318]

Men hva gjør man. Blir så sliten av å leve opp til hennes rammer. Tror det hadde vært fint å bare tenke på samboeren, barnet og meg selv en stund. Men det er så drastisk å kutte kontakten!

Ikke kutt kontakten som i "eg vil ikke ha noe med mer deg i gjøre" ta heller å ring henne en gang eller tre på rad (med såpass mellomrom som er naturlig for dere, og vent at hun skal være den som tar kontakt med deg igjen.

Din mor er nok et fantastisk menneske, men desverre ingen mor. Det er ikke forgitt at alle foreldre skal være slik du har dagdrømt om.

Beklager at du har vokst opp på den mårten, men du ser ut til å ha klart deg fint, både psykisk og nå med samboer og barn på vei. Ikke la henne knekke deg og ta heller dette som en lærdom, og ikke bli en slik mor for barna dine.

Hun er nok en person som har skuffet deg mange ganger og komer nok til å gjøre det igjen, så ikke ha for store forhåpninger til henne, det er ikke hennes feil at hun er slik!

Nyt livet DITT og babyen din;-)

[mrxx]

Det er ikke ofte jeg orker å lese innlegg på samliv, men jeg leste denne. Jeg kan ikke fatte at det er mulig å oppføre seg slik som din mor gjør. Jeg tar selvsagt forbehold om at det er slik du fremstiller det.

Din mor er tydeligvis ikke noen mor og når hun nå får ett barnebarn, så blir hun bestemor også og det er kanskje enda verre å leve med. Hun blir plutselig ett "gammelt" menneske. De aller fleste jo ville glede seg vilt til å få ett lite nurk av ett barnebarn:-)

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg bedt om en samtale med henne og fortalt hvordan du opplever dette. Planlegg samtalen på forhånd slik at du får anledning til å spørre og si det du vil si. Du kan også vise det du har skrevet her. Overlever brevet i det du går. Så kan du si at det er opp til henne å ta kontakt med deg. Gjør hun ikke det, så gir du f*** i hele kjerringa.

Kanskje er hun av den typen som liker å være fri, kanskje liker hun å være "tilgjengelig" for andre menn og dermed blir ett barn en belastning? Kanskje hun ikke følte seg moden nok til å få ett barn den gangen du kom til verden og på dette området ikke blir voksen til å ta dette ansvaret? Kanskje ble du unnfanget i en situasjon eller med en mann hun ikke klarer å fordra fordi han har gjort henne noe galt og så går det utover deg? (vet denne er litt stygg, beklager).

Kanskje har hun ett forvrengt beskyttelses trang ovenfor deg, så lenge hun ikke sier hun er alvorlig syk? En ting er sikkert hun er en meget spesiell kvinne på dette området og jeg tviler på at hun vet hva du føler og mener rundt dette.

Jeg mener det er viktig at du tar en samtale med henne og si hva du føler og mener.

Lykke til med barnet, det blir koselig:-)

[Gjest klinkekula]

Det er ikke ofte jeg orker å lese innlegg på samliv, men jeg leste denne. Jeg kan ikke fatte at det er mulig å oppføre seg slik som din mor gjør. Jeg tar selvsagt forbehold om at det er slik du fremstiller det.

Din mor er tydeligvis ikke noen mor og når hun nå får ett barnebarn, så blir hun bestemor også og det er kanskje enda verre å leve med. Hun blir plutselig ett "gammelt" menneske. De aller fleste jo ville glede seg vilt til å få ett lite nurk av ett barnebarn:-)

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg bedt om en samtale med henne og fortalt hvordan du opplever dette. Planlegg samtalen på forhånd slik at du får anledning til å spørre og si det du vil si. Du kan også vise det du har skrevet her. Overlever brevet i det du går. Så kan du si at det er opp til henne å ta kontakt med deg. Gjør hun ikke det, så gir du f*** i hele kjerringa.

Kanskje er hun av den typen som liker å være fri, kanskje liker hun å være "tilgjengelig" for andre menn og dermed blir ett barn en belastning? Kanskje hun ikke følte seg moden nok til å få ett barn den gangen du kom til verden og på dette området ikke blir voksen til å ta dette ansvaret? Kanskje ble du unnfanget i en situasjon eller med en mann hun ikke klarer å fordra fordi han har gjort henne noe galt og så går det utover deg? (vet denne er litt stygg, beklager).

Kanskje har hun ett forvrengt beskyttelses trang ovenfor deg, så lenge hun ikke sier hun er alvorlig syk? En ting er sikkert hun er en meget spesiell kvinne på dette området og jeg tviler på at hun vet hva du føler og mener rundt dette.

Jeg mener det er viktig at du tar en samtale med henne og si hva du føler og mener.

