Han er usikker, hva gjør jeg?

[neitakk]

Jeg er i ferd med å flytte inn hos kjæresten min etter å ha vært sammen i 8 mnd. Etter flytting noen ting og 2 overlykkelige uker får han totalt panikk. Plutselig så vet han ikke om han vil ha meg i det hele tatt. Han er veldig glad i meg, men er veldig usikker på hva han vil i livet nå.

Jeg orker ikke å flytte tilbake til min leilighet og vente på ham. Jeg liker ikke å være alene (altså singletype alene). Han vil ha en ukes tenkepause, noe jeg meget vanskelig kan gi ham pga mine egne sterke følelser.

Jeg elsker ham og vil ha ham for resten av livet. Derfor klarer jeg ikke å gå, selv om jeg da hadde sluppet depresjonen og angsten (har litt av det fra før og nå blir det mye verre). Derfor har jeg også gitt ham valget: enten så flytter jeg inn (i noe moderert tempo i forhold til planlagt) eller så sparker han meg definitivt ut. Noe kontakt etterpå orker jeg i så fall aldeles ikke, da jeg elsker ham.

Jeg har forsøkt å fortelle ham at jeg har kalde føtter, men ser at de er "dumme" og at jeg vet hva jeg vil og fokuserer på det. Og at han for 2 uker visste definitivt at han ville ha meg. Jeg orker ikke bli sur en gang, bare lei meg. Han svarer stort sett vet ikke på alt jeg spør om.

Men hva bør jeg gjøre foruten å tvinge meg til å gi ham tid alene og selv gå med sterk depresjon og angst?

[neitakk]

Jeg er i ferd med å flytte inn hos kjæresten min etter å ha vært sammen i 8 mnd. Etter flytting noen ting og 2 overlykkelige uker får han totalt panikk. Plutselig så vet han ikke om han vil ha meg i det hele tatt. Han er veldig glad i meg, men er veldig usikker på hva han vil i livet nå.

Jeg orker ikke å flytte tilbake til min leilighet og vente på ham. Jeg liker ikke å være alene (altså singletype alene). Han vil ha en ukes tenkepause, noe jeg meget vanskelig kan gi ham pga mine egne sterke følelser.

Jeg elsker ham og vil ha ham for resten av livet. Derfor klarer jeg ikke å gå, selv om jeg da hadde sluppet depresjonen og angsten (har litt av det fra før og nå blir det mye verre). Derfor har jeg også gitt ham valget: enten så flytter jeg inn (i noe moderert tempo i forhold til planlagt) eller så sparker han meg definitivt ut. Noe kontakt etterpå orker jeg i så fall aldeles ikke, da jeg elsker ham.

Jeg har forsøkt å fortelle ham at jeg har kalde føtter, men ser at de er "dumme" og at jeg vet hva jeg vil og fokuserer på det. Og at han for 2 uker visste definitivt at han ville ha meg. Jeg orker ikke bli sur en gang, bare lei meg. Han svarer stort sett vet ikke på alt jeg spør om.

Men hva bør jeg gjøre foruten å tvinge meg til å gi ham tid alene og selv gå med sterk depresjon og angst?

[Zirine]

Han må få tid hvis det er det han ønsker, det er iallefall min mening.

Og du gjør veldig dumt i å gi han ansvaret for den depresjonen og angsten du evt. måtte få av at han ikke bestemmer seg NÅ. Det er å presse andre mennesker opp mot veggen. Dere er kjærester, han er ikke din psykiater som skal kurere deg (selv om han har vært til støtte) For flytter han sammen med deg da, vet du jo aldri om det er fordi han virkelig vil ha deg, eller om det er fordi han synes synd på deg. Jeg regner med at det ikke er det du vil, er det ?

Mvh

[Zirine]

Han må få tid hvis det er det han ønsker, det er iallefall min mening.

Og du gjør veldig dumt i å gi han ansvaret for den depresjonen og angsten du evt. måtte få av at han ikke bestemmer seg NÅ. Det er å presse andre mennesker opp mot veggen. Dere er kjærester, han er ikke din psykiater som skal kurere deg (selv om han har vært til støtte) For flytter han sammen med deg da, vet du jo aldri om det er fordi han virkelig vil ha deg, eller om det er fordi han synes synd på deg. Jeg regner med at det ikke er det du vil, er det ?

Mvh

[Gjest Bin-Laden]

Dette skjønte jeg ikke mye av....

Syns du det er helt ok å hindre ham i å bruke en tenkepause?

