Misbrukt?

[aihe]

Har akkurat opplevd noe rart. Jeg kjøpte boka:"som å komme hjem" av John Bradshaw, og har begynt å lese den. Igår kveld,når jeg hadde lagt meg,prøvde jeg disse meditasjonsøvelsene for å finne "mitt indre barn", og etter en stund,da jeg prøvde å se meg selv som lita, så jeg for meg et bilde jeg har av meg selv som to-åring, og fikk en underlig sår,trist følelse.Etterhvert ble det nesten vondt å puste.Jeg sovnet etter en stund og hadde en rar drøm om at noen måtte reddes fra en veranda der det var to farlige personer, og jeg så meg rundt for å få hjelp,men de nærmeste bare snudde seg unna. Jeg tok mot til meg og gikk opp på verandaen,tok opp grinda og slapp fri den som var i fare, og det var da plutselig en hund.Vet ikke hva dette kan bety, men det var en så rar opplevelse at jeg måtte skrive det ned.Er det noen som har opplevd noe lignende? Jeg har aldri prøvd å meditere før,men det var ganske skremmende med den vonde triste følelsen jeg fikk når jeg så for meg bildet av meg selv som lita.

[Solvelv]

Hei aihe! (Veldig langt...)

Så koz at du leser boka. Den hjalp meg så mye! Jeg opplevde noe av det samme. Fikk fram et bilde av meg selv som 4 år. Det var 17. mai, og jeg skulle egentlig være glad. Og det visste jeg den gangen. Og da kom tristheten og tomheten ekstra godt fram.

Jeg forsøkte å spørre denne jenta hvorfor jeg var så lei meg. Men hun ville ikke svare. Etter hvert svarte hun at hun var stygg og ekkel. Og jeg snakket mye om hvor vakker hun var, og alle motsigelser ble tatt alvorlig og motbevist.

Så kom jeg til en plass i boka hvor det står om hvordan sinnet blokkeres fra følelsene. Og da så jeg for meg en tykk, rød ståldør. Det var døra inn til følelsene mine. Jeg var fryktelig redd for at den skulle åpne seg. Det var som om det var et voldsomt trykk innenfor, som presset døra opp. Den vibererte i trykket, og ut av sprekken kom det en slags damp eller røyk.

Etter noen dager bestemte jeg meg for å lukke opp døra. Det fikk gå som det ville. Jeg åpnet døra, og sveiset den fast i åpen tilstand. For jeg ville at den aldri skulle få lukke seg igjen. I det jeg trådde innenfor kom det flygende biter av en rustning. De festet seg på kroppen min, og det ble umulig for meg å gå inn. Til slutt brukte jeg barnets eventyr magi. Jeg kastet en trylleformel som gjorde at delene falt til bakken. Det virket, og jeg kunne gå inn døra.

Innenfor døra var det en lang steinvei ut i et hav - en molo. Det var vann på alle tre kanter, mørkt. Det skiftet mellom mørkt og mørkerødt pulserende lys. Bare moloen var svakt opplyst. I enden av denne moloen satt mitt indre barn. Det var en rar opplevelse. Jeg trodde barnet skulle bli glad for å se meg. Men hun stolte på ingen. Ikke på meg heller. Hun var taus og passiv. Ikke så rart når hun hadde sittet på dette stedet - forlatt og naken i 20 år.

Da begynte kampen for å få hennes tillit. Den var lang, og krevde tolmodighet og kjærlighet. Akkurat likt et ekte barn. Etterhvert begynte hun å snakke, og jeg kunne forklare henne hvordan hverden egentlig var. Til slutt ble hun så trygg at hun ble med meg ut. Da flyttet hun inn i et lite hus i skogen, sammens med meg og min mann. Vi passet på henne dag og natt. Hun var aldri alene. Plutselig en dag flyttet hun ut av seg selv, og inni meg. Nå er hun en del av meg.

Hun kan si i fra når hun er redd, misfornøyd og glad. Gleden hennes over livet er nå blitt min. Den manglet jeg før. Det er et stykke arbeid. Men når det skjer - da er det som å komme hjem!

Det blir kanskje ikke akkurat slik for deg. Jeg er veldig visuell i det jeg gjør, kunstnersjel som jeg er. Men jeg håper du finner din måte å gi trygghet til ditt indre barn. Hun venter på deg!

