Som søsken til et funksjonshemmet barn...

[Gjest Dread]

Jeg er i 20 årene og er søster til en psykisk utviklingshemmet jente på 16. Hun fungerer godt fysisk, men i den kognitive utviklingen er hun på ca 4-5 års stadiet.

Som de fleste funksjonshemmede har hun stor omgang med hjelpepersoner i skole, avlastning og fritdistilbud.

Problemet mitt ligger i det at når jeg og hun er ute å går, feks på butikker, så møter vi mange som har en eller annen for for "profesjonell" kontakt med henne. De kommer bort og sier hei og småprater litt med henne og går videre. De presenterer seg ALDRI! Og når jeg spør henne om hvem det er så er det ikke ofte hun kan svare. Hun husker det ikke.

Dette irriterer meg sinnsykt og jeg lurer på om det er flere enn meg som opplever det samme?

[Gemini]

Jeg opplevde noe av det samme for noen år siden, da jeg var støttekontakt for en multifunksjonshemmet jente (fysisk og psykisk). Hun husket heller ikke alltid hvem vedkommende var, eller kunne i alle fall ikke formidle det til meg. Jeg syntes kanskje det var litt dumt, men ikke verre enn at jeg kunne la være å bli irritert over det. Noen ganger spurte jeg noe om "hvor kjenner dere hverandre fra" eller lignende, og selv presenterte meg som "jeg er støttekontakten til NN".

Da syntes både hun jeg var støttekontakt for og jeg selv det var verre med alle VOKSNE folk som gloooooooor uhemmet når de ser et funksjonshemmet menneske. En helt annen ting er at (små) barn stirrer, de vet jo ikke at sånt kan være ubehagelig og ikke minst uhøflig. Der har alle småbarnsforeldre en viktig oppgave, å informere barna sine om funksjonshemninger og likeverd i (eller i etterkant av) slike situasjoner, slik at barnet lærer, fremfor å bli dratt med av tause, flaue foreldre. Barna sitter igjen med spørsmål om dette de ikke klarer eller tør stille, fordi foreldrene reagerer så rart.

Men altså - voksne menneskers uforstandige stirring og/eller ubehagelig "oppmerksomhet" er det vi følte som mest ubehagelig.

[Gjest en venninne]

Jeg opplevde noe av det samme for noen år siden, da jeg var støttekontakt for en multifunksjonshemmet jente (fysisk og psykisk). Hun husket heller ikke alltid hvem vedkommende var, eller kunne i alle fall ikke formidle det til meg. Jeg syntes kanskje det var litt dumt, men ikke verre enn at jeg kunne la være å bli irritert over det. Noen ganger spurte jeg noe om "hvor kjenner dere hverandre fra" eller lignende, og selv presenterte meg som "jeg er støttekontakten til NN".

Da syntes både hun jeg var støttekontakt for og jeg selv det var verre med alle VOKSNE folk som gloooooooor uhemmet når de ser et funksjonshemmet menneske. En helt annen ting er at (små) barn stirrer, de vet jo ikke at sånt kan være ubehagelig og ikke minst uhøflig. Der har alle småbarnsforeldre en viktig oppgave, å informere barna sine om funksjonshemninger og likeverd i (eller i etterkant av) slike situasjoner, slik at barnet lærer, fremfor å bli dratt med av tause, flaue foreldre. Barna sitter igjen med spørsmål om dette de ikke klarer eller tør stille, fordi foreldrene reagerer så rart.

Men altså - voksne menneskers uforstandige stirring og/eller ubehagelig "oppmerksomhet" er det vi følte som mest ubehagelig.

Det at fok glaner gjør ofte ting ubehagelig. Jeg gav en venn mat på en kafeteria og det satte seg en mann i 50-årsalderen, 1 meter unna og glante uhemmet helt til vi var ferdige.

[Dorthe]

Det er fordi de har taushetsplikt og det har du også.

Du har ikke lov å fortelle at du er støttekontakten.

[Gjest bare en]

Det er fordi de har taushetsplikt og det har du også.

Du har ikke lov å fortelle at du er støttekontakten.

Hvis de virkelig hadde brydd seg om taushetsplikten hadde de ikke en gang kommet bort og sagt hei.

Det værste jeg vet er at personalet kommer bort og sier hei eller sier hei i forbi farta på gata. De har bare lov å si hei hvis du som bruker/pasient sier hei FØRST

[Dorthe]

Hvis de virkelig hadde brydd seg om taushetsplikten hadde de ikke en gang kommet bort og sagt hei.

