depresjon??

[hannegv1365380501]

Hei, eg er 17 år gammel og har hatt litt problem opp gjennom tidene med små depresejoner.. Eg har hatt mange sjølvsmord tanker men har aldri gjordt noko. Nå føler eg meg mykje betre men tenker ennå ein del på begravelser (min eigen) og i dag når eg sko ned på toget kom eg på at tenk om eg hadde gått ned og skytt meg sjølv framfor alle vennane mine og kjendte. Av ein eller annan grunn virker del "kult". Eg føler meg ikkje "deprimert" men veldig ofte lei meg. Eg begynenr å grina for ingen ting og kan vere veldig lei meg lenge. Men ellers så føler eg meg topp, på ny skule med nye venner...

Vennina syns eg burde snakka med nokon, syns du? Detter er ikkje noko eg liker å snakke med foreldrene mine, men eg syns kanskje det hadde vore greit å snakke med nokon... bare for å sjå?? Er det noko galt med meg, eller er eg bare ien normal tenåring med mange følelser på ein gang??

[Gjest et tips bare...]

Synes du skal søke hjelp.

Ta kontakt med fastlegen din, hun/han kan henvise deg til psykolog/psykiater.

[anonym11365380364]

ta kontakt med ppt, der får du gratis hjelp frem til du er 18 - 19 år.

[Jake1365380469]

Synes du skal søke hjelp.

Ta kontakt med fastlegen din, hun/han kan henvise deg til psykolog/psykiater.

Snakk med noen du stoler på, evt. også psykolog/psykiater.

IKKE sitt med disse tankene alene!

[hannegv1365380501]

Synes du skal søke hjelp.

Ta kontakt med fastlegen din, hun/han kan henvise deg til psykolog/psykiater.

eg har snakka med fastlegen min... men ho vil snakke meg meg først, før ho eventuellt henviser meg til ein psykriater.... burde eg fortelle henne alt? som om ho var ein psykriater...

[hannegv1365380501]

Snakk med noen du stoler på, evt. også psykolog/psykiater.

IKKE sitt med disse tankene alene!

eg har ei beste vennine som eg forteller alt... ho meiner eg burde snakke med ein psykriater, trur ho er litt redd for meg....?!

[soleil]

eg har ei beste vennine som eg forteller alt... ho meiner eg burde snakke med ein psykriater, trur ho er litt redd for meg....?!

Din venninne gjør rett i å henvise deg til lege/psykiater.

Du er heldig som har en god venninne å betro deg til.

Vanlige folk kan ikke gi deg terapi eller medisiner.

Fortell om problemene dine til fastlegen. Kan hende hun kan hjelpe deg like godt som en psykiater/psykolog.

(Hvis dere har et godt forhold)

Du må ihvertfal fortelle nok til at hun eventuelt kan henvise deg videre.

[Gjest ikke undertegnet]

eg har snakka med fastlegen min... men ho vil snakke meg meg først, før ho eventuellt henviser meg til ein psykriater.... burde eg fortelle henne alt? som om ho var ein psykriater...

Ja, fortell alt, ellers kan hun jo ikke vurdere hvor ille det egentlig er. Hvis du holder tilbake det som er verst, ikke sant?

Blir det for mye å fortelle, så begynn med det verste. Da er du sikker på å ikke få for lite hjelp iallefall.

Leger har ofte dårlig tid. Når det gjelder slike ting som dette, er det lurt å bestille en dobbeltime. Ellers er en ofte ute av kontoret igjen før en har kommet igang.

Lykke til!

[Gjest ikke undertegnet]

Din venninne gjør rett i å henvise deg til lege/psykiater.

Du er heldig som har en god venninne å betro deg til.

Vanlige folk kan ikke gi deg terapi eller medisiner.

Fortell om problemene dine til fastlegen. Kan hende hun kan hjelpe deg like godt som en psykiater/psykolog.

(Hvis dere har et godt forhold)

Du må ihvertfal fortelle nok til at hun eventuelt kan henvise deg videre.

'Vanlige folk' kan gi like god samtale terapi som en teapeut.

Det kommer an på kjemien mellom de som samtaler.

