fortelle?

[vanilje]

Er mye på smi for tiden, men jeg blir litt forvirret av å være der.

Jeg tenker mye på at jeg må fortelle alt, men hun er veldig klar på at man ikke trenger å gå i detalj. Dette gjør meg usikker, for jeg vet ikke hvor grensen går mellom å være der og snakke om det, samtidig som man ikke skal snakke om det.

Dette blir et problem fordi jeg nettopp ikke klarer å snakke om alt, men ønsker at jeg kunne det.

Jeg skulle vel egentlig ønske at hun presset meg litt mer, men hvis hun mener det er feil, så er det vel hun som har rett. Jeg bare blir så sliten av å bære all dritten inni meg hele tiden, vil så gjerne få det ut på en eller annen måte.

Tror jeg er litt forvirret, ble litt rart dette i allefall.

[Anniken79]

Hun som jeg snakker med på smi presser meg ganske masse selv om hun sier at jeg ikke behøver når hun ser det blir veldig vanskelig for meg. Jeg føler også at jeg må få tingene ut og frem i lyset. Jeg har bært på det alene mer enn lenge nok og brukt masse krefter på å fortrenge det. Og det tror jeg ikke er lurt. Jeg fikk plutselig en kraftig depresjon og ble så sliten at jeg nesten ikke orket noen ting. Du skal ikke gå rundt å bære på det alene. Men jeg tror det er litt forskjellige meninger om hva som er best, for psykologen min vil ikke presse meg på noen ting. Og jeg trenger å bli presset for jeg klarer ikke fortelle av meg selv. Jeg tror det kan være lurt å fortelle hun du snakker med på smi hvordan du føler det. Si til henne at du blir forvirret og at du trenger at hun presser deg litt. Men vær obs på at det å bli presset kan få frem veldig mye i deg som gjør at du kan få det virkelig tøft for en periode. Lykke til:)

[frosken]

Hvorfor jobber du ikke med dette hos din vanlige terapeut? Når du trenger å snakke om dette over tid, så lurer jeg på om det ikke ville vært en fordel å forholde seg til den behandleren som forsøker å hjelpe deg å samle trådene også på andre livsområder?

[fudge]

Hei vanilje.

Jeg forstår at du syns dette er forvirrende. Noen ganger er det litt vanskelig å kjenne hvor den "grensen" går om hva som er nødvendig å si og ikke.

Jeg tror det er viktig å huske på at man ikke må si og gjøre alt på en gang! Alt til sin tid, heter det, og det tror jeg kan være greit å ha i bakhodet noen ganger.

Selv har jeg det slik at det er en hel masse ting som surrer rundt i hodet mitt som jeg ikke vil fortelle til noen. Noen ganger er det fordi jeg ikke tør, eller fordi jeg ikke klarer - det er for vanskelig. Andre ganger vil jeg bare ganske enkelt ikke, kanskje fordi det ikke har modnet helt enda. Kanskje jeg får behov senere en gang, men for nå kan det bare ligge der. Av og til kan slike ting løsne litt ved å snakke om noe annet lingende, og da forsvinner behovet for å snakke om det litt. Men det viktigste tror jeg er at man ikke tar opp alt samtidig. Prøv å sortere tingene litt i skuffer og ta ut én og én ting. Da blir det litt lettere å håndtere.

Det første jeg ville gjort om jeg var deg, var å snakke med henne om nettopp _dette_. At du er forvirret, at du ikke vet hva du kan fortelle til hvem, og hvor. Si at du syns dette er vanskelig og at du er forvirret. Kanskje bare det kan få ting til å løsne litt!

Vet ikke om dette hjalp deg noe, men det var noen forslag.

Lykke til!

[vanilje]

Hei vanilje.

Jeg forstår at du syns dette er forvirrende. Noen ganger er det litt vanskelig å kjenne hvor den "grensen" går om hva som er nødvendig å si og ikke.

Jeg tror det er viktig å huske på at man ikke må si og gjøre alt på en gang! Alt til sin tid, heter det, og det tror jeg kan være greit å ha i bakhodet noen ganger.