Lykke til med barnet, det blir koselig:-)

Tusen takk for fint svar og for at du leste hele innlegget. Det er helt riktig tenkt det du skriver. Jeg har også følelsen av at hun føler seg gammel av å bli bestemor nå, men det er jo ikke jeg som får barn tidlig, det var henne. Hun var 20, og kanskje mer umoden enn andre, vet ikke. Min far har nok ikke gjort henne noe spesielt annet enn å være "utrolig dum" som hun sier, hun har sagt at han igrunn er en snill fyr. Men snill og snill, jeg har ikke sett snurten av ham siden jeg var 10. Da var det ny familie og nye barn. Så det er kanskje ekstra vondt å ikke kunne dele dette heller med moren min på en normal måte. Graviditeten, altså.

Jeg skal tenke over om jeg makter å konfrontere henne slik du beskriver. Hun er nokså manipulerende og vanskelig å snakke med, spesielt hvis det blir noe vanskelig. Og jeg vet at hun har dårlig samvittighet for endel ting fra jeg var liten. Så det er vanskelig. Og det blir kanskje ikke noe godt ut av å rippe opp i hennes dårlige livsvalg, men må ta opp det som er problemet nå. Men jeg tror det vil åpne en foss å først begynne å snakke om det i det hele tatt, så det blir nok vanskelig, kanskje for vanskelig for meg.

Men det er godt å få bekreftet at andre også synes hun er merkelig. At jeg ikke bare synes synd på meg selv og er overfølsom for hennes handlinger overfor meg. Jeg har på en måte tilgitt, men ikke helt tydeligvis, fordi dette stadig dukker opp i bevisstheten min. Spesielt nå som hun aldri ringer for å høre hvordan det går med meg mens jeg er gravid. Det er sårt. Men men, det er mest hennes tap.

Tusen takk for at du tok deg tid :-)

[Gjest Been there, done that]

Hei.

Som de andre skriver, dette er ingen god mor. Og når du bruker så mye tankevirksomhet og energi (negativt for deg) på det mennesket, så synes ikke jeg det høres veldig bra ut.

Jeg har selv ingen kontakt med min mor, og har ikke hatt det på 6 år. Vi hadde ingen spesielt dårlig kontakt før "the big bang", ei heller veldig bra. Vi kom opp i et kjempeoppgjør (mye pga. en voldelig, psykopatisk stefar), og har siden ikke hatt kontakt. Jeg fikk en slags sorgreaksjon noen uker etter oppgjøret, men etterpå har det gått veldig bra. Har nå 2 små jenter, og jeg ønsker ikke engang å ta opp igjen kontakten med min mor.

Det jeg prøver å si er at det er ikke sikkert det å kutte kontakten til mor er det verste som kan skje her i verden. Hvis mor blir en person som kun skaper elendighet i følelseslivet ditt, så er hun kanskje ikke verdt å ha der?

Tenk grundig gjennom hva du vil med livet ditt, og om du vil bruke så mye tid på èn person bare fordi hun tilfeldigvis har tittelen mor.

Lykke til med babyen (DET er koselig, det!)

[Gjest klinkekula]

Hei.

Som de andre skriver, dette er ingen god mor. Og når du bruker så mye tankevirksomhet og energi (negativt for deg) på det mennesket, så synes ikke jeg det høres veldig bra ut.

Jeg har selv ingen kontakt med min mor, og har ikke hatt det på 6 år. Vi hadde ingen spesielt dårlig kontakt før "the big bang", ei heller veldig bra. Vi kom opp i et kjempeoppgjør (mye pga. en voldelig, psykopatisk stefar), og har siden ikke hatt kontakt. Jeg fikk en slags sorgreaksjon noen uker etter oppgjøret, men etterpå har det gått veldig bra. Har nå 2 små jenter, og jeg ønsker ikke engang å ta opp igjen kontakten med min mor.

Det jeg prøver å si er at det er ikke sikkert det å kutte kontakten til mor er det verste som kan skje her i verden. Hvis mor blir en person som kun skaper elendighet i følelseslivet ditt, så er hun kanskje ikke verdt å ha der?

Tenk grundig gjennom hva du vil med livet ditt, og om du vil bruke så mye tid på èn person bare fordi hun tilfeldigvis har tittelen mor.

Lykke til med babyen (DET er koselig, det!)

Ja, det er det beste som har hendt oss, det å skulle ha barn.

Du er modig som har gjort det slik med moren din, det høres ut som det var det rette valget.

