Indre- eller ytrefokusert...

[Gjest Kjerringnebbet]

Jeg er selv ikke VELDIG opptatt av at alt rundt meg skal se bra ut, å ha de rette tinga, være med på de siste trendene osv osv.

Men noen i familien min er ekstreme på den måten. Jeg synes det er noe midt imellom tragisk og latterlig. Snakker med viktig mine at de har vært der, gjort det, snakket med de folka, kjøpt det, ønsker seg det, og det var lekkert, hvilket MERKE er det osv i det uendelige.

Jeg har ikke noe å bidra med i slike samtaler. Selv liker jeg å filosofere over livet og snakke om menneskelige væremåter og reaksjonsmønstre. Så jeg kan godt diskutere andre mennesker, men da med et helt annet utgangspunkt enn å rakke ned på de. Det blir mer av nysjerrighet for å finne ut hvorfor de er slik eller slik.

Men de andre jeg fortalte om snakker om folk på den måten at de driter de ut og snakker stygt om dem. 'Tenk å ha det så stygt i hagen', 'Tenk å velge en slik farge på huset', 'Er det ikke fælt med kjæresten til den og den som ser så lurvete ut' og slike ting. Gjør meg trist å høre på.

Så har jeg tenkt. Gud, at de ikke kan bli litt mindre opptatt av alt som synes og er utenpå, og fokusere litt mer på indre anliggender. Folks gode egenskaper feks.

Jeg har bestandig antatt at det er et valg. At en velger å være opptatt av det ytre, eller det indre. MEN så slo det meg at disse som fokuserer så på hvordan alt SER UT, kanskje de rett og slett ikke 'har noe' inni seg, hvis dere skjønner? At det rett og slett ikke ER noe å fokusere på der inne. De har ikke evner til å tenke i slike baner. Og da MÅ en jo fokusere på det som er tilbake, altså det ytre. For alle må jo ha NOER å være opptatt av.

Egentlig skremte den tanken meg litt også. Jeg ser ned på dem (ja, jeg må bare innrømme det) som BARE er opptatt av ting, ting, ting (ihvertfall prater de ikke om annet) og DE ser ned på meg som driter i om ting og tang i hus og hjem og klærne mine er av riktig merke eller ser ut 'slik det skal'. Bare jeg trives er jeg fornøyd. Og jeg gidder for alt iv erden ikke betale 3000 for et plagg som jeg kan få like pent (i mine øyne da) tiil 300 hvis jeg dropper 'merket'.

Hva mener dere?

Tror dere folk velger hva de skal fokusere på, eller er det slik at det avhenger av hvilke åndsevner en er født med? Slik at valget er tatt for deg, om du skal leve livet som en indre- eller ytrefiksert person?

Selvfølgelig er det mange som har litt av hvert, og det er nok det beste, men...

Hva TENKER dere om det?

[Kizza1365380506]

Jeg tenker at de kanskje har dårlig selvfølelse. At de må bøte på det med å omgi seg med vakre og dyre ting. Å ha ett perfekt ytre betyr ikke nødvendigvis at de har det så godt med seg selv. Det er kanskje enklere å snakke om ting enn om følelser osv.

I allefall tror jeg ikke de har det bedre enn oss som har beina på jorden.

[Gjest Kjerringnebbet]

Ja, men JEG (som er mest indrefokusert) har virkelig IKKE god selvfølelse!

Jeg kan opptre selvsikkert, men selvfølelsen mangler det mye på. Det er jo derfor jeg sliter psykisk.

Så det kan ikke være eneste forklaringa ihvertfall?

[Gjest sikkert mye yngre]

Ganske interessant! Har ikke noe særlig å komme med egentlig. Men for min egen del, så kjennes de som jeg faktisk trenger å fokusere _noe_ på ytre ting. Ikke i den grad at jeg stadig kjøper merkekler, da.., Jeg blir bare deprimert av å kun fokusere på det indre. Og det er godt mulig at det er som du nemner, at det er ganske tomt inni..?

Trives med en slags mellomting trur jeg. Jeg blir også nysgjerrig på hvorfor mennesker opptrer som de gjør. Kan hende skjer det at jeg snakker stygt om noen, men får jeg tenkt meg om, slår det meg at folk nok har en eller annen grunn til å handle slik de gjør.. Og hva som motiverer folk til den atferden de viser er jo et ganske interessant spørsmål, men ofte vanskelig å finne svar på synes jeg..

blablah..

Håper du har noen venner som er noe lunde som deg, slik at du ikke bare har "venner" som du egentlig ser ned på? Det må i tilfelle være slitsomt..

[Gjest Kjerringnebbet]

Ganske interessant! Har ikke noe særlig å komme med egentlig. Men for min egen del, så kjennes de som jeg faktisk trenger å fokusere _noe_ på ytre ting. Ikke i den grad at jeg stadig kjøper merkekler, da.., Jeg blir bare deprimert av å kun fokusere på det indre. Og det er godt mulig at det er som du nemner, at det er ganske tomt inni..?

Trives med en slags mellomting trur jeg. Jeg blir også nysgjerrig på hvorfor mennesker opptrer som de gjør. Kan hende skjer det at jeg snakker stygt om noen, men får jeg tenkt meg om, slår det meg at folk nok har en eller annen grunn til å handle slik de gjør.. Og hva som motiverer folk til den atferden de viser er jo et ganske interessant spørsmål, men ofte vanskelig å finne svar på synes jeg..

blablah..