Selv har jeg det slik at det er en hel masse ting som surrer rundt i hodet mitt som jeg ikke vil fortelle til noen. Noen ganger er det fordi jeg ikke tør, eller fordi jeg ikke klarer - det er for vanskelig. Andre ganger vil jeg bare ganske enkelt ikke, kanskje fordi det ikke har modnet helt enda. Kanskje jeg får behov senere en gang, men for nå kan det bare ligge der. Av og til kan slike ting løsne litt ved å snakke om noe annet lingende, og da forsvinner behovet for å snakke om det litt. Men det viktigste tror jeg er at man ikke tar opp alt samtidig. Prøv å sortere tingene litt i skuffer og ta ut én og én ting. Da blir det litt lettere å håndtere.

Det første jeg ville gjort om jeg var deg, var å snakke med henne om nettopp _dette_. At du er forvirret, at du ikke vet hva du kan fortelle til hvem, og hvor. Si at du syns dette er vanskelig og at du er forvirret. Kanskje bare det kan få ting til å løsne litt!

Vet ikke om dette hjalp deg noe, men det var noen forslag.

Lykke til!

Hei

Takk for svar!

Du sa noe veldig viktig i det svaret ditt, det med å snakke om lignende ting. Av og til merker jeg at det blir lettere hvis vi snakker litt _rundt_ det skumle liksom. Men jeg merker at jeg må ledes veldig og det vet jeg hun på smi ikke har noe særlig lyst til, så da må jeg nesten vente til jeg klarer å snakke av meg selv.

Har prøvd å snakke med henne om at jeg ikke vet hvor grensen går, men jeg klarer aldri å legge det frem på en vettig måte, så jeg tror ikke helt hun skjønner hva jeg prøver å forklare. Mulig jeg ikke helt skjønner selv hva jeg prøver å si...

[vanilje]

Hvorfor jobber du ikke med dette hos din vanlige terapeut? Når du trenger å snakke om dette over tid, så lurer jeg på om det ikke ville vært en fordel å forholde seg til den behandleren som forsøker å hjelpe deg å samle trådene også på andre livsområder?

Veldig logisk spørsmål, men ikke fullt så enkelt i praksis. Jeg er ikke noe særlig flink i sånne terapisituasjoner, i tillegg til at jeg nettopp har fått nye behandler og må bruke tid på å finne ut om jeg kan stole på henne.

Har hatt samtale i formiddag og jeg klarte nesten ikke si noe til henne. Det er så mye kaos i hodet mitt at jeg ikke klarer å konsentrere meg om samtalen.

Jeg håper selvfølgelig på sikt at jeg og henne sammen kan finne en måte å snakke på som hjelper meg, men foreløpig er det litt prøving og feiling.

[frosken]

Veldig logisk spørsmål, men ikke fullt så enkelt i praksis. Jeg er ikke noe særlig flink i sånne terapisituasjoner, i tillegg til at jeg nettopp har fått nye behandler og må bruke tid på å finne ut om jeg kan stole på henne.

Har hatt samtale i formiddag og jeg klarte nesten ikke si noe til henne. Det er så mye kaos i hodet mitt at jeg ikke klarer å konsentrere meg om samtalen.

Jeg håper selvfølgelig på sikt at jeg og henne sammen kan finne en måte å snakke på som hjelper meg, men foreløpig er det litt prøving og feiling.

Du har av og til hatt flere behandlere,vanilje, slik at jeg går litt surr. Men dersom du har mistet "hovedterapeuten" din - så er det vel ikke så rart at du har slitt mye en periode?

Jeg tror ikke det er så lurt å spre seg for mye - tror det er vesentlig å forsøke å samle det som hører terapien til på færrest mulig personer. Men det er jo lettere sagt enn gjort, når folk slutter i jobben osv...

[vanilje]

Du har av og til hatt flere behandlere,vanilje, slik at jeg går litt surr. Men dersom du har mistet "hovedterapeuten" din - så er det vel ikke så rart at du har slitt mye en periode?

Jeg tror ikke det er så lurt å spre seg for mye - tror det er vesentlig å forsøke å samle det som hører terapien til på færrest mulig personer. Men det er jo lettere sagt enn gjort, når folk slutter i jobben osv...

Ja, jeg har mange behandlere, jeg er klar over det. Det blir kanskje litt mange innimellom, men jeg trenger såpass mye oppfølging at 1 eller 2 ikke hadde klart det. Jeg har vært uten hovedbehandler i 10 mnd pga permisjoner og litt annet kluss. Det har helt klart ført til ekstrabelastninger, men jeg håper det skal ordne seg snart.

De fire personene i behandlergruppa + smi har helt forskjellige roller, så jeg ser det som stort sett greit at de er så mange. Men du har rett, disse tingene bør nok ikke spres på for mange.