Hva drømmen betyr vet jeg ikke. Men er ganske sikker på at du opplevde noe skremmende. Det er antakelig akkurat passe mye å starte med. Så får du finne din trådende, og begynne å nøste i tråden.

Lykke til!

Klem fra Solvelv

[aihe]

Hei aihe! (Veldig langt...)

Så koz at du leser boka. Den hjalp meg så mye! Jeg opplevde noe av det samme. Fikk fram et bilde av meg selv som 4 år. Det var 17. mai, og jeg skulle egentlig være glad. Og det visste jeg den gangen. Og da kom tristheten og tomheten ekstra godt fram.

Jeg forsøkte å spørre denne jenta hvorfor jeg var så lei meg. Men hun ville ikke svare. Etter hvert svarte hun at hun var stygg og ekkel. Og jeg snakket mye om hvor vakker hun var, og alle motsigelser ble tatt alvorlig og motbevist.

Så kom jeg til en plass i boka hvor det står om hvordan sinnet blokkeres fra følelsene. Og da så jeg for meg en tykk, rød ståldør. Det var døra inn til følelsene mine. Jeg var fryktelig redd for at den skulle åpne seg. Det var som om det var et voldsomt trykk innenfor, som presset døra opp. Den vibererte i trykket, og ut av sprekken kom det en slags damp eller røyk.

Etter noen dager bestemte jeg meg for å lukke opp døra. Det fikk gå som det ville. Jeg åpnet døra, og sveiset den fast i åpen tilstand. For jeg ville at den aldri skulle få lukke seg igjen. I det jeg trådde innenfor kom det flygende biter av en rustning. De festet seg på kroppen min, og det ble umulig for meg å gå inn. Til slutt brukte jeg barnets eventyr magi. Jeg kastet en trylleformel som gjorde at delene falt til bakken. Det virket, og jeg kunne gå inn døra.

Innenfor døra var det en lang steinvei ut i et hav - en molo. Det var vann på alle tre kanter, mørkt. Det skiftet mellom mørkt og mørkerødt pulserende lys. Bare moloen var svakt opplyst. I enden av denne moloen satt mitt indre barn. Det var en rar opplevelse. Jeg trodde barnet skulle bli glad for å se meg. Men hun stolte på ingen. Ikke på meg heller. Hun var taus og passiv. Ikke så rart når hun hadde sittet på dette stedet - forlatt og naken i 20 år.

Da begynte kampen for å få hennes tillit. Den var lang, og krevde tolmodighet og kjærlighet. Akkurat likt et ekte barn. Etterhvert begynte hun å snakke, og jeg kunne forklare henne hvordan hverden egentlig var. Til slutt ble hun så trygg at hun ble med meg ut. Da flyttet hun inn i et lite hus i skogen, sammens med meg og min mann. Vi passet på henne dag og natt. Hun var aldri alene. Plutselig en dag flyttet hun ut av seg selv, og inni meg. Nå er hun en del av meg.

Hun kan si i fra når hun er redd, misfornøyd og glad. Gleden hennes over livet er nå blitt min. Den manglet jeg før. Det er et stykke arbeid. Men når det skjer - da er det som å komme hjem!

Det blir kanskje ikke akkurat slik for deg. Jeg er veldig visuell i det jeg gjør, kunstnersjel som jeg er. Men jeg håper du finner din måte å gi trygghet til ditt indre barn. Hun venter på deg!

Hva drømmen betyr vet jeg ikke. Men er ganske sikker på at du opplevde noe skremmende. Det er antakelig akkurat passe mye å starte med. Så får du finne din trådende, og begynne å nøste i tråden.

Lykke til!

Klem fra Solvelv

Tusen takk for at du svarte.Jeg har ikke fått sett svaret ditt før nå p.g.a. feil med min internettforbindelse, men det var interessant å lese om dine opplevelser etter å ha lest boken. Jeg har hatt et par " drømmer" eller opplevelser til og det er også fra to-årsalderen, noe som gjør at jeg tror det var da jeg opplevde noe vondt.Jeg får den samme triste følelsen, og ser meg om etter hjelp,men det kommer ingen. Jeg har ikke klart å "få til" å gi barnet i meg trøst, eller "hjelpe" det, men det kommer kanskje etterhvert..