Kan man ha det godt sammen lenge?

[Hermionee]

Går det an?

Jeg er veldig desillusjonert etter å ha avsluttet et 5 årig samboerskap. Før trodde jeg at det beste i livet var å finne seg en partner, som man kan dele livet med. Jeg har tidligere hatt flere forhold, men jeg har aldri før vært så seriøs som denne gangen, (vi har to barn sammen også). Men nå klarer jeg ikke å få meg selv til å tro at et livslangt godt forhold er mulig. Når jeg tenker etter så vet jeg ikke om noen som har fått det til. 50% går fra hverandre, og hvor mange av de restrerende 50% har det godt? Går det an at kjærligheten og respekten kan vare i 40 år? Eller vil ethvert forhold som varer gå over til å bli et "forretningssamarbeid"?. Dvs. et forhold der man ikke har fysisk eller mental nærhet, men det gir trygghet og god økonomi. Kan noen gi meg et håp????

[Gjest Ja, man kan ha det godt sammen lenge!]

Det tror jeg. Men man må nok jobbe litt med forholdet innimellom. Ikke glemme å være kjærester!

[Gjest Rusle]

Visst går det an å leve lykkelig sammen livet ut. Men det innbærer at begge er villige til å gi av seg selv, respektere den andre både på godt og vondt. I det hele tatt ha respekt for hverandre.

Et forhold fungerer ikke av seg selv.

[Elzi]

Åh, jada !

Men man må ikke regne med at alle dager og perioder er rosenrøde!

Et livslangt og godt forhold krever mye arbeid fra begge to, og begge må være innstilt på at dette skal vi klare og se etter det beste i alle situasjoner.

Men det er også de som ikke passer sammen, men jeg tror på at alle har en (eller flere) som de passer sammen for livet.

Jeg har ihvertfall funnet min, og selv om vi ikke er enige i allt, så respekterer vi hverandre og har blitt mer og mer flinkere til å finne de små ting i hverdagen vi liker ved hverandre.

Hmm.. Dette ble kanskje litt rotete, men jeg håper du forstår hva jeg mener.

[Babette]

Ja, man kan ha det godt sammen lenge. Jeg tror ikke på en forelskelse som holder seg like intens i 40 år, men jeg tror på varig kjærlighet og en forelskelse som kommer og går i takt med gode og dårlige perioder i forholdet. Men det er viktig å være realistisk og innse at et godt forhold betyr mye hardt arbeid. Man må klare å sette partnerens ønsker foran sine egne av og til, man må la være å irritere seg over bagateller og man må framfor alt elske og respektere partneren slik han er.

Videre tror jeg at man blir veldig klok etter et avsluttet langvarig samboerskap eller ekteskap. Iallfall føler jeg meg slik selv. Jeg har lært utrolig mye om hva som er viktig og mindre viktig i et forhold. Og i livet. Sånn sett er det ingen grunn til å tro at man ikke skal lykkes når man satser for andre eller tredje gang - snarere tvert i mot.

[jubalong70]

Kjærlighet er ikke en statisk tilstand. Den endrer seg hele tiden. I begynnelsen er forelskelsen og det at man ønsker å gjøre det beste for den andre hele tiden. Så kommer en roligere tid på følelsesfronten. Man lever sammen og har det greit, men de store følelsene har gått over. Som regel får man også barn i denne perioden, og da blir det liten tid til overs for den store romantikken. Samlivet blir en forretning som skal gå rundt økonomisk og praktisk. Hvor mye tid man setter av til romantikk varierer. Det viktigste her er vel at man bevarer respekten for den andre, og gjør små ting som den andre kan sette pris på.

Ettersom barna vokser til får man mer tid. Tid til seg selv og tid til partneren. Det er nå det er viktig å finne tilbake til det man har som par. Klarer man det tror jeg mange kan få det godt sammen til de dør.

Men det å ha det godt betyr ikke at det er fravær av vonde følelser. De hører med i et forhold. Innimellom kan man ønske partneren din pepper'n gror, for så å være veldig forelsket igjen.

Man kan aldri være lykkelig i et forhold om man ikke er lykkelig i seg selv.

Man må tåle mye i et forhold før man "går seg til". Alt handler om å gi og ta, og det er ikke bestandig like morsomt å måtte gi, når man helst vil ta. MEn de som klarer det, vil også få et langvarig godt forhold.

[asterix]

"Før trodde jeg at det beste i livet var å finne seg en partner, som man kan dele livet med."

Tror nok kanskje at det er denne tanken som er litt farlig. Mange ser samliv som et mål i seg selv. Noe som skal _gjøre_ dem lykkelige.

Samliv er bare en del av livet, en viktig del ja, men en må være fornøyd med seg selv og livet sitt utenom samlivet for å ha noe å tilføre samlivet.

Selv har vi nå vært lykkelig gift i over 12 år, om få dager er det 13 år siden vi traff hverandre. Og jeg kan med hånden på hjertet si at vi er minst like lykkelige nå som den gang.

[dewey]

Tja, de fleste forhold har vel perioder der det er litt forretningsmessig (særlig med unger i bildet), men jeg tror ikke det MÅ ende sånn!

Jeg er i mitt lengste forhold til nå - straks seks år. Det er ikke bare moro, selvfølgelig, vi er veldig forskjellige og ikke uten videre de "rette" for hverandre, men vi VIL være sammen, FØLER at det er riktig liksom, og da jobber vi med saken og gjør vårt for at vi selv og den andre skal være lykkelig.

Men man får det ikke godt sammen over tid hvis man bare setter seg ned og er etablert og det var det, liksom, det har jeg ingen tro på. Man må dyrke hverandre litt.

[enamorado]

Man kan ha det godt sammen lenge! Har selv vært gift i 13 år, og jeg vet av hele mitt hjerte at han er den rette for meg. Vet det høres banalt ut, men det føles slik.

Jeg tror det har mye med flaks å gjøre at man klarer å leve harmonisk med en annen over lenger tid. Man må ha flaks for å møte en person som man føler tilfredsstiller sine krav til en livsledsager. Det er klart man til en viss grad også må jobbe med forholdet for å få det bra, men det er begrenset hvor mye hardt arbeid det skal være nødvendig å legge ned i et forhold. Visse grunnleggende ting må bare være der. Viktigst er kanskje respekt for partneren og et ubetinget ønske om det beste for vedkommende.

Lykke til, og vær åpen for det helt store!