*rister på hodet*

Tror den karen har litt peiling på hva han driver med, det er min mening, etter å ha lest hva du skriver.

[Gjest Bin-Laden]

Dette skjønte jeg ikke mye av....

Syns du det er helt ok å hindre ham i å bruke en tenkepause?

*rister på hodet*

Tror den karen har litt peiling på hva han driver med, det er min mening, etter å ha lest hva du skriver.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Ikke vanskelig å forstå at du er forvirret og veldig lei deg, når kjæresten snur trill rundt etter to lykkeuker i fellesskap.

For meg høres det ut som om forelskelsen har dominert helt til nå, når hverdagen, og baksidene hos dere, nå synes bedre.

Jeg tror du har lite å vinne på å presse kjæresten din, mot hans vilje. Slik er ikke kjærlighetens natur. Du kan bare få nærhet og hengivenhet, ikke ta.

Så får du kjenne etter om du klarer å vente eller vil kutte han ut straks.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Ikke vanskelig å forstå at du er forvirret og veldig lei deg, når kjæresten snur trill rundt etter to lykkeuker i fellesskap.

For meg høres det ut som om forelskelsen har dominert helt til nå, når hverdagen, og baksidene hos dere, nå synes bedre.

Jeg tror du har lite å vinne på å presse kjæresten din, mot hans vilje. Slik er ikke kjærlighetens natur. Du kan bare få nærhet og hengivenhet, ikke ta.

Så får du kjenne etter om du klarer å vente eller vil kutte han ut straks.

[sirene]

Han må få tid hvis det er det han ønsker, det er iallefall min mening.

Og du gjør veldig dumt i å gi han ansvaret for den depresjonen og angsten du evt. måtte få av at han ikke bestemmer seg NÅ. Det er å presse andre mennesker opp mot veggen. Dere er kjærester, han er ikke din psykiater som skal kurere deg (selv om han har vært til støtte) For flytter han sammen med deg da, vet du jo aldri om det er fordi han virkelig vil ha deg, eller om det er fordi han synes synd på deg. Jeg regner med at det ikke er det du vil, er det ?

Mvh

Jeg tror det lureste du kan gjøre,er å selv søke hjelp for

din angst og depresjon.Dere

trenger nok mer tid alene begge

to for å bli bedre istand til å

leve sammen.Livet er langt,og

det lønner seg å gripe fatt i

problemene når de er der.Dere

trenger nok begge å snakke med

noen nå.Å gripe fatt i,og ta

ansvar for egne problemer,er

den eneste sjansen dere har til

at dette kan gå bra med tiden.

Hvis du er riktig dum,så ser

du deg nå om etter en anne kjæreste,som kan være stedfortreder,og du er like umoden.Dine problemer forsvinner

ikke ved et forhold,det utsetter

dem kanskje noe,men de vil komme

igjen kanskje på noe annerledes vis hvis du er i et forhold.

Enkelt sagt:forelskelse er ofte

at en ser egne ubevisste egenskaper hos den andre.Hva er

det du liker hos ham?Kan du finne dette hos deg selv?

[sirene]

Han må få tid hvis det er det han ønsker, det er iallefall min mening.

Og du gjør veldig dumt i å gi han ansvaret for den depresjonen og angsten du evt. måtte få av at han ikke bestemmer seg NÅ. Det er å presse andre mennesker opp mot veggen. Dere er kjærester, han er ikke din psykiater som skal kurere deg (selv om han har vært til støtte) For flytter han sammen med deg da, vet du jo aldri om det er fordi han virkelig vil ha deg, eller om det er fordi han synes synd på deg. Jeg regner med at det ikke er det du vil, er det ?

Mvh

Jeg tror det lureste du kan gjøre,er å selv søke hjelp for

din angst og depresjon.Dere

trenger nok mer tid alene begge

to for å bli bedre istand til å

leve sammen.Livet er langt,og

det lønner seg å gripe fatt i

problemene når de er der.Dere

trenger nok begge å snakke med

noen nå.Å gripe fatt i,og ta

ansvar for egne problemer,er

den eneste sjansen dere har til

at dette kan gå bra med tiden.

Hvis du er riktig dum,så ser

du deg nå om etter en anne kjæreste,som kan være stedfortreder,og du er like umoden.Dine problemer forsvinner

ikke ved et forhold,det utsetter

dem kanskje noe,men de vil komme

igjen kanskje på noe annerledes vis hvis du er i et forhold.

