Ekteskapet lenge leve...eller?

[Gjest Dixy]

Etter 8 års ekteskap, føler jeg virkelig at vi glir fra hverandre. Vi har helt ulike interesser. Og vi gjør ingen ting sammen lengre.

Jeg føler at jeg "vokser" og prøver å utvikle meg, mens han står på samme sted.

Han er veldig snill og hjelpsom, passer barna, lager mat og vasker. Kanskje at han er alt for snill?

Jeg har det jo bra, men føler at det mangler noe i ekteskapet. Det er liksom så tomt!

[hare1365380455]

Så finn på noe sammen da! Dra bort en helg bare dere to. Får dere ikke til det, så få barnevakt en kveld og gå på kino/ut å spise! Gjør noe sammen. Om det så er å handle inn til helgen! Dere har ingen grunn (som jeg ser det) til å tenke på seperasjon nå. Ekteskapet er ikke det samme hele tiden, og man må jobbe litt med forholdet. For mange blir det en kjedelig rutine, og man går lei. Kusinen min gikk fra kjæresten sin (de har barn) fordi hun kjedet seg, men senere fant hun ut at hun savnet tryggheten de hadde. Hverdagen er jo der. Så må man finne på noen ting innimellom, bare de to voksne. Være kjærester! Lykke til:) Tenk på det du har. Dra ham med på noe en dag. Eller bli med ham på noe han har lyst til?

[shandy]

"Han er veldig snill og hjelpsom, passer barna, lager mat og vasker. Kanskje at han er alt for snill?"

Kanskje er han det ja. Galt blir det visst uansett. Prøv å finn på noe for han (og deg) du da vel. Vær takknemlig for at du har det bra, og ikke sut over at du kjeder deg. Det er luksusproblemer, som jeg finner vanskelig å ha noe sympati for.

[hare1365380455]

"Han er veldig snill og hjelpsom, passer barna, lager mat og vasker. Kanskje at han er alt for snill?"

Kanskje er han det ja. Galt blir det visst uansett. Prøv å finn på noe for han (og deg) du da vel. Vær takknemlig for at du har det bra, og ikke sut over at du kjeder deg. Det er luksusproblemer, som jeg finner vanskelig å ha noe sympati for.

Enig. I steden for å være misfornøyd må hun finne på noe sammen med mannen sin.

[Gjest Rusle]

Det at man føler at man vokser fra hverandre skjer i en del forhold. Noe har dere jo hatt felles før, så prøv å lete etter det. Hva med å finne på noe nytt sammen?

At han hjelper til er da en selvfølge i et forhold. Er det ikke også hans barn og hjem?

[Gjest Tili77]

Hei!

Her er det tydeligvis ingen av de under her som har vært i din situasjon før. Jeg har selv vært der hvor du er nå. Faktisk med min nåværende sambo. Vi hadde vært sammen i nesten 10 år og da var datteren vår 3 år. Det er vanskelig å beskrive følelsene, man vet liksom hverken fram eller tilbake. Man føler at alt er og blir rutine og man har ikke overskudd til hverandre. Etter å ha grublet på dette i over ett år, gjorde jeg det slutt. Det var drithardt for å si det rett ut, men jeg følte at jeg ikke kunne være sammen med ham fordi jeg "bare" var glad i ham og ikke elsket ham. Det er faktisk veldig viktig; det og elske hverandre, synes jeg. For meg var han bare en kompis som jeg hadde det trygt sammen med. Vi samarbeidet godt mtp datteren vår og deling av møbler, salg av hus, etc. Men faktisk gjennom denne prosessen fant vi tilbake til hverandre og vi er begge enige om at dette har vi hatt godt av og det vi manglet før, var kommunikajson i forholdet. Vi fikk virkelig smake på hva livet innebar, og følelsene for ham som jeg ikke trodde jeg hadde, kom til de grader tilbake. Nå bor vi sammen igjen og vi har aldri hatt det så godt som vi har det nå. Jeg sier ikke at du bør gjøre det slutt, men kanskje prøve å prate med han (ikke alltid like enkelt, men..). Familierådgivning er et bra alternativ og det er ikke flaut å gå dit. Det er mange andre som gjør det og det er ingen som trenger å vite det heller. Jeg tror du må sette hardt mot hardt for å få han til å forstå at du ikke har det bra. Det er bedre å ta tak i det nå før det kanskje er for sent.

