Tar jeg feil ?

[Gjest leimeg]

Psykologen vil ikke at vi skal snakke om selve overgrepet som skjedde da jeg var barn, hun vil vi skal være her vi er i dag.Jeg har stort behov for å snakke om det som skjedde, jeg vil snakke og snakke om dette jeg har stengt inne i meg i så mange år. Sliter med konsentrasjon, søvnvansker, depresjon, angst og ser hele tiden bilder av det som hendte. Hver natt har jeg mareritt.Men psykologen vil nok bare mitt beste.Men vet jeg hva det er ? Jeg har gått i terapi i 9 mnd, men merker ikke noe forandring på angsten, eller marerittene mine, jeg sover fremdeles like dårlig som før.

Hvordan skal jeg finne den riktige behandlingen for meg? Jeg går på antidep fordi jeg ikke blir bedre.

Jeg kan ikke skjønne at jeg skal orke å ha det slik så mye lenger til, vil helst bare legge meg ned å gi opp.....

[DIXI]

Kjære deg!

Først og fremst: Du må ikke gi opp! Stå på, mest for din egen del, du er så verdifull!

Jeg kan ikke svare på hvorfor psykologen velger å gjøre det på denne måten. Men jeg kjenner meg veldig igjen i det å brenne etter å snakke om det som skjedde. Hvorfor i all verden skal vi ikke gjøre det?

Kanskje du kan spørre psykologen om hvorfor dere ikke skal gå i detalj om det du har opplevd når det betyr noe for deg?

Du kan jo spørre på psykforum, kanskje noen har et bedre svar der!

Ønsker deg alt godt - stay in there!

Varm klem fra Grete :-)

[Solvelv]

Kjære deg!

Først og fremst: Du må ikke gi opp! Stå på, mest for din egen del, du er så verdifull!

Jeg kan ikke svare på hvorfor psykologen velger å gjøre det på denne måten. Men jeg kjenner meg veldig igjen i det å brenne etter å snakke om det som skjedde. Hvorfor i all verden skal vi ikke gjøre det?

Kanskje du kan spørre psykologen om hvorfor dere ikke skal gå i detalj om det du har opplevd når det betyr noe for deg?

Du kan jo spørre på psykforum, kanskje noen har et bedre svar der!

Ønsker deg alt godt - stay in there!

Varm klem fra Grete :-)

Hei kjære deg! Jeg kjenner at jeg kan skrive et langt svar. Om skillene i psykologi, og synet på hva som er sykt eller ikke. Det skal jeg forsøke å ikke gjøre. Men jeg vil så gjerne si noen få ting.

For det første er du ikke syk. Du har en sunn reaksjon på en syk barndom. Jo lengre du undertrykker denne sunne reaksjonen jo vondere vil det bli. Det går ikke ann å bygge et hus på en grunnmur som står i kvikksand.

For det andre er psykiatrien generelt opptatt av å spørre hva som feiler folk, og ikke hva som har hendt dem. De tenker diagnoser og medisin.

Den beste helingen kommer gjennom å lege sårene man ble påført som barn. Du kan lese mitt innlegg under Misbruk? som aihe skrev. Så skjønner du kanskje hvordan og hvorfor.

En psykolog kan ikke reparere deg, det er det du som må gjøre selv. Psykologens jobb er å gå ved siden av å gi hjelp til å forstå og gi støtte og trøst.

Jeg kan ikke si mer enn det. Du må selv bestemme hva du skal gjøre. Bare husk at det er du som er ekspert på deg selv. Ikke psykologen!

Klem fra Solvelv