NHD og andre: Sosial angst

[meningsløs]

Jeg lurer rett og slett på hvilke kriterier som må være til stede for at man med sikkerhet kan si at man har sosial angst.

Jeg har ofte store problemer med å omgås folk jeg kjenner, men har små problemer med å snakke med fremmede. Er jo litt sjenert, men klarer å føre vanlige samtaler.

Når det gjelder folk jeg vet hvem er, føler jeg at alle kan se tvers gjennom meg og se hva slags råtten person jeg er... Er deprimert og har akkurat begynt å gå til psykolog for det, men har ikke nevnt noe om dette for henne enda (har bare vært der to ganger).

Jeg føler meg ganske ensom, flyttet til en stor by for et år siden og har ikke mange venner her. Vil jo gjerne ha venner, men med en gang folk spør meg om jeg vil være med på noe sosialt, prøver jeg så godt jeg kan å finne en unnskyldning for å la være å bli med... Vet at førsteinntrykket de har av meg da garantert vil bli ødelagt. Føler meg fullstendig patetisk... Dessuten merker jeg at jeg blir fysisk sliten etter å ha vært sammen med andre..

Prøver også å unngå å treffe på folk jeg f.eks. ser ute på gata som jeg kjenner.

Jeg tror jo ikke at jeg har sosial angst, men jeg vil gjerne høre andres synspunkter. Er det bare det at jeg er deprimert og at det er andre ting enn sosial angst (som blir for mye å komme inn på her) som gjør at jeg føler det sånn og oppfører meg sånn jeg gjør?

[soleil]

Hei!

Lenge siden jeg har sett deg her!

Det du nevner kan like gjerne være som følge av lav selvtillit og depresjon.

Under er kriteriene for å få diagnosen sosial fobi:

(Dessverre er det lett å kjenne seg igjen..)

F40.1 Sosiale fobier

Frykt for å bli kritisk gransket av andre mennesker, som fører til unnvikelse av sosiale situasjoner.

Mer gjennomgripende sosiale fobier er vanligvis forbundet med lav selvfølelse og frykt for kritikk.

De kan komme til uttrykk som rødming, skjelving på hendene, kvalme eller vannlatingstrang, og pasienten er av og til overbevist om at en av disse sekundære angstmanifestasjonene er det primære problemet.

Symptomene kan gå videre til panikkanfall.

Inkl: antropofobi

sosial nevrose

----------

Annen diagnose:

F41.2 Blandet angstlidelse og depressiv lidelse

Denne kategorien skal brukes når symptomer på både angst og depresjon er til stede, men ingen dominerer klart og ingen av symptomtypene er til stede i en slik grad at det gir grunnlag for å diagnostisere angstlidelse eller depressiv lidelse separat.

Når det foreligger både angstsymptomer og depressive symptomer som er alvorlige nok til å berettige individuelle diagnoser, skal begge diagnosene registreres og denne kategorien ikke brukes.

Inkl: angstdepresjonstilstand (mild eller ikke vedvarende)

[meningsløs]

Hei!

Lenge siden jeg har sett deg her!

Det du nevner kan like gjerne være som følge av lav selvtillit og depresjon.

Under er kriteriene for å få diagnosen sosial fobi:

(Dessverre er det lett å kjenne seg igjen..)

F40.1 Sosiale fobier

Frykt for å bli kritisk gransket av andre mennesker, som fører til unnvikelse av sosiale situasjoner.

Mer gjennomgripende sosiale fobier er vanligvis forbundet med lav selvfølelse og frykt for kritikk.

De kan komme til uttrykk som rødming, skjelving på hendene, kvalme eller vannlatingstrang, og pasienten er av og til overbevist om at en av disse sekundære angstmanifestasjonene er det primære problemet.

Symptomene kan gå videre til panikkanfall.

Inkl: antropofobi

sosial nevrose

----------

Annen diagnose:

F41.2 Blandet angstlidelse og depressiv lidelse

Denne kategorien skal brukes når symptomer på både angst og depresjon er til stede, men ingen dominerer klart og ingen av symptomtypene er til stede i en slik grad at det gir grunnlag for å diagnostisere angstlidelse eller depressiv lidelse separat.

Når det foreligger både angstsymptomer og depressive symptomer som er alvorlige nok til å berettige individuelle diagnoser, skal begge diagnosene registreres og denne kategorien ikke brukes.