Det værste jeg vet er at personalet kommer bort og sier hei eller sier hei i forbi farta på gata. De har bare lov å si hei hvis du som bruker/pasient sier hei FØRST

Jeg vet det. Har jobbet og hatt taushetsplikt. Det er ikke alltid like lett å holde seg. Man går på gata og møter noen man snakker med nesten hver dag og så skal man ikke si hei.

Men der jeg jobbet var problemet at de ikke turte å si hei fordi de var redde for at jeg skammet meg over at jeg kjente dem.

[Dorthe]

Halve svaret mitt var til gemini som er støttekontakt.

[En_Mamma]

Det er fordi de har taushetsplikt og det har du også.

Du har ikke lov å fortelle at du er støttekontakten.

Det med taushetsplikten kan jo avklares med familien. Folk som jobber i samme system kan snakke med hverandre. Familien kan løse de ansatte fra denne delen av taushetsplikten.

[isbe]

Dette med taushetsplikten er vanskelig. Når man er i kontakt med pasienter/brukere har man taushetsplikt. Møter man dem så på andre arenaer og kommer i prat, så skal man ta det derfra - MEN hadde det vært deg som var pasient, ville du kunne skille mellom meg i byen/på gata/i butikken og meg som behandler - MEN når det gjelder barn og mentalt tilbakestående vil de ikke kunne skille mellom disse tingene.

Dersom man som behandler møter barn man har kommet i kontakt med via jobben sammen med VERGE vil man kunne stoppe opp å prate - dersom man ser de sammen med andre enn verge kan man ikke automatisk stoppe opp fordi man da kan bryte taushetsplikten. (men dersom f.eks du som søster har vært med til fysioterapitime med meg som fysioterapeut, vil jeg ikke bryte taushetsplikten ved å gi meg tilkjenne - MEN da vil du heller ikke oppleve situasjonen som du sier med at man ikke vet hvem man har pratet med..!)

Her jeg bor er en svært liten by og man kjenner hverandre fra mange arenaer. Jeg jobber primært med funksjonshemmede barn i min jobb, og dersom jeg møter de på gata kommer de ofte bort til meg. Dersom de da er med fremmede kan jeg f.eks. avslutte med å si at "må du hilse mamma fra N.N (meg) og si at du traff meg i byen idag" - på den måten vet de som er med barnet hvem de kan si at barnet har møtt i dag..

[Gemini]

Det med taushetsplikten kan jo avklares med familien. Folk som jobber i samme system kan snakke med hverandre. Familien kan løse de ansatte fra denne delen av taushetsplikten.

Nettopp! :-)

[Dorthe]

Det er fordi de har taushetsplikt og det har du også.

Du har ikke lov å fortelle at du er støttekontakten.

Ungene mine har hatt støttekontakt og jeg ser at støttekontakt/avlaster ikke overholder taushetsplikten. For meg er egentlig i orden at de sier de er støttekontakter men ikke alltid. Faren og familien hans hadde gått i spinn dersom de hadde fått vite det. Det er en hemmelighet jeg helst vil ha for meg selv når det gjelder dem. Egentlig har jeg ikke lov å holde det skjult men faren hadde nektet selv om han ikke har samvær selv.

[Dorthe]

Det med taushetsplikten kan jo avklares med familien. Folk som jobber i samme system kan snakke med hverandre. Familien kan løse de ansatte fra denne delen av taushetsplikten.

Jeg svarer bare gale steder i dag )

[Gjest snusi]

Dette kunne jeg skrevet sjøl. Har opplevd det så mange ganger med min sønn. Det er så irriterende. Jeg vet jo hvem de som jobber fast med ham er, men jeg vet ikke hvem alle assistenter, vikarer osv.på avlasningshjem og skole er. De burde absolutt si til ledsager "jeg jobber derog der/ jeg kjenner NN derfra". Etter som åra går så dreier det seg om et betydelig anntall mennesker som har vært i kontakt med barna. Jeg skjønner din frustrasjon!!!!!!

[Gjest Dread]

For det første så forstår jeg veldig godt dette med taushetsplikt, er selv i omsorgsyrket. Og jeg vet at det er et vanskelig tema!

Men jeg mener at det ikke er et brudd på taushetsplikten om personen presenterer seg, man trenger ikke å si hvor man kjenner "brukeren" fra.

Et annet problem er at det spesielt i avlastningsboligen er mange vikarer og stadige skifter i personalet, slik at ikke engang mine foreldre og min søster aner hvem folk er til slutt.

[Gjest targ]

Problemet her er vel din nysjerrighet...

- Din søster kan vel ha så mange bekjente hun vil, uten at du trenger å vite hvem de er? ;-)