Jeg er

[Gjest -Esel-]

26 og gift og en datter på 5 år. Jeg har en lang og vond fortid - og har vært syk både psykisk og fysisk inntil nylig. Nå er jeg kommet så langt at jeg føler meg frisk og at livet har noe å gi på mange måter. Jeg opplever at _det_ livet har noe å gi - psykisk og fysisk. Giftet meg tidlig og jeg og mann fikk tidlig ansvar for da vår datter. Han kom rett fra hjemmet, fra mor og far, med familie inntakt, og han ivaretatt på alle måter - jeg fra et hjem som ga meg erfaringer som tilsier alderen mere voksen enn det jeg er og har blitt. Han kan være veldig kontrollerende og er nok sjalu. Han har alltid hatt rollen med å passe på meg, ta vare på meg - i grunn fra første stund. Nå som jeg lever og vil ta ansvar for mitt eget liv og også yttrer mine meninger og krever respekt...så skaper det problemer oss i mellom. Jeg er veldig glad i ham og selvfølgelig min datter som jeg elsker over alt annet og som "irettesatte" meg på livets gode vei. Jeg må tillegge at jeg er økonomisk avhengig av ham så vidt jeg vet - alt jeg får av inntekt går til psyk-hjelp som hjelper meg videre i livet.-Men han kvier seg til å gå til samtale...for han synes at vi alle har det bra!

Et vendepunkt for meg oxo var at jeg traff en på nettet via mine problemer fra fortiden - som sammen med meg (som han ikke liker) kunne sette ord på tanker, erfaringer og følelser fra fortiden og jeg har blitt veldig glad i henne - som hun er i meg tilsvarende. Hun synes og sier at vårt forhold (samboer og meg) ikke er riktig og at jeg er undertrykket som kvinne i forholdet...min psyk "hinter" om det samme....

Min samboers oppgave er å ta vare på oss - han har ingen andre interesser enn meg og vår datter - men jeg har lyst til så mye mere - frihet til å være sammen med venninner, besøke venninner, føle at jeg lever, men hele tiden føler jeg så på hva mannen sier...føle meg fri til å gjøre hva jeg har lyst til og ønsker...uten at han gir meg dårlig samvittighet for at jeg drar en sjelden gang å gjør dette..Føler at jeg er ute å tester "farvannnet" for hva jeg har lyst og ønsker i steden for å si rett ut hva jeg føler, ønsker og har lyst til...Og dette skal og vil jeg!

Et eks. jeg går på skole og skal ha avslutningsfest denne uken, etter noen harde og lange skoledager. Han vil ikke, får ikke lov, fordi en av lærerene var snill å komme innom med med et program på norsk så jeg kunne følge med, i steden for engelsk som jeg har, han kom med samboeren sin. Jeg får ikke lov til å gå hvis han læreren kommer...

Jeg må hele tiden gi ham bekreftelse på at jeg elsker ham for å gjøre det jeg har lyst til. Jeg kan tillegge at han er utrolig usosial - vil ingenting annet - har det bra - bare jeg og våres datter er hjemme - til tross for at vi sitter i huset i hver vår etasje fordi programmvalg TV stemmer heller ikke overens...

Dette er kun et utrag for både min psyk og min gode venninne ser at dette ikke er riktig og er usunt for meg...jeg eier jo ikke selvtillitt nok og er økonomisk avhenig av ham..f.eks. synes han at Mascare er uvettig bruk - jeg behøver jo ikke å sminke meg som er gift og etablert = jeg er utro, gjør meg fristende... fordi jegselv ønsker å fole meg vel innimellom...Sex fungerer ikke mellom oss heller, hvis jeg ikke har lyst el våt nok så betyr det at jeg ikke har lyst på ham og dermed "utro". Men det er ikke alltid jeg har lyst...og selv om jeg lar ham...så tar det ham kun kort tid og jeg ligger der...uten tilfredsstillelse på alle plan...

Hva gjør dere andre som får det til å fungere....? Hvilke råd har dere andrel...For her ute må jo det være noen som kjenner seg igjen...og de som er selvsikre nok til å fortelle hvordan det egentlig skal fungere mellom to som er glade i hverandre...

[petter smart]

Det virker som om din mann har større psykiske problemer enn deg. Og at det er han som holder deg nede og hindrer deg i å bli frisk. Dette gjør han nok fordi han er redd for å miste deg, redd for at du skal åpne øynene og se hva slags person han egentlig er.

Han er sykelig sjalu, for å si det mildt. Kanskje har han ingen andre, kanskje han er bare er utrolig kontrollerende.

Mange har anklaget meg for å være sjåvinistisk til tider, men i forhold til denne mannen er jeg rene Ottar-medlemmet. Du kan ikke og skal ikke finne deg i en slik oppførsel. Du er ikke så økonomisk avhengig av han at det er verdt det. Du ødelegger deg selv ved å være i dette forholdet.

Du må komme deg vekk, varsle gjerne politiet da dette virker som en mann som lett kan bli desperat og ty til vold.

Du er en voksen kvinne og er fri til å gjøre som du vil, både innen forholdet og om du evt vil avslutte det.

Ønsker deg lykke til. Håper du hører på din psykolog, venninne, men og evt andre som støtter deg og kommer deg vekk fra denne mannen. Jo fortere jo bedre.