Inkl: angstdepresjonstilstand (mild eller ikke vedvarende)

Takk for svar! Ja, en stund siden sist jeg var her nå..

Som du sier; det er lett å kjenne seg igjen i kriteriene, og dette betyr ikke nødvendigvis at man har sykdommen. Men det er kjekt å vite hva som er kriteriene. :-)

[Mimmy]

Dette høres jo ut som om noe jeg kunne skrevet selv, og jeg har en slags form for sosial angst. Men det kan like gjerne være depresjon som gjør at du føler deg slik.

Kanskje det bare er en overgangsfase du er i, fordi du har flyttet nylig, som kan være en belastning i seg selv. Men psykologen du går til, vil sikkert ha svar på dette og andre spørsmål du har også.

[meningsløs]

Dette høres jo ut som om noe jeg kunne skrevet selv, og jeg har en slags form for sosial angst. Men det kan like gjerne være depresjon som gjør at du føler deg slik.

Kanskje det bare er en overgangsfase du er i, fordi du har flyttet nylig, som kan være en belastning i seg selv. Men psykologen du går til, vil sikkert ha svar på dette og andre spørsmål du har også.

Takk for svar! Ja, jeg bør snakke med psykologen om det. Men som sagt har jeg bare vært hos henne to ganger, og jeg synes det er litt flaut....

Jaja, det blir jo mitt problem å finne ut av, det.. :-) Men skal i hvert fall snakke med henne om det.. en gang! :-)

[Mimmy]

Takk for svar! Ja, jeg bør snakke med psykologen om det. Men som sagt har jeg bare vært hos henne to ganger, og jeg synes det er litt flaut....

Jaja, det blir jo mitt problem å finne ut av, det.. :-) Men skal i hvert fall snakke med henne om det.. en gang! :-)

Det er derfor hun/han er der, for å hjelpe deg å finne ut av slike ting. Se på psykologen som en klagemur, en som du har lov til å si alt du ønsker til, og som føles brysomt for deg. Og det er svært lite du kan servere psykologen, som han/hun ikke har hørt tusen ganger før...angst er ikke noe å skamme seg over.

Alle har angst, i mer eller mindre grad. Det er svært naturlig, ingen kan fungere som menneske uten å ha angst, fordi det er med på å beskytte oss mot "angrep". Det er i det øyeblikket at det begrenser oss som mennesker og fører til redusert livskvalitet (derfor henger angst og depresjon vanligvis sammen) at det blir et problem og et handikapp som det bør gjøres noe med. Og det er det psykologen skal hjelpe deg med, å sortere disse begrepene.

Lykke til.

[meningsløs]

Det er derfor hun/han er der, for å hjelpe deg å finne ut av slike ting. Se på psykologen som en klagemur, en som du har lov til å si alt du ønsker til, og som føles brysomt for deg. Og det er svært lite du kan servere psykologen, som han/hun ikke har hørt tusen ganger før...angst er ikke noe å skamme seg over.

Alle har angst, i mer eller mindre grad. Det er svært naturlig, ingen kan fungere som menneske uten å ha angst, fordi det er med på å beskytte oss mot "angrep". Det er i det øyeblikket at det begrenser oss som mennesker og fører til redusert livskvalitet (derfor henger angst og depresjon vanligvis sammen) at det blir et problem og et handikapp som det bør gjøres noe med. Og det er det psykologen skal hjelpe deg med, å sortere disse begrepene.

Lykke til.

Takk for at du får det til å høre så naturlig ut.. :-) Og du har jo rett.. Skal få sagt det til henne! :-)

Jeg er jo sikker på at jeg ikke kan fortelle noe hun ikke har hørt før også.. Men jeg må innrømme at jeg synes det er litt flaut... Jeg er også redd på andre måter... Går rundt hele tiden og er redd for at noen plutselig skal komme bak meg og drepe meg eller voldta meg.. Huff... Litt tåpelig..

[Mimmy]

Takk for at du får det til å høre så naturlig ut.. :-) Og du har jo rett.. Skal få sagt det til henne! :-)

Jeg er jo sikker på at jeg ikke kan fortelle noe hun ikke har hørt før også.. Men jeg må innrømme at jeg synes det er litt flaut... Jeg er også redd på andre måter... Går rundt hele tiden og er redd for at noen plutselig skal komme bak meg og drepe meg eller voldta meg.. Huff... Litt tåpelig..

