Et lite dilemma

[Gjest Shabina]

Jeg er 19 år og sliter en del for tiden, og spør derfor dere om råd.

Jeg føler at jeg ikke klarer å bo med faren min lengre, han blir bare verre og verre ettersom tiden går. Dere tenker sikkert at jeg er ung og det er defor, men jeg har ikke et slikt forhold til moren min, tennåringskranglne med henne sluttet for mange år siden, og pappa krangler like mye med mamma og de yngre søskene mine som med meg, så det er ikke med det er noe galt med..

Problemet er bare det at jeg er så mye med følesom en de andre og blir lei meg og tar hannes utblåsninger personlig, mens de andre vet at det er han det er noe galt med.

Jeg orker ikke mer av kjeftingen hans, det å aldri være bra nok og bare få klager. Jeg vil veldig gjerne bo hjeme på grunn av yngre søsken, men nå går det ikke lengre, de får heller komme på besøk til meg.

Typen min og meg har også hatt problemer, men vi har nskket ut og ordnet opp. Jeg vil ikke flytte inn til han, siden da er alt hannes og hannes vaner og alt jeg gjør blir feil. Skal vi bo ilag vil jeg at det skal være på et nytt sted for begge to, slik at vi kan skape rutiner i lag.

Han er ening i dette, men vil ikke flytte (på grunn av billig leie og sentralt) dersom det ikke dreier seg om pjøp, og begge er enige med at vi bør vente litt med det, fordi om vi har det veldig bra nå, så er vi unge (han i 20årene) og ustabile.

Jeg har en sånn halveis avtale med en kompis om at vi skal bo sammen når jeg flytter hjemmeifra, men den avtalen er over et år gammel og det var før jeg traff typen..

Kompisen liker ikke typen og typen liker ikke kompisen.

Jeg tror ikke typen hadde likt det særlig godt hadde jeg flyttet inn med kameraten min.

Og da hadde jeg jo slitt med enda et problem!

Men økonomisk og psykisk så hadde vi hatt det veldig bra i lag, han hadde fått med til å le igjen og han har lav husleige.

Hva ville dere gjort var dere meg?

[Gjest Tili77]

Hei!

Uff, dette var ikke bare ett dilemma.

Dersom du har fast inntekt, synes jeg du skal få deg egen leilighet først, slik at du kan få være for deg selv en stund. Det har ganske mye å si at man begynner "voksenfasen" for seg selv. Man lærer da å stå på egne ben før en innlater seg med noen andre (jeg mener ikke at du skal gjøre det slutt, altså). Nå tenker du sikkert at dette har du ikke råd til. Vel, det kan jo godt hende det, men ikke vær så veldig kresen på størrelsen når du kikker etter leilighet. Du kan spare mange penger på det.

Når det gjelder faren din, kan jeg godt skjønne hvordan du har det. Men, jeg tror faktisk dette foregår bare fram til du evt. flytter ut. Vi jenter har det ofte sånn med fedrene våre. Har lest om at dette forekommer ofte. Men det at han stadig kritiserer deg, er selvfølgelig ikke bra. Har du pratet rolig med han om det? Ofte hjelper det å prate rolig på tomannshånd uten masse skriking og kjefting. Når du har forklart han hvordan du har det, er det faktisk ikke mer du kan gjøre enn å vente på at han gjør noe med situasjonen. Kanskje dere misforstår hverandre? Faren min kan iblant være veldig "morsom", men har en spydig undertone som gjør det veldig vanskelig å skjønne hva han mener. Dette tar jeg opp med han der og da på en rolig måte og som oftest sier han at han ikke mener noe vondt. Men han har skjerpet seg etter at jeg tok en alvorsprat med han en gang.

Jeg skjønner også dilemmaet ditt når det gjelder kompisen og typen din. Jeg må innrømme selv at jeg hadde vel heller ikke vært så veldig glad dersom typen min skulle flytte sammen med en venninne av seg. Men så er jo alle forskjellige, også da. Det er også vanskelig når typen og kompis ikke liker hverandre. Du må forklare de etter beste evne at du er glad i begge to og at dersom du skal trives, må de også belage seg på å se hverandre innimellom, siden du er deres "felles" punkt (skjønte du det?). Dette ble litt rotete skrevet, men jeg håper du skjønner hva jeg mener og jeg ønsker deg lykke til videre!!

Hilsen

[Gjest Shabina]

Hei!

Uff, dette var ikke bare ett dilemma.

Dersom du har fast inntekt, synes jeg du skal få deg egen leilighet først, slik at du kan få være for deg selv en stund. Det har ganske mye å si at man begynner "voksenfasen" for seg selv. Man lærer da å stå på egne ben før en innlater seg med noen andre (jeg mener ikke at du skal gjøre det slutt, altså). Nå tenker du sikkert at dette har du ikke råd til. Vel, det kan jo godt hende det, men ikke vær så veldig kresen på størrelsen når du kikker etter leilighet. Du kan spare mange penger på det.

Når det gjelder faren din, kan jeg godt skjønne hvordan du har det. Men, jeg tror faktisk dette foregår bare fram til du evt. flytter ut. Vi jenter har det ofte sånn med fedrene våre. Har lest om at dette forekommer ofte. Men det at han stadig kritiserer deg, er selvfølgelig ikke bra. Har du pratet rolig med han om det? Ofte hjelper det å prate rolig på tomannshånd uten masse skriking og kjefting. Når du har forklart han hvordan du har det, er det faktisk ikke mer du kan gjøre enn å vente på at han gjør noe med situasjonen. Kanskje dere misforstår hverandre? Faren min kan iblant være veldig "morsom", men har en spydig undertone som gjør det veldig vanskelig å skjønne hva han mener. Dette tar jeg opp med han der og da på en rolig måte og som oftest sier han at han ikke mener noe vondt. Men han har skjerpet seg etter at jeg tok en alvorsprat med han en gang.

Jeg skjønner også dilemmaet ditt når det gjelder kompisen og typen din. Jeg må innrømme selv at jeg hadde vel heller ikke vært så veldig glad dersom typen min skulle flytte sammen med en venninne av seg. Men så er jo alle forskjellige, også da. Det er også vanskelig når typen og kompis ikke liker hverandre. Du må forklare de etter beste evne at du er glad i begge to og at dersom du skal trives, må de også belage seg på å se hverandre innimellom, siden du er deres "felles" punkt (skjønte du det?). Dette ble litt rotete skrevet, men jeg håper du skjønner hva jeg mener og jeg ønsker deg lykke til videre!!

Hilsen

Ja helst vil jeg bo alene, men med min inntekt klarer jeg da akkurat husleigen, og jeg må jo ha litt til overs til mat og telefon, fordi om jeg ikke kan regne med å leve et luksusliv.

[Gjest Tili77]

Ja helst vil jeg bo alene, men med min inntekt klarer jeg da akkurat husleigen, og jeg må jo ha litt til overs til mat og telefon, fordi om jeg ikke kan regne med å leve et luksusliv.

Hei, igjen!

Ja, det er klart man skal ha penger til overs når regningen er betalt. Man skal jo leve litt også. Du kan jo søke om bostøtte på boligkontoret i kommunen du bor i. Ellers har jeg dessverre ingen andre råd og gi deg.

Stå på og lykke til videre!!

Hilsen