En dårlig terapeut kan gjøre vondt verre. Har selv opplevd å komme ut av et terapiforhold mer skadet enn da jeg gikk inn i det. Det ble en kamp mellom oss pga ting som oppsto i terapien. Han valgte å bruke makten sin for å 'vinne'. Min trøst er at han alltid vil huske hva han gjorde. Jeg vil kanskje vokse på det på sikt.

Jeg bearbeider det som skjedde med en annen terapeut nå. Han er sjokkert over hvordan kollegaen har oppført seg. Og da har jeg faktisk pyntet på det, så han ikke skal tro at jeg juger. Så utrolig er det.

Men som sagt, i mitt tilfelle, har jeg hatt mye mer nytta av å prate med venninner enn jeg hadde av denne 'fyren'.

Fordelen med en proffesjonell er (såsant han oppførere seg proffesjonelt!) er at han har taushetsplikt. Det du forteller til en venninne kandu aldri være HELT sikker på at ikke kommer videre. Med en terapeut SKAL du kunne stole på det.

[soleil]

'Vanlige folk' kan gi like god samtale terapi som en teapeut.

Det kommer an på kjemien mellom de som samtaler.

En dårlig terapeut kan gjøre vondt verre. Har selv opplevd å komme ut av et terapiforhold mer skadet enn da jeg gikk inn i det. Det ble en kamp mellom oss pga ting som oppsto i terapien. Han valgte å bruke makten sin for å 'vinne'. Min trøst er at han alltid vil huske hva han gjorde. Jeg vil kanskje vokse på det på sikt.

Jeg bearbeider det som skjedde med en annen terapeut nå. Han er sjokkert over hvordan kollegaen har oppført seg. Og da har jeg faktisk pyntet på det, så han ikke skal tro at jeg juger. Så utrolig er det.

Men som sagt, i mitt tilfelle, har jeg hatt mye mer nytta av å prate med venninner enn jeg hadde av denne 'fyren'.

Fordelen med en proffesjonell er (såsant han oppførere seg proffesjonelt!) er at han har taushetsplikt. Det du forteller til en venninne kandu aldri være HELT sikker på at ikke kommer videre. Med en terapeut SKAL du kunne stole på det.

Jeg tror det på sikt er dumt å bruke familie og venner som terapeuter.

Det kan bli for mye å bære på andres lidelser.

Jeg ser nytten av å ha gode venner å betro seg til, men syns ikke det er et bra alternativ til å ha profesjonell hjelp. Ikke når problemet er alvorlig.

Hverdagsproblemer kan man løse innefor familie/venner mens alvorlig sykdom er noe som fagfolk får ta seg av.

Det er riktig at det avgjørende for om terapien lykkes er forholdet mellom terapeut og klient, men det er ikke noe godt argument for å la venner være hobby-psykolog for en.

[hannegv1365380501]

Ja, fortell alt, ellers kan hun jo ikke vurdere hvor ille det egentlig er. Hvis du holder tilbake det som er verst, ikke sant?

Blir det for mye å fortelle, så begynn med det verste. Da er du sikker på å ikke få for lite hjelp iallefall.

Leger har ofte dårlig tid. Når det gjelder slike ting som dette, er det lurt å bestille en dobbeltime. Ellers er en ofte ute av kontoret igjen før en har kommet igang.

Lykke til!

eg er ikkje flink til å fortelle kva eg føler til folk, spesielt fremmande. Eg har ikkje hatt denne legen lenge, så eg håper eg klarer fortelle kva eg føler. Nå virker eg tøff og tenker dette skal eg klare. Men det kommer til å bli verre og verre og eg er redd eg ikkje klarer fortelle alt eg vil....

[Gjest ikke undertegnet]

eg er ikkje flink til å fortelle kva eg føler til folk, spesielt fremmande. Eg har ikkje hatt denne legen lenge, så eg håper eg klarer fortelle kva eg føler. Nå virker eg tøff og tenker dette skal eg klare. Men det kommer til å bli verre og verre og eg er redd eg ikkje klarer fortelle alt eg vil....

For mange er det lettere å skrive ned det som plager dem i et brev og sende det på forhånd. Eller ta det med til legetimen.

Da glemmer en ikke noe heller. Kan bruke så langt tid en vil hjemme for å få med det som er viktigst og mest problematisk i hverdagen.