Enkelt sagt:forelskelse er ofte

at en ser egne ubevisste egenskaper hos den andre.Hva er

det du liker hos ham?Kan du finne dette hos deg selv?

[neitakk]

Jeg tror det lureste du kan gjøre,er å selv søke hjelp for

din angst og depresjon.Dere

trenger nok mer tid alene begge

to for å bli bedre istand til å

leve sammen.Livet er langt,og

det lønner seg å gripe fatt i

problemene når de er der.Dere

trenger nok begge å snakke med

noen nå.Å gripe fatt i,og ta

ansvar for egne problemer,er

den eneste sjansen dere har til

at dette kan gå bra med tiden.

Hvis du er riktig dum,så ser

du deg nå om etter en anne kjæreste,som kan være stedfortreder,og du er like umoden.Dine problemer forsvinner

ikke ved et forhold,det utsetter

dem kanskje noe,men de vil komme

igjen kanskje på noe annerledes vis hvis du er i et forhold.

Enkelt sagt:forelskelse er ofte

at en ser egne ubevisste egenskaper hos den andre.Hva er

det du liker hos ham?Kan du finne dette hos deg selv?

>Jeg tror det lureste du kan gjøre,er å selv søke hjelp for din angst og depresjon.

Det har jeg gjort. Så jeg går på Aurorix (antidepressiva). Til daglig klarer jeg meg veldig ålreit, men om jeg møter motgang, så blir det lett for mye og jeg bukker under. Det vil jeg *ikke* nå, fordi jeg har en jobb som jeg *skal* klare kjempebra uansett.

>Dere trenger nok mer tid alene begge to for å bli bedre istand til å leve sammen.

Tværk. Der har jeg et problem. Og det er jeg klar over. Dersom jeg skal gi ham tid, så bryter jeg sammen. Om ikke helt, så i alle fall så mye at jeg ikke klarer å gi jobben 110% som jeg vil. Derfor vil jeg heller gjøre det slutt på forholdet enn å ødelegge karierren min nå.

>Livet er langt,og det lønner seg å gripe fatt i problemene når de er der.

Det vet jeg. Og det gjør vi. Hans feil at han i 2 uker virket (og kanskje var) overlykkelig over sammenflyttingen og at han så plutselig fikk panikk. Men jeg har de siste dagene jobbet med å dra ut av ham hva han føler/tenker/mener. Gutten har ikke lett for å åpne seg og vel heller ikke lett for å skjønne seg på seg selv. Jeg har nevnt mine behov/tanker/følelser, men ikke i noen stor grad. Bare slik at han skulle få litt perspektiv på sakene. Jeg har også kalde føtter, men ikke panikk.

>Dere trenger nok begge å snakke med noen nå.

Det har vi begge to. Jeg med mine venner og han med sin mor og sin bestevenn. Og i går kom han veldig sliten og lei seg hjem veldig seint. Jeg ventet meg negativ informasjon (selv om jeg vel ikke ventet noe svar så fort) og fikk "slengt i trynet" at jeg gjerne måtte flytte inn. Bare passe på å ta det med ro. Og jeg må også passe på selv å få "godkjent" alt med hans følelser... Jeg er glad, men samtidig usikker på hvor lenge dette vil vare. Tror jeg skal prøve så godt jeg kan å gi ham tid og rom fremover - både på kort og lang sikt.

>Hvis du er riktig dum,så ser du deg nå om etter en anne kjæreste,som kan være stedfortreder,og du er like umoden.

Whæææ, det ville jeg aldri gjort. Et brudd må leges før man kan hive seg på noe nytt. Takk, jeg har lært det der et par ganger før :-)

[neitakk]

Jeg tror det lureste du kan gjøre,er å selv søke hjelp for

din angst og depresjon.Dere

trenger nok mer tid alene begge

to for å bli bedre istand til å

leve sammen.Livet er langt,og

det lønner seg å gripe fatt i

problemene når de er der.Dere

trenger nok begge å snakke med

noen nå.Å gripe fatt i,og ta

ansvar for egne problemer,er

den eneste sjansen dere har til

at dette kan gå bra med tiden.

Hvis du er riktig dum,så ser

du deg nå om etter en anne kjæreste,som kan være stedfortreder,og du er like umoden.Dine problemer forsvinner

ikke ved et forhold,det utsetter

dem kanskje noe,men de vil komme

igjen kanskje på noe annerledes vis hvis du er i et forhold.

Enkelt sagt:forelskelse er ofte

at en ser egne ubevisste egenskaper hos den andre.Hva er

det du liker hos ham?Kan du finne dette hos deg selv?

