bare noen tanker...

[MiaLenea]

Jeg er redd.

Vet noe er galt. Vet hva som er galt, men ikke hva jeg skal gjøre.

Er redd. Men kan ikke vise det.

Har ikke lov til å føle.For hvis jeg føler mister jeg kontrollen. Kontrollen over hva jeg gjør, hvordan jeg tenker.

Og tenker jeg for mye er jeg ikke bare redd, men så mye mer.

Da dukker andre følelser opp.

Følelsene jeg er så redd for. Følelser som skyld, skam ekkel, skitten, uten verdi, sint og trist. Og så mye mer, som jeg ikke vet hva er.

Da har jeg bare lyst til å dø.

Derfor lar jeg dem ikke komme til overflaten, lar meg ikke kjenne på disse følelsene.

Men fyller meg selv med en tomhet som bare er tom...

Men jeg er ikke tom,

ikke hver dag, bare noen.

Egentlig er det litt for fullt inni meg.

Disse følelsene ligger å presser, vil ut, men får ikke lov.

Men en dag vil jeg ikke klare å hindre dem.

Hva vil skje da...?

[Hawkwind]

Det å ha kontroll - i ditt tilfelle høres det ut til å være mye fortrenging - fungerer aldri i lang tid.

Innerst inne så vet du det.

Kanskje du bør vurdere å finne et eller flere mennesker du stoler 100% på, og så slippe løs det vonde du stenger inne...?

Før det vokser seg for stort og skremmende...?

[fudge]

Hei, kjære deg.

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver! Jeg hadde det også slik for en tid tilbake, og noen dager har jeg det slik enda. Det er tanker og følelser som jeg ikke ville tatt i med en dobørste en gang! Men likevel må de ut i dagslys...

Jeg vet at det er vanskelig, men det eneste riktige å gjøre er å ta frem disse følelsene og kjenne på dem... Det er kjempefint om du har noen du stoler på som du kan snakke med om de, men har du ikke det, så hyl det ned i puta di!

Du spør hva som vil skje når dette en dag kommer ut. Det er ikke så godt å vite :-) Jeg var også livredd for det der. Jeg trodde jeg kom til å ramle fullstendig sammen og ikke klare å stå på beina om jeg skulle lette litt på lokket noen gang. Og jeg var sikker på at om jeg tillot den første tåren å trille, så kom jeg _aldri_ til å klare å slutte å grine igjen!

Men slik var det ikke :-) Nå som jeg endelig har begynt å gløtte litt på lokket, så har ting kommet litt og litt. Noen ganger mer og andre ganger mindre. Men det viktige er at lufteventilen _er_ der! Det er mye bedre å slippe ut litt av og til enn å vente til du eksploderer og går rett på trynet.

Nå er mitt "problem" helt omvendt noen ganger. Jeg blir forferdelig sint og fortvilet over at jeg ikke lenger har den voldsomme kontrollen som jeg hadde før. Jeg klarer ikke gjemme meg like godt og jeg klarer ikke holde tilbake om det koker på innsiden. Noen ganger bli jeg litt sint på samboeren min som liksom har "ødelagt" min evne til å holde alt inne :-) Men samtidig (selvom jeg ikke vil innrømme det der og da) så er jeg kjempelettet over at jeg slipper å gjemme meg.. jeg slipper å trykke alt ned i det mørke, skitne tjernet igjen.

Å tillate seg å kjenne på følelsene er slett ikke lett... men de går dessverre ikke bort av seg selv.

Kle på deg gummihanskene og kjenn litt på dem. Uansett hvor ekle, fæle og skitne de er, så er de mye mindre skumle når du har tatt dem ut og snudd og vendt litt på dem noen ganger. Neste gang de gnager deg da, så vet du litt mer om hva de er. Da er det kanskje ikke like skummelt å ta dem frem igjen!

Lykke til!