Lykke til!

Hilsen

[utenclue]

Hei!

Her er det tydeligvis ingen av de under her som har vært i din situasjon før. Jeg har selv vært der hvor du er nå. Faktisk med min nåværende sambo. Vi hadde vært sammen i nesten 10 år og da var datteren vår 3 år. Det er vanskelig å beskrive følelsene, man vet liksom hverken fram eller tilbake. Man føler at alt er og blir rutine og man har ikke overskudd til hverandre. Etter å ha grublet på dette i over ett år, gjorde jeg det slutt. Det var drithardt for å si det rett ut, men jeg følte at jeg ikke kunne være sammen med ham fordi jeg "bare" var glad i ham og ikke elsket ham. Det er faktisk veldig viktig; det og elske hverandre, synes jeg. For meg var han bare en kompis som jeg hadde det trygt sammen med. Vi samarbeidet godt mtp datteren vår og deling av møbler, salg av hus, etc. Men faktisk gjennom denne prosessen fant vi tilbake til hverandre og vi er begge enige om at dette har vi hatt godt av og det vi manglet før, var kommunikajson i forholdet. Vi fikk virkelig smake på hva livet innebar, og følelsene for ham som jeg ikke trodde jeg hadde, kom til de grader tilbake. Nå bor vi sammen igjen og vi har aldri hatt det så godt som vi har det nå. Jeg sier ikke at du bør gjøre det slutt, men kanskje prøve å prate med han (ikke alltid like enkelt, men..). Familierådgivning er et bra alternativ og det er ikke flaut å gå dit. Det er mange andre som gjør det og det er ingen som trenger å vite det heller. Jeg tror du må sette hardt mot hardt for å få han til å forstå at du ikke har det bra. Det er bedre å ta tak i det nå før det kanskje er for sent.

Lykke til!

Hilsen

Jeg er helt enig. Ta tid. Ikke mase. Jeg har også fått det "glad i" og "forelsket i" klager. Nå

har det gått 15 m. siden, og det har vært vanskelig, men fo/lelsene kommer tilbake. I Ching har hjelpet meg, samt familierådgiver (som kona nekta å snakke med, men jeg fortsatt med alene). Husk på at det er ikke noe hastverk...lykke til,

[Gjest SueA]

Hei!

Her er det tydeligvis ingen av de under her som har vært i din situasjon før. Jeg har selv vært der hvor du er nå. Faktisk med min nåværende sambo. Vi hadde vært sammen i nesten 10 år og da var datteren vår 3 år. Det er vanskelig å beskrive følelsene, man vet liksom hverken fram eller tilbake. Man føler at alt er og blir rutine og man har ikke overskudd til hverandre. Etter å ha grublet på dette i over ett år, gjorde jeg det slutt. Det var drithardt for å si det rett ut, men jeg følte at jeg ikke kunne være sammen med ham fordi jeg "bare" var glad i ham og ikke elsket ham. Det er faktisk veldig viktig; det og elske hverandre, synes jeg. For meg var han bare en kompis som jeg hadde det trygt sammen med. Vi samarbeidet godt mtp datteren vår og deling av møbler, salg av hus, etc. Men faktisk gjennom denne prosessen fant vi tilbake til hverandre og vi er begge enige om at dette har vi hatt godt av og det vi manglet før, var kommunikajson i forholdet. Vi fikk virkelig smake på hva livet innebar, og følelsene for ham som jeg ikke trodde jeg hadde, kom til de grader tilbake. Nå bor vi sammen igjen og vi har aldri hatt det så godt som vi har det nå. Jeg sier ikke at du bør gjøre det slutt, men kanskje prøve å prate med han (ikke alltid like enkelt, men..). Familierådgivning er et bra alternativ og det er ikke flaut å gå dit. Det er mange andre som gjør det og det er ingen som trenger å vite det heller. Jeg tror du må sette hardt mot hardt for å få han til å forstå at du ikke har det bra. Det er bedre å ta tak i det nå før det kanskje er for sent.

Lykke til!

Hilsen

Tusen takk for svar. Det var så utrolig godt å lese at andre også kan føle det slik som meg. Det var jo bra at det ordnet seg til det beste for dere. Vi har blitt enige om mange ganger at vi skal snakke ut om ting, men han tror enda at hvis vi ikke snakker om probleme går de over av seg selv. (!) Jeg føler at jeg ikke har mer å gi snart.....