Jeg vil...

[fudge]

...ingenting annet enn å glemme alt. Hvorfor kan ikke bare hodet mitt gjøre det? Si: "Javel, det er over. Jeg legger det bak meg og lar det ikke plage meg mer". Er det så vanskelig!?

Hvorfor kan jeg ikke bare bestemme meg for det? Jeg har ikke tid til å hanskes med det. Det passer ikke dagen min. Det er ikke plass til det. Da må det være enten-eller... Jeg har ikke tid, ork, overskudd, energi, mot eller råd. Jeg vil bestemme meg for at jeg ikke har noe med dette å gjøre. Legge det HELT bort. Ikke la noe minne meg på det.

Går det ikke an det, da!?

Det passer ikke inn i mine planer. Det er ikke plass. Jeg vil ikke være "henne" lenger.

[Singularity]

Det er dessverre ikke slik at man kan glemme det man vil.

Det man glemmer er gjerne små ubetydelige episoder som ikke har noen stor betydning i livet ens - eller helt hverdagslige ting som man ikke fester seg godt nok ved (selv om man av og til burde det).

Det som forårsaker sterke og/eller vanskelige følelser er ikke så lett å glemme. Jo vanskeligere følelser man har i forhold til et tema, jo verre er det å glemme det.

Du vil nok aldri glemme det helt - men du kommer nok dit hvor hverdagens små og store hendelser opptar tankene dine nesten hele tiden, og hvor minner som du kommer i tanker om en sjelden gang ikke lenger er så belastende.

Det en del gjør når de har kommet seg noen få skritt videre er at de opplever at de kan glede seg over en del av livet - og bygger opp en tilværelse hvor de ikke har tid og anledning til å gå enda dypere inn på problemene. Hvor ulike aspekter ved livet tar litt tid her og litt tid der slik at man i den lille fritiden man har ikke orker å bearbeide noe.

De føler seg langt mer "normale" i egne øyne enn det de har følt tidligere og ønsker intenst å være som alle andre - ha eller oppnå gleder eller mål uten å måtte slite med noe som bare et fåtall andre sliter med.

De utsetter - i et håp om at det bare vil forsvinne av seg selv. Det er nok ytterst få som er så heldige på lengre sikt.

Å legge slikt bak seg koster tid, frustrasjoner, terapi og som oftest prioritering på bekostning av ting man heller ønsker seg.

Du kan velge det nå, eller på et litt senere tidspunkt.

Men ikke velg "når det passer" - livet er fylt av oppdukkende hendelser og annet som man ønsker å bruke tid på eller må sette av tid til. Og når det gjelder noe man gruer seg til er det lett å prioritere alt annet heller enn det vanskelige.

Tenk litt over dette.

*klem*

[huufsa]

Hodet ditt kan vel fint legge det bak seg...?

Det er sjelen din.. -følelsene dine som ikke klarer det!

Jeg tror hvertfall det er sånn.

Du vil ikke være 'henne' lengre?

Husk at uansett så er 'henne' -deg! Men DU er en mye sterker utgave av 'henne'...

'Henne' har modnet... - blitt stolt og sterk... -blitt DU!

Løft hodet, fudge! DU er den stolte, sterke...

*klemmer masse*

[Gjest Tanker i natten... fra meg til deg]

Livet er aldri "enten- eller". Din ryggsekk (elendig metafor, jeg vet..) er lastet med mye vondt. Alt dette kan du ikke bare bestemme deg for å bli kvitt. Desverre. Du er den du er i dag, stolt- tapper - og varm, pga. alt som har hendt i livet ditt.

Gode ting gir fine minner, vonde ting vil man helst.. som du skriver.. kvitte seg med. Men det kan man altså ikke. Det man derimot kan er, etter mye hardt arbeid -blod svette og tårer, forsøke å legge det bak seg.

Jeg ser på deg som en kylling (vær så snill å ikke le!). En liten kylling som jobber hardt med å komme seg ut av det vonde og harde skallet den har vært i, i mange, mange år. Du skriver at du ikke har plass til "den jenten lenger". Flott! Du vokser. Du gror. Du går livet i møte. Flott!! Jeg ser resultater av arbeidet ditt. Men det vonde vil alltid være en del av deg og jeg tror du må jobbe med å godta dette. Minn deg selv på; du består ikke kun av vonde opplevelser, du består av så mye, mye, mer.

Varm hilsen fra meg...