Håper du har noen venner som er noe lunde som deg, slik at du ikke bare har "venner" som du egentlig ser ned på? Det må i tilfelle være slitsomt..

Jeg har leita meg opp noen som er som meg iløpet av åra. Og jeg skjønner jo at jeg har truffet mine 'likemenn', for den 'fine' familien min har bare drit å si om dem også. De er jo sånn og slik og herregud, åssen går det an å ha det slik, å gjøre ditt og å se slik ut.

Men jeg har ikke NOK slike venner til å dekke behovet. Samtidig som jeg har stort sosialt behov. Så for å dekke det må jeg spille skuespill for ikke å støte de 'fine' så mye at de ikke gidder være sammen med meg. Jeg må moderere mine meninger og ytringer såd et passer innog ikke støter.

Jeg har selv prøvd å bøte på det at jeg ikke har det bra med å skaffe meg ting. Prøvd å være litt mer opptatt av slike 'normale' ting som de fleste andre er. At hagen er fin, sofaen er pen, det ser presentabelt ut i hjemmet, ungene må ha ok klær. Følger med på litt såpe på TV for å ha noe å snakke om, leser Se & Hør av samme grunn. Kjøper småting til heimen som liksom er litt mer 'up to date' enn det gammeldagse jeg egentlig trives mer enn godt nok med. Kjøper meg nye klær siden alle andre er så opptatt av å ha det. Går på sminkeparty. Pjatt, pjatt, pjatt. Kjøper, men bruker ikke. PRØVER å følge med i denne rundansen. Men greier ikke.

Og så har jeg oppdaget. At istedenfor å føle meg bedre ved å skaffe meg ting for å bøte på min indre utilstrekkelighet, så blir jeg bare MER deprimert. Det blir jo så tomt når slike ting skal få bestemme.

Nei,jeg er nok ikke laget for å leve i en slik materialisert verden jeg.

[Kizza1365380506]

Ja, men JEG (som er mest indrefokusert) har virkelig IKKE god selvfølelse!

Jeg kan opptre selvsikkert, men selvfølelsen mangler det mye på. Det er jo derfor jeg sliter psykisk.

Så det kan ikke være eneste forklaringa ihvertfall?

Nei, det ville vært for enkelt. Men de har funnet sin måte å takle det på tror jeg. De får jo høre hele tiden hvor stilige de er hvor fantastisk det flotte huset er, den flotte bilen osv. De får bekreftelse. Det at de rakker ned på andre hever jo også deres eget selvbilde, gjør det ikke? Og noen mennesker er bare tankeløse.

Men for noen mennesker er kanskje statussymbol det som betyr noe. En kan jo se på alle de flotte båtene som ligger i småbåthavner og aldri blir tatt ut på sjøen. Og ja, da er de grunne.

Du sier at du har lav selvtillit, men du har ikke interesse av statussymboler så du må finne en annen måte å takle det på.

Jeg vet ikke om dette gir noen mening eller om det er noe fornuft i det heller. Det er egentlig bare tankespinn.

[Gjest Kjerringnebbet]

Nei, det ville vært for enkelt. Men de har funnet sin måte å takle det på tror jeg. De får jo høre hele tiden hvor stilige de er hvor fantastisk det flotte huset er, den flotte bilen osv. De får bekreftelse. Det at de rakker ned på andre hever jo også deres eget selvbilde, gjør det ikke? Og noen mennesker er bare tankeløse.

Men for noen mennesker er kanskje statussymbol det som betyr noe. En kan jo se på alle de flotte båtene som ligger i småbåthavner og aldri blir tatt ut på sjøen. Og ja, da er de grunne.

Du sier at du har lav selvtillit, men du har ikke interesse av statussymboler så du må finne en annen måte å takle det på.

Jeg vet ikke om dette gir noen mening eller om det er noe fornuft i det heller. Det er egentlig bare tankespinn.

Jeg har egentlig ganske god selvtillit. Det er selvfølelsen, det som ligger i bunnen, som ikke er like solid!

Hvis du skjønner forskjellen?

Jeg VET jeg er flink og bra og snill og grei og godt likt av de fleste. Det er min gode selvtillit. MEN det er noe som ligger helt underst som allikevel ikke lar meg stole på denne kunnskapen min. DEt er den dårlige selvfølelsen.

[Kizza1365380506]

Jeg har egentlig ganske god selvtillit. Det er selvfølelsen, det som ligger i bunnen, som ikke er like solid!

Hvis du skjønner forskjellen?

Jeg VET jeg er flink og bra og snill og grei og godt likt av de fleste. Det er min gode selvtillit. MEN det er noe som ligger helt underst som allikevel ikke lar meg stole på denne kunnskapen min. DEt er den dårlige selvfølelsen.

Det var vel egentlig selvfølelsen din jeg mente når jeg skrev innlegget isted. Og jeg kjenner det godt igjen. Lurer på om det er det som gjør at jeg slipper opp for argumenter når jeg treffer ett menneske som er flinkere å ordlegge seg enn meg? Blir liksom satt helt til veggs, derfor har jeg en tendens til ikke å si noe i det hele tatt. Dumt egentlig.

Rart at vi ikke kan klare å stole såpass på oss selv at vi kan bygge opp selvfølelsen og. Vi er da ikke verre enn andre mennesker egentlig. Alle har sin styrke og svakhet.