Hvordan holder man ut?

[Gjest Windsong]

Litt mer syting fra meg følger...

Om dagne er jeg så langt nede at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg om trent. Orker knapt å stå opp om morgene, eier ikke matlyst, føler meg tom, nedstemt, slapp/trøtt, men sover dårlig (våkner for tidlig). Attpåtil sliter jeg med selvskading jeg ikke helt får kontroll over. Har baller i lufta for å få ting til å skje, men klarer ikke glede meg over det en gang. Vet at det kommer til å ta sin tid før det er i orden! Selv det å få ordnet et sted å gå på dagtid er ikke gjort på no time.

Nå synes jeg hver dag er en pine, vet det høres patetisk ut. Når jeg våkner om morgenen er det første jeg tenker "faen en ny dag, som jeg absolutt ikke har lyst på!" Samtidig sliter jeg meg helt ut på å ta meg sammen overfor de rundt meg. Klarer ikke la være. Derfor blir det vanskelig å være hjemme i leiligheten siden foreldrene mine bor i samme huset. Føler meg som en kjempebelastning for dem, og får så dårlig samvittighet at jeg tror jeg blir gal.

Er kommet dit at jeg helst vil gi opp. Fantaserer stadig om hvordan jeg kan ta livet av meg, og hvilken musikk jeg vil ha i min egen begravelse. Jeg rives opp innvendig.

[Kizza1365380506]

Er det ikke derfor vi er her for at vi skal kunne lette hjertene våre?

Som foreldre selv må jeg si du er nok IKKE en belastning for dem. Det er kanskje vondt for dem å se at du har det vondt og at de ikke kan hjelpe deg men du må ikke ha dårlig samvittighet overfor dem. Kan du ikke snakke med dem om det?

[Mimmy]

Synes slett ikke det høres patetisk ut, jeg har hatt det slik selv, så jeg vet hvor grusomt det kan være, og hvilken smerte man sitter inne med når man har det sånn som du har det nå. Men den smerten er antakeligvis noe du MÅ gjennom, for å komme over på den andre siden, der livet virker lysere.

Men det er mulig du kommer dit litt raskere dersom du kommer deg opp og ut, enten på trening, terapi, dagsenter (finnes det psykiatrisk dagsenter som et åpent tilbud der du bor?) eller andre aktiviteter. Ikke fordi det nødvendigvis gleder deg så veldig mye slik du har det nå, men fordi det kan gi nye impulser, som du kanskje kan finne glede i etterhvert.

Angående mat: lag deg små porsjoner, slik at det ikke er så uoverkommelig å få i seg. Så kan du heller lage mere dersom du fremdeles er sulten.

Og så kan det hende du må justere dosen med antidepressiva, hvis du går på antidepressiva. Hvis du IKKE går på antidepressiva, så er det antakeligvis noe å vurdere å begynne med, for å gi deg litt "drahjelp".

Klem fra

[Gjest Windsong]

Er det ikke derfor vi er her for at vi skal kunne lette hjertene våre?

Som foreldre selv må jeg si du er nok IKKE en belastning for dem. Det er kanskje vondt for dem å se at du har det vondt og at de ikke kan hjelpe deg men du må ikke ha dårlig samvittighet overfor dem. Kan du ikke snakke med dem om det?

Takk til dere begge!

Jeg har heldigvis et veldig åpent og godt forhold til mine foreldre, nesten litt for åpent av ot til føler jeg. De vet f.eks . at jeg har problemer med selvskading, noe som gjør dem bekymret og på vakt. Derfor føler jeg meg som en belastning. Vi har snakket mye om dette, og de sier begge to at jeg ikke må ha dårlig samvittighet. Selvsagt burde jeg klare å stole på dette, men det har jeg problemer med. Det kan jo ikke være noe hyggelig for dem å ha en datter som skader seg selv...

Jeg går på "antidepp" Efexor, men synes ikke det hjelper. Faktisk har depresjonen kommet snikende etter at jeg i utg. punktet begynte å ta medisinen mot angstproblemer. Har derfor lurt på om det kan være bivirkninger ute og går, om jeg bør bytte medisin eller gjøre noe med dosen. Skal ta det opp med psykiateren min til mandag.

Igjen takk for svar :-)