>Jeg tror det lureste du kan gjøre,er å selv søke hjelp for din angst og depresjon.

Det har jeg gjort. Så jeg går på Aurorix (antidepressiva). Til daglig klarer jeg meg veldig ålreit, men om jeg møter motgang, så blir det lett for mye og jeg bukker under. Det vil jeg *ikke* nå, fordi jeg har en jobb som jeg *skal* klare kjempebra uansett.

>Dere trenger nok mer tid alene begge to for å bli bedre istand til å leve sammen.

Tværk. Der har jeg et problem. Og det er jeg klar over. Dersom jeg skal gi ham tid, så bryter jeg sammen. Om ikke helt, så i alle fall så mye at jeg ikke klarer å gi jobben 110% som jeg vil. Derfor vil jeg heller gjøre det slutt på forholdet enn å ødelegge karierren min nå.

>Livet er langt,og det lønner seg å gripe fatt i problemene når de er der.

Det vet jeg. Og det gjør vi. Hans feil at han i 2 uker virket (og kanskje var) overlykkelig over sammenflyttingen og at han så plutselig fikk panikk. Men jeg har de siste dagene jobbet med å dra ut av ham hva han føler/tenker/mener. Gutten har ikke lett for å åpne seg og vel heller ikke lett for å skjønne seg på seg selv. Jeg har nevnt mine behov/tanker/følelser, men ikke i noen stor grad. Bare slik at han skulle få litt perspektiv på sakene. Jeg har også kalde føtter, men ikke panikk.

>Dere trenger nok begge å snakke med noen nå.

Det har vi begge to. Jeg med mine venner og han med sin mor og sin bestevenn. Og i går kom han veldig sliten og lei seg hjem veldig seint. Jeg ventet meg negativ informasjon (selv om jeg vel ikke ventet noe svar så fort) og fikk "slengt i trynet" at jeg gjerne måtte flytte inn. Bare passe på å ta det med ro. Og jeg må også passe på selv å få "godkjent" alt med hans følelser... Jeg er glad, men samtidig usikker på hvor lenge dette vil vare. Tror jeg skal prøve så godt jeg kan å gi ham tid og rom fremover - både på kort og lang sikt.

>Hvis du er riktig dum,så ser du deg nå om etter en anne kjæreste,som kan være stedfortreder,og du er like umoden.

Whæææ, det ville jeg aldri gjort. Et brudd må leges før man kan hive seg på noe nytt. Takk, jeg har lært det der et par ganger før :-)

[neitakk]

Ikke vanskelig å forstå at du er forvirret og veldig lei deg, når kjæresten snur trill rundt etter to lykkeuker i fellesskap.

For meg høres det ut som om forelskelsen har dominert helt til nå, når hverdagen, og baksidene hos dere, nå synes bedre.

Jeg tror du har lite å vinne på å presse kjæresten din, mot hans vilje. Slik er ikke kjærlighetens natur. Du kan bare få nærhet og hengivenhet, ikke ta.

Så får du kjenne etter om du klarer å vente eller vil kutte han ut straks.

Tusen takk for svaret!

>For meg høres det ut som om forelskelsen har dominert helt til nå, når hverdagen, og baksidene hos dere, nå synes bedre.

Der må jeg si meg enig. Han snakket med sin venn i går som også akkurat har blitt samboer etter at hun hadde "bodd" der i nærmere et halvår. Og han sa at det ble mye nærmere når man flyttet sammen enn om man bare var på besøk - om så for flere uker av gangen. Dette hadde ikke jeg tenkt på før... Han vil gjerne ha litt tid alene hjemme, men jeg har ikke råd til å dra ut på byn eller på besøk i noen særlig grad akkurat nå.

>Jeg tror du har lite å vinne på å presse kjæresten din, mot hans vilje. Slik er ikke kjærlighetens natur. Du kan bare få nærhet og hengivenhet, ikke ta.

Min intensjon har aldri vært å presse. Min intensjon har vært å få ham til å konsentrere seg på oss og hva han vil i forhold til oss. Han har en "gammel" mor som han uroer seg for og en død far han savner i tillegg til at han jobber mye. Jeg har prøvd å snakke mye med ham og dra ut av ham hva han føler/tenker/mener, men det er ikke lett. Vet ikke er som oftest svaret. Det var noe av grunnen til at jeg her i går ba om hjelp til å takle dette. For å flytte tilbake og gi ham tid, det klarer jeg ikke.