Jeg har mange ganger vurdert å kutte kontakten, eller egentlig, bare droppe å ringe og så se hvor lang tid det går før jeg hører noe. Tror det kan gå måneder, da. Men ennå har jeg nok egentlig mest lyst til å tilgi fullt og helt og ta henne som hun er, men som sagt, tankene om det som er "feil" kommer alltid tilbake til bevisstheten. Alle har også sine gode sider, og jeg får ikke bestemt meg om hennes er sterke nok, ihvertfall dem hun viser overfor meg. Men hvem kan sette "krav" til andre mennesker, egentlig. Det er veldig vanskelig. Man skal jo leve med seg selv etterpå, også. Det er nesten så man håper at hun gjør noe /ikke gjør noe, så hun tar valget for meg. Er så feig, og ganske redd henne.

Jeg må tenke meg grundig om, ihvertfall. Kanskje jeg bare skal tenke på meg selv. Vet ikke ennå.

[Gjest klinkekula]

Det er ikke alle som får utdelt omsorgsfulle mødre. Kutt ut hele damen, slike mammaer går det ikke an å snakke med. Du blir bare ulykkelig og trist fordi hun ikke bryr seg om deg og dine.

Jeg får liksom aldri bestemt meg helt. Det virrer rundt oppe i hodet. Vet ikke om jeg ville blitt noe lykkeligere av å droppe hele kontakten heller. Problemene er jo der, på en måte. Jeg får tenke meg nøye om, ihvertfall. Takk for svar!

[petter smart]

Dersom dette er vanlig har jeg tydeligvis vært heldigere enn de som vinner førstepremien tre ganger i lotto.

Dette er i alle fall ikke normalt. Det virker som om din mor skylder et eller annet problem på deg. Du var nok ikke planlagt, kanskje du "ødela" noen av hennes planer. Selv om dette selvfølgelig var hennes valg og ansvar er hun umoden nok til å legge skylden over på deg.

Du skal ikke tåle såpass, hørt på maken. Din mor burde skammet seg, og kanskje det er nettopp det hun gjør, og at det er derfor hun ikke vil ha kontakt med deg.

Du bør ikke krype for henne og be om kontakt. Har du hørt sangen "cats in the cradle"? Den passer bra her, skaff deg en familie og lev lykkelig og gi klart uttrykk for til henne at hun aldri vil se sitt barnebarn. Kanskje hun tenker seg om da.

[Gjest klinkekula]

Dersom dette er vanlig har jeg tydeligvis vært heldigere enn de som vinner førstepremien tre ganger i lotto.

Dette er i alle fall ikke normalt. Det virker som om din mor skylder et eller annet problem på deg. Du var nok ikke planlagt, kanskje du "ødela" noen av hennes planer. Selv om dette selvfølgelig var hennes valg og ansvar er hun umoden nok til å legge skylden over på deg.

Du skal ikke tåle såpass, hørt på maken. Din mor burde skammet seg, og kanskje det er nettopp det hun gjør, og at det er derfor hun ikke vil ha kontakt med deg.

Du bør ikke krype for henne og be om kontakt. Har du hørt sangen "cats in the cradle"? Den passer bra her, skaff deg en familie og lev lykkelig og gi klart uttrykk for til henne at hun aldri vil se sitt barnebarn. Kanskje hun tenker seg om da.

Nei, jeg skulle nok ønske jeg var litt hardere i kantene og ikke så "mild" hele tiden, at jeg kunne satt hardt mot hardt noen ganger. Men jeg tror man kan bli litt sånn av å vokse opp med dominerende foreldre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg får tenke meg grundig om. Hun får noen sjanser frem til fødselen, og viser hun ikke mer interesse så kan det være det samme, fødselen får bli en slags skillelinje. Nå er det jo ikke bare meg det går utover lenger når hvis oppfører seg dårlig, det kan jo gå utover barnet mitt direkte, eller indirekte, ved at jeg blir lei meg.

Muligens føler hun at jeg har berøvet henne opplevelser, men det skulle en ikke tro da hun har reist mer enn noen jeg kjenner og har lang utdannelse og en jobb hun elsker. Så jeg vet ikke.. Enkelte lever rundt sin egen navle, antakelig. Får aldri nok av seg selv. Bare synd for dem som er rundt.

Tusen takk for svaret!

[Focusina]

Hei!

Kjener meg igen, om min mor ikke har vært verre!? Men du? Et godt råd, kutt kontakten til et minimum. Det gjorde jeg for noen år siden, og har nå fått et mye bedre liv. Det er klart det har vært opp og nedturer, men i dag innser jeg at det er henne som går glipp av ei fantastisk datter! - I dag trenger jeg ikke en mor som henne, fordi det er så mye annet å glede seg over rundt meg!

Du er heldig som selv skal bli mor, nyt det! Lykke til! Og husk det er du selv som avgjør om din barndom skal bli din livsdom. Ta et valg, velg et liv med kvalitet ut i fra ditt ståsted.

Klem fra medsøster...