"for meg selv"

[alwen]

På tirsdar hadde jeg en slik underlig følelse. kjørte barnet mitt i barnehagen, og på vei hjem må jeg kjøre forbi kirken. Har vært veldig nedfor de siste månedene.. det har svinget veldig, noe som har vært veldig slitsomt. Noen dager langt nede, så mer energi og humør.. og håpet om at nå..nå virker antidepr. Håpet er så viktig, men så grusomt når du registrerer at depresjonen kommer snikende igjen. Meningen er jo at jeg skal være noenlunde stabil, men.. Vel, jeg fikk iallefall en følelse at jeg måtte snu , jeg måtte på kirkegården. Skremmende for ei som sliter litt med tanken på å gjøre slutt på alt. Da jeg gikk der følte jeg bare en veldig sorg.. for de som har mistet sine, små barn, ektefeller, foreldre.. i det hele tatt. Jeg følte meg litt bedte.. fordi jeg tross alt er heldig på den måten at jeg har mine kjære i behold. Spesielt mine barn, jeg elsker dem. Det ga meg nytt håp. Jeg vil klare dette,- med noe hjelp så skal jeg få det bedre. Ikke sant, dere?

Klem til dere medsøstre

[Gjest whoppy]

Har du håpet,er du kommet ganske langt allerede!Det er ikke lett å håpe alltid,spesielt når ting bare føles verre og verre og at det ingen ende vil ta.Ikke mist håpet,en dag vil du kjenne at du lever hver dag, istedenfor at du bare "overlever" hver dag.. En dag skal alt bli bedre både for deg og meg og alle andre her inne,men det krever håp og tro og MASSE jobbing!! Klem til deg*