Resultet ble i alle fall i går at han ba meg om å fortsette å flytte inn i moderert tempo. Så herifra tar jeg det utrolig pent - utifra tiden vi har til rådighet (snø/is-flytting og oppsigelsestid). Jeg må også passe på at jeg hele tiden ikke tråkker på hans følelser. Så får jeg heller slite med å hele tiden måtte forsikre meg om hva han føler/mener.

Tusen takk for svaret igjen!

[neitakk]

Ikke vanskelig å forstå at du er forvirret og veldig lei deg, når kjæresten snur trill rundt etter to lykkeuker i fellesskap.

For meg høres det ut som om forelskelsen har dominert helt til nå, når hverdagen, og baksidene hos dere, nå synes bedre.

Jeg tror du har lite å vinne på å presse kjæresten din, mot hans vilje. Slik er ikke kjærlighetens natur. Du kan bare få nærhet og hengivenhet, ikke ta.

Så får du kjenne etter om du klarer å vente eller vil kutte han ut straks.

Tusen takk for svaret!

>For meg høres det ut som om forelskelsen har dominert helt til nå, når hverdagen, og baksidene hos dere, nå synes bedre.

Der må jeg si meg enig. Han snakket med sin venn i går som også akkurat har blitt samboer etter at hun hadde "bodd" der i nærmere et halvår. Og han sa at det ble mye nærmere når man flyttet sammen enn om man bare var på besøk - om så for flere uker av gangen. Dette hadde ikke jeg tenkt på før... Han vil gjerne ha litt tid alene hjemme, men jeg har ikke råd til å dra ut på byn eller på besøk i noen særlig grad akkurat nå.

>Jeg tror du har lite å vinne på å presse kjæresten din, mot hans vilje. Slik er ikke kjærlighetens natur. Du kan bare få nærhet og hengivenhet, ikke ta.

Min intensjon har aldri vært å presse. Min intensjon har vært å få ham til å konsentrere seg på oss og hva han vil i forhold til oss. Han har en "gammel" mor som han uroer seg for og en død far han savner i tillegg til at han jobber mye. Jeg har prøvd å snakke mye med ham og dra ut av ham hva han føler/tenker/mener, men det er ikke lett. Vet ikke er som oftest svaret. Det var noe av grunnen til at jeg her i går ba om hjelp til å takle dette. For å flytte tilbake og gi ham tid, det klarer jeg ikke.

Resultet ble i alle fall i går at han ba meg om å fortsette å flytte inn i moderert tempo. Så herifra tar jeg det utrolig pent - utifra tiden vi har til rådighet (snø/is-flytting og oppsigelsestid). Jeg må også passe på at jeg hele tiden ikke tråkker på hans følelser. Så får jeg heller slite med å hele tiden måtte forsikre meg om hva han føler/mener.

Tusen takk for svaret igjen!

[neitakk]

Dette skjønte jeg ikke mye av....

Syns du det er helt ok å hindre ham i å bruke en tenkepause?

*rister på hodet*

Tror den karen har litt peiling på hva han driver med, det er min mening, etter å ha lest hva du skriver.

>Syns du det er helt ok å hindre ham i å bruke en tenkepause?

Nei, det synes jeg ikke. Jeg skulle mer enn gjerne gitt ham en tenkepause, men jeg klarer det ikke. Det er jo derfor jeg ber om hjelp - for å prøve å se om det finnes andre løsninger evt. i det minste for å forkorte en ventetid for meg.

> Tror den karen har litt peiling på hva han driver med,

Det kan så være. Men jævlig vondt gjør det. Men etter å ha vært overlykkelig og skrytt av hvor glad og stolt han er i 2 uker, så har han ikke mye peil når han plutselig ber meg flytte ut igjen (om så bare for en tenkeperiode).

[neitakk]

Dette skjønte jeg ikke mye av....

Syns du det er helt ok å hindre ham i å bruke en tenkepause?

*rister på hodet*

Tror den karen har litt peiling på hva han driver med, det er min mening, etter å ha lest hva du skriver.

>Syns du det er helt ok å hindre ham i å bruke en tenkepause?

Nei, det synes jeg ikke. Jeg skulle mer enn gjerne gitt ham en tenkepause, men jeg klarer det ikke. Det er jo derfor jeg ber om hjelp - for å prøve å se om det finnes andre løsninger evt. i det minste for å forkorte en ventetid for meg.

