Vi møttes for tidlig, før vi ble skilt.

[Gjest ikke undertegnet]

Hei!

Til advarsel for noen, og som søkende på svar rundt eget liv, hva gjør jeg nå?

Vi brevvekslet og søkte råd hos hverandre om hvordan holde ut ekteskap til våre barn ble voksne, men ble ett par etter den gangen vi møttes til kaffe ute.

Jeg vil påstå jeg møtte den store kjærligheten i livet, den hadde brakt frem refelksjoner på de minste ting, og livet ble en reise i velvære og kjærlighet. Helt til..

..jeg måtte ta noen vanskelige valg. Distanseforhold skulle bli til samboere, og jeg skulle flytte.

Min store utrygghet rundt salg av bolig, nye lån, ny jobb, osv. gjorde til at jeg ikke greide se tryggheten stor nok rundt mitt barn da, og jeg en dag møtte en tlf som fortalte det var slutt.

I dag, halvannet år senere, har jeg den tryggheten på plass, jeg har kjøpt bolig, jeg har kjøpt ny bil, jeg har skaffet oss fritidssted, jeg har klatret karriæremessig og fått ansvarsfulle spennende oppgaver, og har ikke økonomiske bekymringer. Barnet mitt og jeg skal til syden i sommer, og livet kan for venner se ut som det aldri har vært bedre.Nå er selvtilliten blitt større, som er blitt til trygghet jeg ikke hadde da jeg hadde mest behov for den.

Det er NÅ jeg er rede for nytt forhold, bare det at jeg ikke er ferdig med "det som var". Jeg savner han fryktelig, og er mer klar over det nå enn for ett år siden.

Bare jeg hører en fugl kvittre nå på våren, går tankene til han. Jeg synes jeg ser han overalt, og jeg tenker ofte på barna hans.

Jeg ble helt rørt en dag jeg ryddet mitt barns rom, for der fant jeg ett selvlaget julekort som var ment for hans barn, altså var det ett svar på at de var savnet og hadde vært noe veldig positivt for mitt barn. Jeg trodde mitt barn hadde glemt..

Jeg har tatt imot invitasjoner fra andre menn i tiden etter dette, og ender opp med stor frustrasjon hver gang, fordi jeg ikke kan føle nok for noen av de.

Skal man godta og innse at det ikke vil komme noen annen kjærlighet inn i livet? Innse at man nå må gå veien gjennom livet på rester av minner, og leve på disse?

Det var NÅ vi skulle ha møttes,nå da livet er på trygt farvann.

Det er vanskelig når en vil men ikke får til å nærme seg hos andre. Fordi dette forholdet endte med kræsj, så er noe uavsluttet, noe som gjør til at man lett sammenligner andre med det som var. Hadde forholdet tatt slutt i kjærlighet og jeg hadde vært den som gikk, hadde jeg ikke sammenlignet forrige med nye.

Hva gjør en som meg, finnes det noe håp, eller er det denne prisen jeg må betale for

å ha startet ett forhold før ekteskapet var slutt?

Hilsen

"I`m in love with an angel"

[Gjest Kartoffel]

Kanskje du opplever det værre nå, fordi de andre tingene har ordnet seg, og du har mer tid til å kjenne etter hvordan du selv har det? Da kan det være du vil finne lindring i å ta på deg flere "prosjekter" som gir deg noe å fokusere på.

"Det er vanskelig når en vil men ikke får til å nærme seg hos andre."

Kanskje du kunne ta et forsiktig skritt - teste om han er interessert i kontakt? (Dvs. sende en mail/brev og spørre hvordan det går, så slipper du å snakke eller se han?) Det vil nok gjøre vondt dersom du ikke får svar, men det kan være verdt det likevel. (Nå har du kommet deg på så mange andre områder i livet, at du ikke taper så mye på å svelge litt stolthet her?)

"Fordi dette forholdet endte med kræsj, så er noe uavsluttet, noe som gjør til at man lett sammenligner andre med det som var. Hadde forholdet tatt slutt i kjærlighet og jeg hadde vært den som gikk, hadde jeg ikke sammenlignet forrige med nye."

Det tror jeg du har mye rett i. Det er enklere å komme seg videre når det er du som går.