Hjelp med vekten, NHD

[frosken]

Ingenting i verden er sikkert.

MEN det er jo litt av et sammentreff da hvis alle de som forteller at de legger på seg under SSRI bruk og har vansker med å gå ned etterpå, og attpåtil tidligere ikke har hatt nevneverdige vektproblemer, skal innbille seg det alle som en!!!

Det KAN være noe annet, men det er sterke indisier på at det er SSRI'en. Slik tankegang, å sannsynliggjøre, blir jo til og med brukt innen rettsapparatet.

Jeg mente ikke å stille spørsmålstegn ved at bruk av medisiner hadde gitt vektoppgang. Derimot synes jeg du nevnte mange andre symptomer - inkl problemer med hukommelse - som er mer vanlig som følge av depresjoner enn ved fedme.

[Kizza1365380506]

Ja, jeg har spurt legen gjentatte ganger om han har tatt 'alle' de nødvendig prøver. Og han sier ihvertfall ja. Har lest en del om det og ser at det er mange leger som ikke tar alle prøvene.

Jeg ville nå bedt spesifikt om den testen. Min lege begynte når jeg var midt i begynnelsen av 30 årene og tok jevnlig i hvert fall 1 gang i året. Var da plaget med trøtthet og fibromyalgi. Så i fjor var det kommet så lavt at han kunne sette meg på thyroxin. Jeg hadde da vært igjennom to til tre dype depresjoner pluss at jeg hadde fått alle de plagene jeg nevnte i sted.

Kan og nevne at jeg lå ganske høyt da jeg var sykelig tynn før.

Stå på!!

[Mimmy]

Ja, røykeslutt er jo enda en grunn!

Men det er i alle fall tøft gjort å greie å slutte med det!

Du har jammen viljestyrke, det må jeg si.

Psykose får jeg håpe du aldri får oppleve, det er ingen hyggelig opplevelse. Tar tid å komme seg på beina etter slike episoder.

Hva tenker du om uføretrygd, da? Er det litt godt å få trekke seg litt tilbake eller føler du det er et nederlag?

Følte nok at uføretrygd var et nederlag, først, men så har jeg mere og mere tenkt, at dette er jo ikke noe jeg kan noe for, at jeg har ett handikapp. Og det er ikke meningen, heller, at jeg ikke skal arbeide. Det vil ikke bli så veldig god løsning for meg, det heller. Det som er meningen, er at jeg kan få en viss økonomisk trygghet, og at jeg kan få en tilrettelagt arbeidsplass.

Og også en del annet, som kan gi meg litt støtte i hverdagen. Er som et barn på enkelte områder. Det vil ikke forandre seg, og hører med til det handikappet jeg har. Selv om jeg er voksen, og selv har ansvar for meg selv, og mine valg.

Grunnen til at jeg sluttet å røyke i sin tid, var at jeg ville ha barn. Men så gjorde vektøkningen det svært vanskelig for meg å bli gravid. Så motsigende og motbydelig kan altså livet være....! Og har vært gravid 3 ganger, hver gang med like dårlig resultat, og har fremdeles ikke barn. Men nå har jeg ikke tenkt å bli gravid, ihvertfall ikke på en ganske lang stund. Må ha mere stabilitet i livet mitt først, selv om jeg ønsker meg barn, og tror også jeg kan bli en god mor, til tross for mitt handikapp.

Vi har snakket mye om hvorvidt jeg i det hele tatt burde tenke på å bli mor, med det handikappet jeg har. Men jeg tror kanskje at med den rette planlegging hjemme og borte, så skal det kunne gå an. Og så får jo barnet en fantastisk far, da...det er noe av det viktige som trekker opp. Tenker spesielt på angsten min, når jeg tenker på dette, det blir litt (les: veldig) vanskelig for meg med å følge opp barnet i fritidsaktiviteter og sånt noe. Ting som er sosiale.

Leste forresten en artikkel om dette, som mannen min hadde klippet ut av internett. Der var det ei dame som hadde 3 barn, og asperger syndrom m/angst. Hun hadde litt flere problemer enn meg, iom at hun også hadde dysleksi.

Og jeg ble full av beundring for måten hun taklet barna og hverdagen. Artikkelen har jeg funnet her:

http://www.ratbag.demon.co.uk/anna/Alienparenting.html