Om å være middagsmat

[Solvelv]

Jeg sitter ved frokostbordet. Det er minstemannen sin bursdag i dag, og alle er glade.

Når maten legger seg godt til rette i magen, og mettheten siver innover meg, så blir jeg dratt ned i tristheten. Jeg sniker meg stille tilbake i senga. Kroppen min er matt, og det verker voldsomt i magen.

Jeg vet at tristheten har en årsak, og den kommer ikke utenfra, men innenfra. Så kjenner jeg trygge armer rundt meg, og grever hodet så dypt ned i halsegropa som jeg kan.

Da kommer minnene. Om ei lita jente på 8 år, som sitter ved et matbord. Mamma er borte, og det er en mann som passer på meg. Han er der for at det ikke skal skje meg noe vondt. Maten siger ned i magen, og jeg begynner å bli mett. Men stemningen er veldig skummel. Mannen står ved enden av bordet. Han er lang og tynn, og han hopper ut til siden. Som en løve før angrepet, finter ut, og griper om ribbeina mine. Drar meg fram, og løfter meg oppå bordet. Alt jeg kan tenke på er hvor forferdelig det må være å være et dyr. For det ligger sånn som meg nå før vi spiser det. Det gjør vondt, og jeg forsvinner inn i sympatien for den stakkar middagsmaten. Etterpå krøller jeg meg sammen på badegulvet. Døra er låst, og jeg tuller et badehåndkle over meg. Nå gråter jeg voldsomt, og det eneste jeg tenker på er mamma. Og at det er mange dager til at jeg får se henne igjen.

Etter gråten forsvinner minnet inn i hullet der alle de andre hemmelighetene blir forsvarlig lagret. Mamma fikk aldri vite det. Og mannen har fire barn i dag, hvor den minste er 8 år. Hvor mye vil straffelovens foreldelsesfrist hjelpe han?

Faen ta hele samfunnet!

[huufsa]

Har ingen ord.

Gråter for den lille jenta.

Gråter for deg....

*klem*

[Solvelv]

Har ingen ord.

Gråter for den lille jenta.

Gråter for deg....

*klem*

Ja...