Dette siste du nevnte, er jo slett ikke uvanlig. Selv pleide jeg, for mange år siden, å "bevæpne" meg med ei brusflaske når jeg gikk alene hjem etter at det var mørkt.

Og det er som sagt helt naturlig!

[soleil]

Dette siste du nevnte, er jo slett ikke uvanlig. Selv pleide jeg, for mange år siden, å "bevæpne" meg med ei brusflaske når jeg gikk alene hjem etter at det var mørkt.

Og det er som sagt helt naturlig!

Hvis jeg går alene etter det er mørkt så knytter jeg nevene litt...

Du kan også ha en spraydeodorant i lomma som du kan spraye med. I Sverige får du kjøpt tåregass. Å gå med andre våpen er farlig da de fort kan snus og brukes mot deg.

Ett hardt spark i leggen og et realt balletak kan i de fleste tilfeller være nok.

Rop BRANN! eller HJELP!

Det er faktisk mye større sannsynlighet for å bli drept eller voldtatt av noen du kjenner godt enn av en skummel mann ute langs veien.

[meningsløs]

Hvis jeg går alene etter det er mørkt så knytter jeg nevene litt...

Du kan også ha en spraydeodorant i lomma som du kan spraye med. I Sverige får du kjøpt tåregass. Å gå med andre våpen er farlig da de fort kan snus og brukes mot deg.

Ett hardt spark i leggen og et realt balletak kan i de fleste tilfeller være nok.

Rop BRANN! eller HJELP!

Det er faktisk mye større sannsynlighet for å bli drept eller voldtatt av noen du kjenner godt enn av en skummel mann ute langs veien.

Takk for tips! :-) Bor jo ikke så langt unna Sverige, da.. :-) Ja, det er jo riktig som du sier at det ofrene gjerne kjenner overgriperne sine... Men jeg klarer liksom ikke la være å tenke sånn for det... Men takk for at du tok innlegget mitt på alvor :-)

[meningsløs]

Dette siste du nevnte, er jo slett ikke uvanlig. Selv pleide jeg, for mange år siden, å "bevæpne" meg med ei brusflaske når jeg gikk alene hjem etter at det var mørkt.

Og det er som sagt helt naturlig!

Jeg pleier aldri å forlate rommet mitt uten mobiltelefonen.. Hvis jeg så mye som går på do uten den, snur jeg tvert for å hente den. Er litt trygghet i den også.. :-)

[Mimmy]

Jeg pleier aldri å forlate rommet mitt uten mobiltelefonen.. Hvis jeg så mye som går på do uten den, snur jeg tvert for å hente den. Er litt trygghet i den også.. :-)

Er en slags tvangstanke/handling det da, med mobiltelefonen altså?

Blir ikke det litt brysomt, da?

[meningsløs]

Er en slags tvangstanke/handling det da, med mobiltelefonen altså?

Blir ikke det litt brysomt, da?

Jo, det er klart det blir litt brysomt... :-/ Men det er mer brysomt for meg å ikke ha den med...

[Mimmy]

Jo, det er klart det blir litt brysomt... :-/ Men det er mer brysomt for meg å ikke ha den med...

Mente ikke å gjøre narr av det, hvis du tror det. Vet så veldig godt hvordan det er å ha angst, så det ville jeg ikke drømme om.-)

Klem fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette kan være sosial fobi. Det er typisk for sosial fobi at det er verre å omgås de litt kjente enn de totalt ukjente som en ikke kommer til å treffe igjen.

Jeg synes absolutt at du skal fortelle psykologen din om dette.

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/gotomsg.wa?msgid=146741

[Gjest Poppis]

Dette kan være sosial fobi. Det er typisk for sosial fobi at det er verre å omgås de litt kjente enn de totalt ukjente som en ikke kommer til å treffe igjen.

Jeg synes absolutt at du skal fortelle psykologen din om dette.

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/gotomsg.wa?msgid=146741

Er det TYPISK for sosial angst at det er lettere å omgås ukjente? Det har jeg aldri hørt før.

Mannen min har sosial angst. Han tør ikke gå på foreldremøter, foreldresamtaler, fotballkamper, dugnader eller noe slikt som gjør at han må møte opp der hvor han treffer folk han ikke kjenner eller må snakke om ting han ikke er trygg på. Derimot er han trygg på å oppsøke familie og venner uanmeldt. Tenker aldri at det ikke passer slik som jeg kan gjøre. Han kan heller ikke gå i butikker eller banken hvis det ikke har med jobben hans å gjøre.

