mammas problemer....

[Gjest despy]

uansett hva jeg gjør blir jeg den slemme...og det orker jeg ikke mer. nå er det ikke bare mamma som maser, men også søsteren min. klarer ikke forklare hvordan jeg har det. alle syns det er synd på mamma og at jeg burde ta mer hensyn, men ingen tenker på hvordan det berører meg som en datter. det har gått så langt at jeg kutter meg opp på armen til tider, selvdestruktivt ja...men på den måten får jeg ut mye smerte. jeg trodda mamma forstod, prata med henne for litt siden om å ikke presse meg, men hun gjør det igjen, dytter meg opp i et hjørne og gir meg dårlig samvittighet....bare fordi henne har gjort mye dumt som påvirker livet hennes...jeg kan ikke hjelpe henne hver gang...klarer ikke være sammen med henne engang. hvordan sier jeg det til mamma liksom: hey! orker ikke være sammen med deg jeg, håper du forstår...????

føler at livet mitt er et stort rot og hun er grunnen. kunne jeg fått viljen min ville jeg ha droppet all kontakt med henne til hun klarer å ta seg sammen...men det er jo ikke lett. er det riktig at 18 år gamle døtre skal gå gjennom det her? mamma har fybromyhalgi (?), depresjoner og alt som hører med...spillegalskap også. sistnevnte førte tl at hun måtte flytte til sverige, billigere å bo der...jeg flytta til pappa. jeg har klart å venne meg til det, men mamma valser inn og ut av livet mitt som det passer henne...og passer det ikke meg virker det som hun spiller på guilttrip. hun går til psykolog her 1 gang i mnd og nå i påsken forventer hun å bo her hos meg (pappa på ferie) et par tre dager...problemet er at jeg ikke takler det, i det hele tatt...prøvde å si at det ikke passer, trenger mitt privatliv...men hun forstår virkelig ikke i det hele tatt... syns jeg er egoistisk og tror jeg ikke bryr meg om henne. poenget er at jeg trenger å sette min personlige helse fremfor henne. jeg takler ikke være sammen med henne og vet ikke hva jeg gjøre, hun gir meg sååå dårlig samvittighet...

[Gjest tod]

Høres ut som du på noen måter har fått en slags foreldrerolle overfor mora di; det er du som må passe på henne, ta hensyn til henne, ikke gi henne dårlig samvittighet osv. Det høres veldig slitsomt ut.

Jeg syns du skal ta vare på deg selv i denne situasjonen. Du må rett og slett sette grenser for i hvor stor grad du skal tilpasse livet ditt mora di sine ønsker. Forklar henne dette, og ikke gi etter selv om hun forsøker å gi/gir deg dårlig samvittighet.

Det er _ikke_ naturlig - og ikke sundt for noen - at du som datter skal være mor for mora di.

[Gjest Pytt sann]

Jeg har selv nøyaktig de lidelsene du nevnte din mor hadde. Det er absolutt ingen grunn til å plage livet av ungene sine selv om en er syk.

Selv så er jeg opptatt av å beskytte ungene mot mine plager. Selvfølgelig er det umulig å klare det hele tiden.

DU har rett i slik du føler det. Men det er nok vanskelig å gjennomføre hvis din mor ikke har selvinnsikt nok til å skjønne sin rolle i dette.

[Gjest hotellalfa]

hEI DU!føler at du nesten har hatt noe av de samme problemene som meg.Min mamma er ikke helt gal men, nevrotisk, noe som egentlig ikke er hennes egen feil.Føler kanskje din mor er lik,uheldigvis?

Grunnen til at mamma kanskje bruker "sterke" ord og uttrykk slik at du føler deg underlegen er at hun vil vise at hun bestemmer tl enhver tid, du bor tross alt hos henne.

Mitt beste råd er å flytte vekk fra henne hvis du har mulighet til det fordi det er den enkleste og beste veien fra mitt synspunkt. Å bo sammen med en person som du føler deg pressa av er psykisk og mentalt meget hardt. Det vil i noen tilfeller ødelegge ditt eget selvbilde som jo ikke er bra for fremtiden din.

En annen mulighet er å gå til familierådgivning.Men ikke mye hjelp å få der, utenat du og din mor går isammen og gkør dette isammen uten noen komplikasjoner.Jeg vet ikke hvor gammel du er men jeg var 15 når vi gikk til familierådgivng.Det var godt å få snakke med noen, men ting ble desverre ikke bedre i heimen.Du bør iallefall snakke med noen profesjonelle folk som kan gi deg råd om hva du skal og bør gjøre.

[Gjest Magna]

Høres ut som du på noen måter har fått en slags foreldrerolle overfor mora di; det er du som må passe på henne, ta hensyn til henne, ikke gi henne dårlig samvittighet osv. Det høres veldig slitsomt ut.

Jeg syns du skal ta vare på deg selv i denne situasjonen. Du må rett og slett sette grenser for i hvor stor grad du skal tilpasse livet ditt mora di sine ønsker. Forklar henne dette, og ikke gi etter selv om hun forsøker å gi/gir deg dårlig samvittighet.

Det er _ikke_ naturlig - og ikke sundt for noen - at du som datter skal være mor for mora di.

Du skal tenke på deg selv.

Det gjør din mor, hun tenker kun på seg selv.

Du har ikke ansvar for et voksent menneske som ikke tar hensyn.

Da må du sette dine grenser for hva DU orker. det er viktig.

Si ifra og sett dine grenser. det Må du.

[frosken]

Hei!

Du beskriver en lite god relasjon til moren din - og forklarer den blant annet med at hun er syk/har problemer. Det høres ikke ut som om hun har klart å være en trygg og stabil voksenperson i ditt liv.

Men jeg ble kanskje enda mer opptatt av hvordan du har det. Hvilke problemer sliter du med?

Du sier at du kutter deg - og at du ikke orker å være sammen med moren din tre dager nå i påsken. Får du noen hjelp til å sortere dine egne tanker og følelser? Snakker du med noen om dette slik at du kan finne bedre måter å mestre følelsene dine på?

Du kan selvfølgelig velge å kutte all kontakt med moren din - i hvertfall fra det øyeblikk du flytter hjemmefra. Men kanskje det er en bedre løsning å finne ut av hvordan du kan ha et litt bedre forhold til henne - selv om hun er langt fra feilfri?