> Tror den karen har litt peiling på hva han driver med,

Det kan så være. Men jævlig vondt gjør det. Men etter å ha vært overlykkelig og skrytt av hvor glad og stolt han er i 2 uker, så har han ikke mye peil når han plutselig ber meg flytte ut igjen (om så bare for en tenkeperiode).

[neitakk]

Han må få tid hvis det er det han ønsker, det er iallefall min mening.

Og du gjør veldig dumt i å gi han ansvaret for den depresjonen og angsten du evt. måtte få av at han ikke bestemmer seg NÅ. Det er å presse andre mennesker opp mot veggen. Dere er kjærester, han er ikke din psykiater som skal kurere deg (selv om han har vært til støtte) For flytter han sammen med deg da, vet du jo aldri om det er fordi han virkelig vil ha deg, eller om det er fordi han synes synd på deg. Jeg regner med at det ikke er det du vil, er det ?

Mvh

>Og du gjør veldig dumt i å gi han ansvaret for den depresjonen og angsten du evt. måtte få av at han ikke bestemmer seg NÅ.

Depresjon og angst har jeg uansett. Men ti ganger verre blir det når han snur om på hæla sånn som det der. Alle ville fått en eller annen reaksjon og jeg får en sterkere reaksjon enn hva noen kanskje anser som normalt. Men slik er jeg og det er bare å akseptere. (takk og lov måtte jeg ikke til lege å få beroligende eller bli sykemeldt i ukesvis denne gangen og det er jeg glad for). Jeg tenker på meg selv og hvordan jeg er og prøver da selvfølgelig å få det beste ut av det. Jeg *vil* flytte sammen med ham og prøver å gjøre mitt beste for at det skal bli slik - ikke for en kort periode, men for resten av livet.

>Det er å presse andre mennesker opp mot veggen.

Det har aldri vært min intensjon om å presse ham inn i et samboerskap. Min intensjon er å få frem hans følelser for meg og samboerskap. At det ikke er så farlig og at det er en utvei allikevel om ting skulle skjære seg. Min intensjon har også vært å få frem ekte følelser - ikke fake lyst til å fortsette med meg, for de varer ikke allikevel. Men jeg må si at jeg har prøvd en smule å få ham til å innse at samboerskap ikke er farlig. Men noe mer overtalelse har jeg ikke brukt.

Hvis du leser et par av de andre svarene mine, kan du finne ut hva som nå er løsningen for oss og hva jeg gjør fremover.

[neitakk]

Han må få tid hvis det er det han ønsker, det er iallefall min mening.

Og du gjør veldig dumt i å gi han ansvaret for den depresjonen og angsten du evt. måtte få av at han ikke bestemmer seg NÅ. Det er å presse andre mennesker opp mot veggen. Dere er kjærester, han er ikke din psykiater som skal kurere deg (selv om han har vært til støtte) For flytter han sammen med deg da, vet du jo aldri om det er fordi han virkelig vil ha deg, eller om det er fordi han synes synd på deg. Jeg regner med at det ikke er det du vil, er det ?

Mvh

>Og du gjør veldig dumt i å gi han ansvaret for den depresjonen og angsten du evt. måtte få av at han ikke bestemmer seg NÅ.

Depresjon og angst har jeg uansett. Men ti ganger verre blir det når han snur om på hæla sånn som det der. Alle ville fått en eller annen reaksjon og jeg får en sterkere reaksjon enn hva noen kanskje anser som normalt. Men slik er jeg og det er bare å akseptere. (takk og lov måtte jeg ikke til lege å få beroligende eller bli sykemeldt i ukesvis denne gangen og det er jeg glad for). Jeg tenker på meg selv og hvordan jeg er og prøver da selvfølgelig å få det beste ut av det. Jeg *vil* flytte sammen med ham og prøver å gjøre mitt beste for at det skal bli slik - ikke for en kort periode, men for resten av livet.

>Det er å presse andre mennesker opp mot veggen.

Det har aldri vært min intensjon om å presse ham inn i et samboerskap. Min intensjon er å få frem hans følelser for meg og samboerskap. At det ikke er så farlig og at det er en utvei allikevel om ting skulle skjære seg. Min intensjon har også vært å få frem ekte følelser - ikke fake lyst til å fortsette med meg, for de varer ikke allikevel. Men jeg må si at jeg har prøvd en smule å få ham til å innse at samboerskap ikke er farlig. Men noe mer overtalelse har jeg ikke brukt.

Hvis du leser et par av de andre svarene mine, kan du finne ut hva som nå er løsningen for oss og hva jeg gjør fremover.