Selv så kan jeg holde taler, gå i all slags foreninger, oppsøke selskaper hvor jeg er den eneste som ikke kjenner noen fra før, og alt det min mann ikke kan. MEN jeg trekker meg når det gjelder å gå til familie og venner uanmeldt. TENK om det ikke passer, at de egentlig ikke har lyst til å ha besøk av MEG osv. I deprimerte perioder trives jeg best sammen med mange og/eller ukjente enn få og/eller kjente.

Har da JEG OGSÅ sosial fobi?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er det TYPISK for sosial angst at det er lettere å omgås ukjente? Det har jeg aldri hørt før.

Mannen min har sosial angst. Han tør ikke gå på foreldremøter, foreldresamtaler, fotballkamper, dugnader eller noe slikt som gjør at han må møte opp der hvor han treffer folk han ikke kjenner eller må snakke om ting han ikke er trygg på. Derimot er han trygg på å oppsøke familie og venner uanmeldt. Tenker aldri at det ikke passer slik som jeg kan gjøre. Han kan heller ikke gå i butikker eller banken hvis det ikke har med jobben hans å gjøre.

Selv så kan jeg holde taler, gå i all slags foreninger, oppsøke selskaper hvor jeg er den eneste som ikke kjenner noen fra før, og alt det min mann ikke kan. MEN jeg trekker meg når det gjelder å gå til familie og venner uanmeldt. TENK om det ikke passer, at de egentlig ikke har lyst til å ha besøk av MEG osv. I deprimerte perioder trives jeg best sammen med mange og/eller ukjente enn få og/eller kjente.

Har da JEG OGSÅ sosial fobi?

Det typiske hva gjelder "farlighet" av andre mennesker er slik:

1. Minst farlig er de aller mest kjente, partneren, søsken, bestevenner osv

2. Deretter kommer de totalt ukjente. Dette skyldes sosialfobikernes angst for "å dumme seg ut/bli avslørt som en "nervøsing"".

3. Farligst er de som en ikke kjenner godt, men som vet hvem en er og som en vil treffe igjen. Eks de andre foreldrene til barna i klassen, skolekorpset, fotballlaget osv.

[Soria]

Det typiske hva gjelder "farlighet" av andre mennesker er slik:

1. Minst farlig er de aller mest kjente, partneren, søsken, bestevenner osv

2. Deretter kommer de totalt ukjente. Dette skyldes sosialfobikernes angst for "å dumme seg ut/bli avslørt som en "nervøsing"".

3. Farligst er de som en ikke kjenner godt, men som vet hvem en er og som en vil treffe igjen. Eks de andre foreldrene til barna i klassen, skolekorpset, fotballlaget osv.

Dette kjenner jeg veldig godt igjen fra den tiden jeg hadde sosial fobi. Jeg er vel ikke helt kvitt det, men nå kan jeg til og med få kjeft på apoteket utan at jeg bryr meg når jeg vet at det ikke er min feil. Før ville jeg ikke gått på det apoteket igjen.

[Gjest Poppis]

Det typiske hva gjelder "farlighet" av andre mennesker er slik:

1. Minst farlig er de aller mest kjente, partneren, søsken, bestevenner osv

2. Deretter kommer de totalt ukjente. Dette skyldes sosialfobikernes angst for "å dumme seg ut/bli avslørt som en "nervøsing"".

3. Farligst er de som en ikke kjenner godt, men som vet hvem en er og som en vil treffe igjen. Eks de andre foreldrene til barna i klassen, skolekorpset, fotballlaget osv.

Min mann har problemer med pkt 2 og 3. Jeg har problemer kun med pkt 1.

Jeg greier fortsatt ikke å trekke noen konklusjon i forbindelse med spørsmålet mitt, jeg!

Har jeg sosial angst da altså?

jeg plundrer med dette mest i dårlige perioder.

[meningsløs]

Mente ikke å gjøre narr av det, hvis du tror det. Vet så veldig godt hvordan det er å ha angst, så det ville jeg ikke drømme om.-)

Klem fra

Neida, Mimmy, jeg vet du ikke prøvde å gjøre narr av meg.. Har lest en del av innleggene dine her, så jeg fikk ikke det inntrykket.